oss 100 kroner!
Det oljerike Aserbajdsjan hadde brukt sitt store kapitaloverskudd til å ruste opp hæren og flyvåpenet med droner som viste seg svært effektive mot de armenske styrkene. Det var droner fra Israel og Tyrkia, og det var både spiondroner og angrepsdroner i ulike størrelser og med ulike funksjoner. Den armenske hæren led store tap fordi den ikke hadde noe forsvar mot disse våpnene.
Da det armenske forsvaret av den strategiske byen Shusha klappet sammen, var det ikke til å unngå: Armenia måtte gi seg for ikke å tape alt. I Aserbajdsjans hovedstad Baku feires dette naturligvis som en stor seier. Men det er malurt i begrene. Til tross for seieren oppnådde ikke Asrebajdsjan det som var målet med krigen, nemlig å ta kontroll over hele Nagorno-Karabakh. Det var det Russland som hindret. Og Aserbajdsjan ga Vladimir Putin det påskuddet han trengte da de skjøt ned et russisk militærhelikopter og drepte to russiske soldater. Da kom ordren fra Moskva umiddelbart, og i løpet av noen få timer var en stor russisk styrke på vei til Kaukasus for å ta kontroll over kontaktlinja mellom partene. Allerede om ettermiddagen 10. november hadde 20 russiske lastefly landet i Jerevan med de første 400 soldatene og tungt materiell ombord. I alt skal den russiske fredsbevarende styrken opp i 1960 soldater.
Russland kunne ikke la Armenia falle, men russerne hadde heller ingenting å takke Nikol Pashinyan for, siden han med sin anti-russiske og provestlige politikk hadde distansert seg så mye fra sin formelle allierte i nord. Putin ventet akkurat lenge nok til at Pashinyan falt for eget grep, og kan dermed fornye alliansen med Armenia, og det uten å ha kommet i konflikt med Aserbajdsjan.
Baku fikk en seier å feire, men ikke stort mer. Det er Russland som har regien nå. Tyrkia fikk heller ikke den seieren som var så nær for dem. De hadde overtaket sammen med Aserbajdsjan, men får ikke den innflytelsen i Kaukasus som de så ut til å skulle få. Det er også et takk for sist fra Putin til Erdogan. Tyrkia har i det siste tatt flere anti-russiske trekk, blant annet i Ukraina, og gjennom å fyre opp under ideen om at Tyrkia bør ha kontroll over Krim. Nå fikk de ikke sin korridor til Kaspihavet og den aserbajdsjanske oljen, og må se på at Russland vant den avgjørende runden.
NATO har ingen grunn til å juble. USA, som i prinsippet var Pashinyans padrone, stilte ikke opp da det gjaldt. Hans bønner i Washington møtte døve ører. EU, som også i prinsippet var en alliert med Jerevan, så en annen vei. Så ble det Russland som reddet Armenia, og det uten å tape mer enn to soldater. Det vil kanskje ta tid før de vestlige stabene egentlig skjønner hva som rammet dem.
