Mot bedre vitende, Hellestveit

23. oktober 2020

forsvaret irak — Soldater fra Norwegian engineer squadron`s eod team rydder ueksplodert konvensjonell ammunisjon i irak. Foto: Forsvaret

En kommentar til Cecilie Hellestveits kronikk i Klassekampen 16. oktober 2020. Artikkelen har tittelen Hvorfor vi trengs i Jordan.

Norge, USA og andre NATO-land hevder at de er i Irak og Jordan, tidvis også i Syria, for å bekjempe IS. Men dette låt hult helt fra begynnelsen av. Det er ikke hel ved. For hvis det å bekjempe IS hadde vært første prioritet burde koalisjonen ha slått seg sammen med Syria, som har slåss mot et utall av terrorgrupper siden 2011, samt Russland og Syria fra et noe seinere tidspunkt.

Videre: kan koalisjonens innsats ha vært noe særlig å skryte av når Irak og Syria, de landene som har blitt herja hardest med av IS, ønsker fremmede soldater ut? Det at soldater Norge skal ha trent opp har angrepet Syrias regjeringsstyrker tyder snarere på at Norges innsats har svekket kampen mot IS. Det samme gjelder naturligvis Norges sanksjoner mot Syria og det at Norge fraråder/forhindrer at syrere vender hjem for å gjenoppbygge landet, evt at de blir med i Syrias hær.

Myten om at Vesten, dvs Norge og andre NATO-land fører en helhjertet kamp mot IS, begynner altså å bli tynnslitt. Ja, det var den allerede i 2014, da NATO-landet Tyrkia lot titusener av IS-folk passere inn i Syria. Likeledes med militære forsyninger til IS. Dette beskriver også Cecilie Hellestveit i sin bok fra 2017, så skuffelsen var stor da jeg i Klassekampen 16. oktober kunne lese at hun nå forsvarer at Norge har skaffet seg en fast militær base i Jordan for liksom å bekjempe IS. Dette skrev Hellestveit i 2017:

«Tyrkia hadde et betydelig ansvar for tilrettelegging for IS (………..) hindret i liten grad IS-medlemmer fra å dra inn eller ut av Syria. Landet gjorde heller ingen innsats av betydning for å stanse smuglervirksomhet med olje eller kunstskatter som ga IS tilgang på både kapital og våpen. Det foreligger også påstander om mer direkte støtte» – side 258 i «Syria – en stor krig i en liten verden».

Hva gjelder «mer direkte støtte» viser Erling Folkvord i «Rojava» fra 2016 til en mengde vitneutsagn fra kurdere i Rojava i nord-Syria, om busslaster med IS-krigere fra Tyrkia til Syria, samt leveranser av våpen, tanks og andre militære kjøretøy. Dette skjedde omtrent samtidig med at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg var i Tyrkia og hyllet president Erdogan for «det store bidraget Tyrkia gir til vår felles sikkerhet» (Rojava, side 31). Trafikken med våpen og krigere fra Tyrkia til IS i Syria skal ha begynt i alle fall så tidlig som januar 2014. Mer enn 2000 trailere (trucks) med militært utstyr ble levert av MIT, den nasjonale sikkerhetstjenesten i Tyrkia, til IS og andre terrorgrupper i Syria, heter det i en artikkel fra USA-baserte Center for security policy av 14. mai 2015.

Erdogan har konsekvent sett den andre veien når titusenvis av IS-støttespillere har brukt Istanbuls flyplass og den porøse tyrkiske grensen for å krysse inn i Syria for å slutte seg til IS. Terrorgruppas rekruttering av fremmedkrigere er «uten sidestykke i historien». 38 000 fremmedkrigere så langt. Dette iflg forskeren Anne Speckhard og Ahmet Ayla, en tidligere tyrkisk antiterror-sjef i Tyrkia i en artikkel for The Hill i juli 2016. Jens Stoltenberg bør være kjent kjent med dette, men later som ingenting og norske medier lar ham slippe unna med det.

Nesten tre år seinere, i KK 16. oktober, lød det slik fra Hellestveit:

«Kampen mot IS er på langt nær over for statsapparatene i Midtøsten og deler av Afrika. Det bekymrer regionen, USA, Europa og det bekymrer Russland. Jordan-oppdragets primære formål handler om å videreføre dette: å styrke jordanernes egen evne til å forvalte den globale trusselen IS fortsatt utgjør på hjemmebane»

Men aller mest bekymrer det Syria som så og si daglig den dag i dag mister soldater i kamp mot IS. Hvorfor ikke hjelpe dem, Hellestveit? Det at Hellestveit ser bort fra den muligheten og dessuten slutter seg til de drepende sanksjonene mot Syria viser at hun også er del av dobbeltspillet når det gjelder IS og Syria. Hellestveit undrer seg heller ikke over hvordan det er mulig at IS stadig gjenoppstår samtidig med at alle sier at de bekjemper dem. To av mange hint: Syriske Sana meldte 17. oktober at Tyrkias myndigheter bruker IS for å straffe opposisjonelle i Tyrkia. Andre har meldt om at Storbritania bruker IS til å spionere på Russland og Syria og at de får forsyninger fra al-Tanf, basen i Syria som norske soldater også har brukt.

Alliansen av NATO-land, inkludert Tyrkia med grense til Syria, lot altså titusenvis av IS-krigere med forsyninger og våpen passere uhindret inn i Syria. 15. juni 2016 spurte jeg tidligere forsvarsjef Sverre Diesen om hvorfor USA/NATO-tillater denne trafikken. Han svarte at det ikke finnes politisk vilje til å stoppe det. Vi kan altså slå fast at Norge/NATO/EU har politisk vilje til å føre sanksjoner mot Syria og til å støtte væpnede opprørere/terrorister i Syria, men ikke til å stanse flommen av IS-krigere som de hevder at de bekjemper.

«Man (USA) må passe på å ikke slå ut IS. For det er IS som på mange måter legitimerer en fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Syria» – Oberstløytnant Tormod Heier til NRK URIX 11. april 2018.

Sannheten er at koalisjonens såkalte krig mot IS skjer samtidig med at den fører krig mot det syriske «regimet». IS kjemper også mot regimet. Altså er Norge og koalisjonen på sett og vis alliert med IS. Det var da heller ingen jubel å spore blant norske politikere da Syria frigjorde Palmyra og andre steder fra nettopp IS.

«I løpet av det året som har gått siden USA og allierte begynte å bombe i Irak og Syria har IS styrket seg og utvidet sitt territorium. ISs suksess oppmuntret samtidig andre Al Qaeda-inspirerte i Syria til å trappe opp krigen» – Mudar Barakat fra Damaskus, Syria, til Patrick Paulov i «Syriens Tystade Røster».

Norge og andre lands såkalte krig mot IS er altså ikke helt overbevisende. Derfor kan man heller ikke se bort fra at det kan være noe i tallrike meldinger om at USA har fraktet IS-krigere til sikre områder. Dette i en periode der IS har fått fotfeste i flere andre land som Libya, Afghanistan, Egypt og på Phillipinene.

Også BBC har rapportert om dette, «en hemmelig avtale som lot flere hundre IS-krigere og deres familier unslippe fra Raqqa under oppsyn av den USA/UK-ledede koallisjonen og de kurdisk-ledede troppene som kontrollerer byen». Det var også flere dusin fremmedkrigere blant dem.

Det er at trist at norske politikere og «eksperter» forsetter ivrer for stadig flere militære engasjementer i andre verdensdeler samtidig med at forsvaret av Norge svekkes. Forsvaret av Norge har de erstattet med et håp om at USA, en svært troløs alliert, vil forsvare Norge hvis det verste skulle skje.

Les mer i min bok