oss 100 kroner!
Hvorfor diskuteres ikke i større grad det faktum at USA har blitt en upålitelig og farlig makt å ha som garantist for rikets sikkerhet? Snarere tvert om er det større risiko for svekket sikkerhet ved å klamre seg, som en veik vasallstat med Stockholmsyndrom, til dette ustabile og hensynsløse regimet. Assosiasjonen gjør oss medskyldige i den føderale statsmaktens mangfoldige forbrytelser, både mot sitt eget folk og ofre for intervensjonisme verden over. Og risikerer ikke minst å trekke oss inn i enda flere av deres fåfengte kriger – i dragsuget av det døende imperiets voldsomme krampetrekninger.
Dette skriver idéhistorikeren Andreas Nordengen i denne kronikken.
Av Andreas Nordengen, idéhistoriker.
Litt av et år så langt. En intens dystopisk surrealitet utfolder seg stadig raskere, etter hvert som dårlige nyheter tikker inn dag for dag. Hele situasjonen er så høyspent på alle fronter, at det gir ut sterke sesong-finale vibber. Og enda har vi resten av Q4 igjen, med valget i USA som opplagt klimaks. Kanskje for opplagt. For er det noe vi har lært dette året, så bør det være at virkeligheten er uforutsigbar. Og at en god dose erkjent uvitenhet er sunt fra tid til annen. Så vi har nok noen gode plot-tvister i vente. Enten man er tilbakelent eller neglebitende, så kommer man sikkert og visst til å følge med på hva som skjer videre.
Det føles åpent. Et bredt felt av mulige fremtider ligger for våre føtter. I våre egne hender, forteller de oss. Men samtidig kryper følelsen av å reduseres til passive tilskuere mer og mer fram. Det historiske bakteppet flyr forbi i det fjerne. På TV, og skjermer generelt.
Så, i dette henseende, hvordan kan vi nordmenn delta aktivt i samtalen om USA på en nykter måte nå til dags, uten at lidenskaper vekkes og besinnelser mistes? For alle har meninger, sterke som sådan, uansett hvor man står politisk. Og hører man ideologiske fyord langes stygge merkelapper ut, automatisk sortert skjematisk inn i ferdiglagde binære bolker.
For det er vel en episk kamp mellom venstre og høyre dette? Liberale og konservative, rasister og minoriteter, kapitalister og sosialister? Joda, det er vel det. De narrative strømningene som dominerer og opprettholder det nåværende paradigmet synes i alle fall å hevde det. Insistere hvileløst på det. Men det er også så mye mer. Og samtidig så lite tid å snakke om det på.
Splittelse. Innenfor de ideologiske parameterne for to-parti diktaturets valgsirkus settes fattige folk opp mot andre fattige folk. Demoniseringen av den andre sidens eliter og fotsoldater er dessverre altfor lett, slik de oppfører seg.
Takket være sosiale mediers algoritmer blir folk servert personaliserte ekkokamre som bekrefter deres egne myter i feeden sin. Liberale får opp rasister og ‘Russiagate’, mens høyrefolk får opp sosialister og ‘Q-anon’. Fra digitale skyttergraver kriger de om hvilken sides eliter som er verst. Sensurfiltrene som opprettes mot ‘hat’ og ‘falsk informasjon’ er dessverre vel så skumle.
Som Noam Chomsky har påpekt er «den smarte måten å holde folk passive og lydige på å strengt begrense spektrumet for aksepterte meninger, men tillate veldig livlig debatt innenfor det spektrumet». (Selv om han ikke ser ut til å ta sine egne råd nå om dagen, der han skammer folk til å stemme Biden i frykt for Trump 2).
Dette systemet, og deres respektive støttespillere i media, polariserer befolkningen med sine fiendtlige narrativer, selv om det i praksis handler mer om sminke og teater enn harde politiske forskjeller i de øvre sjikt. Retorikken deres gir inntrykk av bitter ideologisk kamp, men til syvende og sist råder alltid enighet om økt militærbudsjett og handlingslammelse rundt klimakrisen. Konkrete politiske saker som har klart flertall blant velgerbasen på begge sider, som strengere restriksjoner på forurensning, penger ut av politikken og legalisering av cannabis, får merkelig nok ikke gjennomslag.
For politiske donasjoner er ikke veldedighet, men investeringer. Begge partiene er eid av de samme storfolka i olje, våpen og farmasøytindustriene, som har alt å tape på slike lovendringer.
Slik blir et helt land – og i forlengelse av imperiets tentakler en hel sivilisasjon og en hel verden – splittet inn i en banal og snever politisk dikotomi. Og dermed også hersket over, i samme slengen.
Sentrum. Om noe har blitt enda klarere de fire siste årene, så er det at liberale medier som CNN, MSNBC, ABC og NYT er like partiske og kyniske som Fox News. De elsker å hate Trump, og ironisk nok har deres endeløse demonisering og sensasjonalisering bare hjulpet hans politiske karriere. Så lenge seertall og avissalg øker er det vel en vinn-vinn-situasjon.
Som et resultat av stadig nye fusjoneringer blant massive sammenviklede konglomerater konsolideres stadig mer makt og penger i stadig færre hender. I dag styrer de fem største medieselskapene mediebildet i USA, med så mange avtaler og kryss-investeringer seg imellom at de i praksis har monopol.
En annen ting som har blitt krystallklart er at Demokratene spiller skittent for å marginalisere politikere som utfordrer maktens bestående høyborger, og skjørner ut haukete kandidater på samlebånd, i ren skjær tjeneste for CFR og milliardærenes oligarki. Plattformen deres er redusert til «Trump er dustere enn Biden»
Nylig avdøde David Graeber stod fast på at nåtidens politiske venstreside representeres av en Obama og Macron-type sentrumsliberalisme, som best karakteriseres som «det ekstreme sentrum». Deres dogmatisk korrekte kanselleringskultur og uvillighet til å inngå kompromisser springer ut fra nettopp det at de ikke noen særlig positive visjoner for fremtiden. Og derfor frykter de den ekte venstresiden, som avslører deres foreldelse.
Obama. I tråd med dette er det verdt å mimre litt over Obama årene, nå som vi har fått de litt på avstand. Med en håpefull fredspris hengende på veggen kvitterte han med: å eskalere den endeløse krigen i Afghanistan; bombe Libya tilbake til det kaotiske slavemarkedet det er i dag; kuppe den demokratisk valgte regjeringen i Honduras; og ikke minst selge våpen til Saudi-Arabias grusomme krigsforbrytelser i Jemen. Obama omfavnet i tillegg droneteknologien i sin opptrapping av krigen mot terror, og slapp flere ganger så mange bomber i løpet av sine presidentperioder som Bush, med opptil 800 sivile dødsfall.
På hjemmebane startet han sin første periode med å kausjonere ut de store bankene som forårsaket finanskrisen, mens millioner av amerikanere ble kastet ut av hjemmene sine. Wall Streets massive donasjoner til hans valgkampanjer er neppe noen hemmelighet. Videre ble immunitet gitt til torturister i CIA, mens varslere av krigsforbrytelser og ulovlig overvåkning ble demonisert. Politiet ble ytterligere militarisert, jobber ble utflagget og økonomisk ulikhet økte. På tross av luftige lovord rundt klimakrisen, åpnet han for svært risikabel oljeboring i Arktis.
Obama funket fordi det så ut som han var den typen som burde hatt visjoner, tedde seg som en visjonær, ved å stå og se tankefullt ut mot horisonten som om han virkelig trodde på noe. Men det falt ingen inn å spørre hva den visjonen faktisk var, før det var for sent. Handlingene bak den veltalende retorikken peker mer mot en nyliberal hauk enn en fredsskapende reformator. Plattformen hans om forandring – «Change» – ser i retrospekt mer ut som et skalkeskjul for kontinuitet. «Mer av det samme» klinger tross alt ikke like godt.
Trump. Det er neppe et imponerende etisk ståsted å hate på Trump. Et lettere mål å posisjonere seg kritisk til er sjeldent skue. For han er selvsagt ikke hovedproblemet. Han er en bisarr karikatur av hva USA har blitt, og kanskje alltid vært. Han setter problemet på spissen, og gjør det hele mer prekært. For han er bare det hittil mest opplagte symptomet på en langt større og eldre sykdom. En forferdelig sykdom som stort sett forblir uadressert i hovedstrøms media.
Trumps velgerbase fremstilles ofte som knølete rasister, og omtales oftere nedsettende som ‘white trash’ av selvgode liberale. Hillary Clintons fordømmelse av «the basket of deplorables» er talende for denne bitre holdningen. Det er ingen tvil om at rasister liker Trump, og at de har fått en del uttelling av presidentens politikk og retorikk. Men det blir for endimensjonalt å kalle Trumps velgerbase for rasister. For det har vel så mye med politikerforakt å gjøre, etter å ha lidd altfor lenge under en nyliberal status quo.
Han later ofte til å kunne høste respekt for å være en forretningsmann som får ting gjort, i kontrast til den tilsynelatende lobbyist-styrte sumpen i D.C. Hans harde posisjon ovenfor Kina og NATO resonnerer godt blant disse. To-prosents kravet til sine forsvarsallierte synes rett og rimelig.
Det er nemlig i stor grad snakk om en hvit arbeiderklasse som reagerer kraftig på å bli ignorert, forsømt, manipulert og tatt for gitt av systemet, mer enn en refleksjon av hvite folks hat. Et mer nyansert syn på denne samfunnsgruppens tøffe kår i industri og rustbeltet er nødvendig, fremfor nedlatende klisjeer.
Som Thomas Seltzer påpekte i UXA tok de midlertidige oppsvingene i økonomien etter finanskrisen med seg de allerede trygt bemidlede og godt utdannede familiene, og etterlot resten i en verre situasjon. Dette satt seg dypt i mange hardtarbeidende hjem, som i stor grad følte seg sveket av systemet. Trump vant stort ved å påpeke og fordømme dette.
Klassekamp. Den enorme støtten til Bernie Sanders i starten av primærvalget, før Obama orkestrerte Bidens seier – for ikke å snakke om voldsomme opptøyer i blant annet Portland, Detroit og Seattle – er symptomatisk for den brede desillusjoneringen med to-parti systemet på venstresiden også. Kampsakene er mange, men det som brenner mest for disse er økonomisk rettferdighet og systemisk rasisme, mest synlig i gatebildet som overivrige politistyrker.
Her også handler det altså i bunn og grunn om forståelig mistillit til systemet og elitene. Men om det enn er snakk om en mer eksplisitt klassekamp på venstresiden, så er det utvilsomt også det i velgerbasen på den andre siden av det kulturelle skillet. Og det er viktig å understreke, ettersom delene av befolkningen som befinner seg i samme sosio-økonomiske posisjon også er mest antagonistiske mot hverandre per nå. I stedet for å kanalisere forakten sin mot sine felles fiender.
Kulturelle, politiske og økonomiske eliters utbredte skattesnyting, dopmisbruk, korrupsjon og seksuelle overgrep har skapt velfortjent aversjon fra folket. Løgnene er så tynnslipte at anstendige mennesker har mistet tilliten. Med tanke på hvor pil råttent det er i de øvre sjikt av samfunnet, i stor grad eksponert av Wikileaks og Epstein saken, burde forholdene ligge til rette for en forent arbeiderklasse.
For dette er i realiteten en brutal klassekrig med globalt omfang, først og fremst ført ovenfra og ned. Det har Warren Buffet selv innrømmet. Den post-koloniale politikken USA og Vesten har praktisert ovenfor sårbare land i sør har blitt vendt mot sine egne sårbare befolkninger i tillegg. Folkets sterke lidenskaper er simpelthen rasjonelle reaksjoner på nettopp den desperasjonen slik politikk fører med seg.
Stat og folk. I kritikken av USA (og hvilket som helst lands politikk for så vidt) er det viktig å inkludere distinksjonen mellom statsmakt og befolkning. For det er neppe folkestyre i den forstand i USA i dag. Det er den føderale statsmakten og sentralbanken som håndhever dollar-hegemoniet og Pax Americana med nebb og klør. Ikke folket, som i økende grad fremstår mer som ofre for imperiets tvang og manipulasjon de også. De er gjort til shoppingbesatte, overvektige, kriminelle, nabohatende og fordummede pille-junkier av samfunnet de lever i. Utført av lydige massemedier og panteoner av fordervede kjendiser, som uansett er på første privatfly til nærmeste skatteparadis eller luksuriøse dommedagsfestning så fort ting bryter ut.
Når mange nok føler på hurtig oppløsning av sosio-kulturelle bånd, samfunnsnormer, respekt for staten og troen på fremtiden, oppstår såkalt anomi. Samfunnskontrakten brytes, og fellesskapet rakner til fordel for fremmedgjøring. Politisk apati og sekterisme råder.
Kritikkverdig. Det er knapt nødvendig å liste opp USAs utallige synder mot fattige i sin egen befolkning, og fattige verden over. Ei heller deres banebrytende gjennombrudd og prestasjoner, innen kultur og teknologi. Til mitt formål holder det kanskje å nevne noen få for å oppfriske aversjonen de fleste har følt på et tidspunkt:
Den evig-voksende fengselspopulasjonen topper alle statistikker i verden, drevet av en privat profittindustri med altfor mye politisk innflytelse. Med tanke på den enorme majoriteten svarte amerikanere i fengselssystemet kaller Chris Hedges det for «de nye plantasjene».
I forlengelse av dette herjer stadig krigen mot narkotika, som i praksis er en krig mot fattigfolk. Det forskning viser er et helsespørsmål, behandles som kriminalitet. Familier og samfunn rives i stykker av den hardnakkede inkvisisjonen, mens den infamt utbredte bruken av hardere stoffer som kokain blant elitene, fra Wall Street til Hollywood, tillates med stilltiende aksept. Selv om det sponser mexicanske narko-karteller og sponser borgerkrigen der. Og hvorfor ikke? De største bankene hvitvasker jo pengene deres uansett.
Det spiller vel liten rolle, når resten av landet får pusha lovlige former for svært avhengighetsskapende former for dop på seg via den gigantiske og skruppelløse farmasøytindustrien. For når mer enn en fjerdedel av landets voksne sliter med mentale lidelser, og nesten halvparten er overvektige, må det selvsagt utnyttes. Profiteres på. Dette er en kronisk og normalisert pandemi, med god profitt for de som kortsiktig pleier symptomene. Samtidig settes nye rekorder for overdose på opiater hvert år, med særlig økning nå under «covid-lockdown».
Midt i hvitøyet av tidenes økonomiske storm, i et samfunn der over halvparten erkjenner å ha alvorlig økonomisk angst, fra lønning til lønning, besluttet nylig alles kjære Disney seg for å sparke 28,000 ansatte, mens Amazon slår ned fagforeninger. Tallene for arbeidsledighet øker stadig. Siden mai har åtte millioner amerikanere sklidd inn i fattigdom, 1/3 av dem barn. Millioner av folk blir hjemløse, mens millioner av tomme hus står på slå og samler støv.
Mens en global pandemi herjer for fullt rundt i landet, forblir helsesektoren til USA den verste i den utviklede verden, og den dyreste per capita i verden. Nok en gang i klørne på en kynisk profittindustri. Helsereformer blir systematisk stemt ned av begge partier, selv nå!
Det ser til og med ut til at de mye omtalte klimaendringene planeten har i vente treffer USA ganske hardt så langt. Alvorlig vannmangel, sterkere orkaner og omfattende skogbranner herjer fastlandet stadig hyppigere enn før.
Om det fortsatt var noen tvil om den store republikkens tilstand, så vasser også verdens rikeste land i gjeld. Staten skylder 26,7 billioner dollar, og folket har akkumulert rundt 14 på egenhånd. Astronomiske summer lånt av fremtidige generasjoner i overflodens hedonistiske navn.
I tillegg er både staten og folket i jerngrepet til en kynisk våpenindustri. USAs gigantiske militærindustri er blant de aller verste forurenserne i verden. Den mest bevæpna staten i verden (stats) er dessuten nødt til å bruke bombene sine fra tid til annen. Best-før datostemplingen gjør at de må brukes mens de fortsatt er forbruksvennlige, disse overdrevne arsenalene som støver bort på massive lager-hangarer. Det sier seg selv. Alt annet er sløs! Som George Carlin postulerte: «Vi liker krig fordi vi er gode på det. Vet du hvorfor vi er gode på det? Fordi vi har fått mye trening».
Samme med den mest bevæpnede sivilbefolkningen i verden også. Som blir solgt frontier-drømmen om å kunne forsvare sin gudegitte autonomi mot røvere og staten, men som nå i splittelsens time risikerer å bruke den på sine naboer i stedet. Ikke minst med tanke på den historiske presedensen for borgerkrig i landet.
Borgerkrig 2.0. Tungt bevæpnede militsgrupper som representerer både hvit og svart makt patruljerer rundt i USA i disse dager. Proud Boys er på ‘standby’ inntil videre, mens NFAC viser muskler. For ikke å snakke om opptøyene til BLM og Antifa, med gatene som slagmarker mot overivrig opprørspoliti. Den planlagte kidnappingen av Michigans demokratiske guvernør er bare enda en rød varsellampe for hvor ladd situasjonen er.
Spesielt når rykende ferske meningsmålinger viser en kraftig økning i folks villighet til å rettferdiggjøre politisk vold – opptil en tredel i begge partier – dersom den andre siden vinner valget i november. Begge de dominante partienes kandidater har blitt offentlig rådet av høytstående folk til å ikke innrømme nederlag om de skulle tape. Med Høyesterettsdomstolens vakuum etter Ginsbergs død, kan det ta ukevis etter valgdagen før resultatet er spikret. Høyspente uker der mer uro, protester, opprør og vold vil finne sted. Folkets dype mistro til demokratiets integritet vil sementeres ytterligere.
På bakgrunn av de siste årenes utvikling, har det nærmest blitt gjengs å snakke om en ny borgerkrig i USA, tredje verdenskrig og Vestens fall, som om det var en ny apokalypse-pornografisk utgivelse å fryde seg over. Memer, filmer, bøker, podcaster, youtube-videoer og artikler henviser hyppig til slike scenarier. Spesielt blant folk på ytre høyre og ytre venstre, men også på CNN og Fox.
Ekstern front. Utenriks er også situasjonen truende. Det Sino-Russiske samarbeidet blomstrer, og utfører storstilte militærøvelser med Iran. Kina er på stø kurs til å ta igjen USA militært og økonomisk innen tiåret er omme, om utviklingen fortsetter i samme spor. Fulle av selvtillit sender de nå militærfly over Taiwan uten at USA får gjort noe særlig med det.
Det kan sies mye om USA og Trump, men er det en ting hverken av de med letthet godtar uten å reagere voldsomt, så er det å akseptere andreplassen på verdensscenen. USAs aggressive og tidvis brutale utenrikspolitikk opp gjennom årenes løp, og ikke minst de grove forbrytelsene USAs nært allierte regimer i Saudi Arabia og Israel utfører jevnlig, har skaffet dem mange fiender på verdensarenaen. Fiender som uten å nøle utnytter hver sprekk og rott. De er diplomatisk isolert og oppfører seg som en bortskjemt bølle.
Om så – hva nå? Situasjonen er altså spent, for å si det mildt. Der det amerikanske imperiets u-matchede styrke og rikdom en gang føltes ut som en trygghet, rynker vi nå på nesa for lukten av trussel. Flere enn på lenge virker desillusjonert med USA. Mye takket være Trump, men altså på langt nær ikke utelukkende.
Hvorfor diskuteres ikke i større grad det faktum at USA har blitt en upålitelig og farlig makt å ha som garantør for rikets sikkerhet? Snarere tvert om er det større risiko for svekket sikkerhet ved å klamre seg, som en veik vasallstat med Stockholmsyndrom, til dette ustabile og hensynsløse regimet. Assosiasjonen gjør oss medskyldige i den føderale statsmaktens mangfoldige forbrytelser, både mot sitt eget folk og ofre for intervensjonisme verden over. Og risikerer ikke minst å trekke oss inn i enda flere av deres fåfengte kriger – i dragsuget av det døende imperiets voldsomme krampetrekninger.
Er det i det hele tatt rom for at folket kan bli med på denne samtalen, og at slike beslutninger kan tas demokratisk? Eller er disse tingene utenfor vår kontroll og fatteevne? Kanskje er det til og med utenfor våre folkevalgte politikeres egen kontroll?
Andreas Nordengen, idèhistoriker.
