Meningsmiddelklassen trenger terapi mot arbeiderforakt

9
Illustrasjon: Shutterstock
Trond Andresen

Av Trond Andresen.

Den meningsmiddelklassen som fullstendig dominerer mediene og det offentlige rom er for tida umåtelig opptatt av å påpeke at det ikke er nok å være mot rasisme, man må være seg bevisst at alle hvite har en «innebygget rasisme» som er virksom hele tida uten at de veit det sjøl. 

I USA – som er i «forkant» som vanlig – har dette ført til absurde «terapi-samlinger» for hvite ansatte i større selskap og offentlige etater (se her og her), hvor de må bekjennne sin synd og «helbredes». Men også her på berget kommer vi langsomt etter, med «kritiske hvithetsstudier» som akademisk øvelse.

Er «innebygget rasisme» der uten at vi tenker over det sjøl, og at man derfor må jobbe med å motvirke denne? Sjøl mener jeg dette i noen grad er riktig. Jeg tror likevel at det kan reduseres til et nokså lite problem hvis man er litt bevisst på det – noe de aller fleste er. 

Men OK – når vi først snakker om innebygde og ikke erkjente problematiske holdninger: da kan det være på sin plass å rette søkelyset mot et beslekta fenomen som den samme sensitive og ultra-empatiske meningsmiddelklasse ikke snakker om, og som er mye større – og spesielt i deres egen gruppe: 

Den innebygde og ikke erkjente forakten for arbeidsfolk med lav utdanning. 

Du veit, sånne som er innvandringsfiendtlige, ikke bryr seg om «Moria-barna», har dårlig rettskriving i kommentarfeltene, er litt dumme, fordomsfulle, populistiske, stemmer Frp eller anti-bomring-parti, har dårlig smak, leser ikke skjønnlitteratur, går ikke i teateret, spiser usunn mat, skriver på Facebook at de har gått «livets harde skole».

Den ultra-empatiske meningsmiddelklasse – hvori opptatt kultureliten – bør legge bekymringa for andres inngrodde og innebygde rasisme til side en stund, og i stedet begynne å skravle om sitt eget mye større problem med innebygget og inngrodd arbeiderforakt.

Nå er ikke den sjølopptatte meningsmiddelklasse kjent for sin evne, vilje og ærlighet når det gjelder å erkjenne egne mangler, så forventningene er ikke store. Men tør jeg foreslå noen obligatoriske terapi-timer, blant annet i Morgenbladets og (middell)Klassekampens redaksjoner?


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Olav says:

    Allerede fra første klasse i barneskolen visste jeg at jeg var priviligert. Min beste kamerat hadde virkelig dysleksi. Ikke “dysleksi” som feks enkelte politikere lyver på seg eller slik “dysleksi” som middelklasseforeldre sørger for å få ungene sine diagnostisert med for at de skal få visse privilegier som kan hjelpe dem til gode nok karakterer til å komme inn ved studier med særlig høye poengkrav. Nei, min kamerat han hadde ekte dysleksi. Når jeg tenkter tilbake på hvordan han lenge strevde for å lære seg å lese og skrive. Det var fælt. Ingen tvil om at jeg var priviligert. For meg gikk det jo desto raskere. Da jeg var tolv år gammel fant jeg en bok med IQ-tester hos en onkel av meg som var lærer. Jeg fikk 140 poeng. Fra da av hadde jeg det også så noenlunde klart for meg at jeg var priviligert fra naturens side. Det var et helvete av en oppvekst jeg hadde, og spesielt rundt den tiden der. Men på skolen var jeg blant de “heldige” - gikk nesten helt på tomgang. Ingen utfordringer som på noen måte stod i forhold til hvor lett jeg hadde for å lære alt mulig. Til og med i sløyd- og heimkunnskaptimene fikk jeg skryt av lærerne. Priviligert fra naturens side. I den grad at jeg begynte å hate det norske skolesystemet - skapt som det er for middelklassens middelmådighet. Når disse middelmådighetene er så opptatt av “rasisme” så er det også fordi den “antirasistiske” ideologien sørger for å undertrykke den mer generelle vitenskapelige tilnærmingen til intelligens og læring. Det handler også om å hindre konkurranse fra de som er priviligert fra naturens side, men som vokser opp i et fattig eller i verste fall kaotisk og destruktivt sosialt miljø. Også derfor passer det både store deler av middelklassen og overklassen å støtte “antirasismen”.

  2. tjatta says:

    Dekadense er et innebygd selvdestruksjonsvirus

  3. runeulv says:

    I husstanden jeg hvor jeg lager et nytt kjøkken, så kommer Morgenbladet hver fredag, og etter å ha lest et par utgaver, hvor hovedtemaet er institusjonalisert rasisme, så gjør jeg som herrskapet, og lar være å lese hva kultureliten mener.

  4. Ikke det aller minste vanskelig å være enig med Trond A her.men han moraliserer. Meningsmiddelklassen må ta seg sammen.
    Om det bare var så vel,men den gjør ikke det. den drifter i helt andre retninger. I øyeblikket jobber den som på bestilling med å demonisere Russland som ser ut til å forgifte folk og erobre Norge. talsmenn/kvinner for meningsmiddelklassen er loyale Nato-offiserer og loyale NUPIER samt Kate Hansen Bundt.
    Trenden av politiske posisjoner i det nordiske Venstresidemiljøet er å følge søsterpartiene Vänsterpartiet og Enhedslisten inn i EU og bli med på innskrenkninger av ytringsfriheten. Samt drive klassekamp nedover.
    Som gamlingen Lars Hedegaard sa om Enhedslisten: det er som om Marx aldri skulle ha levd. Forestillinger om Imperialisme og imperialistiske krig som i f.eks Syria føyses vekk.
    Og dette er en utvikling vi bare har sett begynnelsen på. Det kommer til å bli mye verre og Tronds velmente og gode moralisering kommer ikke til å hjelpe det aller minste.

  5. runeulv says:

    Jeg har NATO-offiserer i familien, og det er litt dårlig gjort å sammenligne de med akademikerne som i sin visdom og godhet skal tenke og ta avgjørelser for de dumme og uopplyste i resten av samfunnet.

    calvin

  6. Geirijo says:

    Jeg sliter med å få tak i hva Trond her egentlig snakker om, og også med hans forsøk på å definere menings-middelklassen.

    Om jeg har forstått eksemplene beskrevet rett så må denne menings-middelklassen være hevet over dem med lav utdanning og kun en arbeiderklasse jobb. Mao. snakker Trond om en akademisk middelklasse som også ser på seg selv som empatiske med kulturell dannelse.

    Det jeg da sitter igjen med er menings-herskere, som mener seg berettiget til å herske over dem med mindre enn høyskole utdannelse og industriarbeider snitt lønn.

    Det er utvilsomt en akademisk skravle-klasse vi her diskuterer, som samtidig er fulle av fordommer ovenfor en menings-underklasse, og en arbeider-underklasse. Som i det store og hele må antas å tilhøre samme gruppe i folket. Ettersom denne fordomsfulle klassen beskrives som menings-middelklasse, kan avledes at det også må finnes en menings-underklasse, og en menings-overklasse.

    Jeg lurer virkelig på om dette er uttrykk for et kommunistisk klassesamfunn. Ettersom Steigan og Andersen synes enig om denne fremstillingen. For meg virker det temmelig fjernt, men jeg kan se at det fra et kommunistisk perspektiv finnes knagger å henge det på.

    Jeg skulle likt å vite i hvilken av disse klasser Pål og Trond mener at de hører til. Når man gjør en slik klasse inndeling har man vel et begrep om hvordan det passer for seg selv. Selv finner jeg meg ikke til rette i noen av dem.

    Det er forøvrig noen klasser vi alle har til felles, og det er klassetrinnene i livets skole. Den skolen er rimelig hard for de fleste vil jeg tro, selv om det antakelig finnes unntak for dem som er født med en sølvskje i munnen. Noen tar skoler i tillegg av både teoretisk og praktisk karakter. Det er også en del av livets skole. I de klassene finner jeg meg vel tilrette.

    For meg blir det vanskelig å dele folket opp i flere grupper enn folkets mangfold versus makt-folkets herskere. Dvs. mellom fåtallet som hersker, og mangfoldet som blir hersket over.

  7. Geirijo says:

    Det er noe ved dette som får meg til å undres over om noen henger igjen i kommunismen v1.0, eller kanskje v1.1. Hva med å følge Rosa Luxemburgs oppfordring til dynamisk tilpassing av teoriene Marx og andre hadde til den samtid vi lever i?

    Når det gjelder terapeutisk behandling av menneskeheten, så er det så absolutt behov for det. Det er behov for å behandle den indoktrinerte kapitalistiske personlighetsforstyrrelse som har blitt til en pandemisk og svært smittsom lidelse, som det enda mangler vaksine mot.

    Kommunismens vaksine har aldri gitt noen herd immunitet, slik at vi behøver å utvikle noe mer effektivt. Kanskje en oppgave for Bill Gates eller andre med intensjon og ressurser nok til å behandle terapeutisk hele menneskeheten.

    Selv vil jeg foreslå gule vesters utvidede ideologisk bevissthet hvor folkets mangfold erstatter det tradisjonelle klassebegrepet og terapien mer eller mindre kommer av seg selv i form av folkets demokrati direkte ved borgerinitiativ.

  8. Tellef says:

    Spikeren på hodet…

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere