oss 100 kroner!
Av Geir Sundet.
Rogaland på midten av søttitallet. Hotell Hommeren i Tananger i juni 1976. Mellom søtti og hundre personer langs festmiddagsbordet, levende lys, en vegg av latter og summende, glade stemmer, entrecôte med béarnaisesaus, kokt brokkoli, mandelpoteter, parfyme, jenter i tjueåra, korte skjørt, farger, lange kjoler, gutter i dress, noen lyse, noen mørke, slengbukser, fløyel, bakgrunnsmusikk med hammondorgel.
Det er avslutningsfest på sosialskolen i Stavanger. De fleste lærerne er også til stede. Litt mindre fargerike, men med en og annen friker innimellom.
Junikvelden er varm og lys, det er godvær for en gangs skyld på de kanter av landet. Utenfor raser en av de hardeste arbeidskonfliktene i Rogaland på lenge. En mann fikk sparken ved Norsk Hammerverk, 25 mann gikk i streik, 50 mann gikk i streik, 25 mann fikk sparken, de store arbeidsplassene varsler aksjoner, vedtar eller vedtar ikke aksjoner, konflikten sprer seg utover Jæren, Kverneland fabrikker, utover landet, det gies støtte fra Telefonsentralmontørene og Heismontørenes fagforeninger til arbeiderne i konflikt, partiene er aktive, AKPerne oppretter streikestøttekomiteer, SVerne vil «begrense det til fagbevegelsen for ikke å provosere arbeiderpartiet», mens den harde kjerna i AP går mot støtte til de streikende overalt de har mulighet. Kommunistene skal sparkes fra arbeidsplassene, de som støtter dem skal også sparkes. Ugrasset skal fjernes, og deler av grasrota går i bøtta i samme operasjon.
Jo høyere opp i forbunda man kommer, jo verre er det å få støtte. Hammerverksaka blir roman, Hammerverksaka blir film, blir vist på Svensk TV, mens NRK ikke vil, ikke tør. Diskusjonen raser. Det er som en minirepitisjon av EEC-kampen i 1972, da et argument kunne starte en præriebrann. Folk i Stavanger tar standpunkt, mange tenker nytt, tar nye, dristige standpunkt, mange tar standpunkt på den gamle, vante måten som man alltid har gjort, følger partiet, følger avisa, følger naboen, følger strømmen. Denne kvelden har konflikten vart over fjorten måneder.
Ektefeller og samboere er med på festen. Kjæresten min hadde klart eksamen, og jeg hadde fått en av de yngre lærerinnene til bords. En litt flagrete skapning i trettiåra med halvlangt, lyst krøllet hår, blomstrete kjolestoff og leppestift. Vi flørter, prater og diskuterer, om sosialarbeidets plass i verden, om nærhet og varme, om Jimi Hendrix og om omsorg, om å bry seg, om å vandre fra hytte til hytte i Suldalsheiene, vi drikker rødvin og fyller opp glassene og drikker mer rødvin, og kvelden er deilig, og tenk, kjører jeg virkelig søppelbilen i distriktet hun bor og skulle du ha sett på maken, for et sammentreff og verden er ikke stor.
På AKPs fraksjonsmøte før festen hadde vi vedtatt hvilket av dogmene våre som skulle legges til grunn for kvelden. Linja for festen skulle være hyggelig og sosial, den såkalte kysse og klemme linja, uten skarpe politiske konfrontasjoner. Jeg visste gjennom kameratene at min bordvenninne var en av de hardeste motstanderne av Hammerverksaka på skolen, og synes de var hyggelig vi slapp å krangle om den.
Seinere på kvelden. Vi sto i småklynger og drakk kaffe og cognac eller likør, (vi AKPere hadde medbrakt Albansk Skanderbeg på små lerker, det var det eneste partiet tillot oss å drikke på den tida). En av kameratene kom over og fortalte lattermildt at min bordvenninne hadde spurt ham hvem jeg var og hva jeg gjorde på festen. Han hadde svart som sant var at det er jo han som er oppsagt på Hammerverket og som starta alt bråket, og han er gift med Astrid i 3A. Frøkna blei meget tankefull, stod en stund uten å si noe, og kom så med kveldens visdomsord:
-«Er det ikke rart hva dette med nærhet kan gjøre?»
Geir Sundet
