– Den store antirasistiske vekkinga som heimsøkjer landet vårt

4. juli 2020

Vi vert oppmoda om å sjå oss sjølve i ljos av hudfargen, slik at det vesentlege ved oss vert «rasen» på toppen av «kjønnet» og «alderen».

Dette skriver forfatteren Kaj Skagen i en svært viktig kronikk i Dag og Tid.

Skagen deler antirasismen i to strømninger:

I den nye antirasistiske rørsla kan ein skilje mellom to hovudstraumar. I framgrunnen den rettkomne merksemda om og kritikken av «kvardagsrasisme» som på ulikt vis og av ulike årsaker råkar menneske som ikkje tilhøyrer det vi kallar ein etnisk og kulturell majoritet, og bakanfor ein meir akademisk og ideologisk straum med røter i marxistisk teori og henta frå amerikanske universitet.
Denne siste antirasismen er meir teoretisk og rettar seg mot den vesterlandske eller europeiske sivilisasjonen og kulturen som noko i seg sjølv er rasistisk. Medan kritikken av kvardagsrasismen er reformorientert og siktar seg inn på utslag som fell saman med diskriminering og mobbing, er den ideologiske antirasismen i botn og grunn revolusjonær.

Og hvordan er den nye antirasismen revolusjonær ifølge Skagen:

I dag skal vi sjå fargen overalt, òg i det kvite, ja, særleg der. Majoriteten i vestlege land skal oppfatte seg som «kvite», for at medvitet om å vere ei etnisk gruppe på line med alle ikkje-kvite grupper, skal vekkje oss opp til å skjøne at vi i eigenskap av å vere «kvite» er rasistiske undertrykkjarar i ein kvit, rasistisk sivilisasjon, sjølv om vi på det medvitne planet er motstandarar av biologisk tufta rasisme og all slags diskriminering.

Kommentar:

Skagen oppdager her hvordan rase igjen blir et sterkt trekk i den offentlige samtalen. Vi trodde vi var kvitt raseteorier med nazismens nederlag i 1945. Og så plutselig dukker det opp radikale grupperinger som vil at vi igjen skal definere oss etter rase. Til overmål er de som ønsker å gjøre rase til et definerende element i samfunnet folk som sjøl regner seg som antirasister. I virkeligheten later de til å være en ny type rasister, bortsett at de nå vil kjempe mot hvite på grunn av hudfargen.

Noen av teoretikerne bak denne tankegangen har røtter i en postmoderne form av marxismen. Men som kjent mener marxismen at klasse er det som definerer samfunnet. «Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper.» Slik er de berømte ordene i Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels.

Å dele menneskeheten etter hudfarge eller «rase» er totalt fremmed for marxismen. Men nå får vi det altså servert av folk som vil at «hvithet» skal være det nye som skal oppta oss. På 1940-tallet hadde man rasebiologiske institutter, og nå vil man angivelig i framskrittets navn innføre «hvithetsstudier».

Kaj Skagen skriver:

«Eit viktig tema for kritiske kvitleiksstudiar», skriv Toronto-professoren og kvitleiksforskaren Barbara Applebaum i ein forskingsartikkel frå 2016, «er å gjere kvitleik synleg for å bryte opp kvitdominerte maktsystem», vel å merke synleg for dei kvite sjølve, fordi «kvite normer gjennomsyrer kvitdominerte samfunn samstundes som desse normene trer fram som ålmenne og verdinøytrale for dei sosiale gruppene som tener på dei». Her vert kvitleikstudiane skildra som ei aktivistisk teoribygging med eit politisk siktemål.
Kvitleiksstudiar
Det er denne teoribygginga som ligg bak den stadig vanlegare bruken av omgrep som «kvit» og «kvite» som karakterisering av meiningsmotstandarar, dessutan det merkelege «kvitleik» som omgrepet på eit heilt verdsbilete og ein eigen mennesketype, noko vi eldre born av opplysinga trudde tilhøyrde ein overvunnen fortid.

Skagen viser til et par artikler som formulerer denne læren om «hvitheten» som en grunnleggende måte å forstå samfunnet på. Begge er skrevet av førsteamanuensis Sandra Fylkenes ved Oslomet. Det er For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker og Hvithetens tause makt, den siste skrevet sammen med førsteamanuensis Ronald Mayora Synnes ved NLA Mediehøgskolen. Og Skagen kommenterer dem slik:

Her vert det operert med «hvithet» som omgrep på ein umedviten rasisme som vi vert fødde inn i og veks opp i, slik at vi går omkring og trur oss frie for ein rasisme som gjennomsyrer oss. Det er som arvesynda, ei dragning mot det vonde utan at vi veit om det eller kan noko for det.
«Hvithet» skal vere «rester av arven fra vår felles koloniale og imperiale historie» som gjer at vi kjenner, tenkjer og handlar rasistisk, samstundes som vi lurer oss sjølve til å tru at vi er tolerante menneske utan føredomar. «Hvithet» er «en type raseideologi» som «ingen slipper unna!». Ein kunne utleggje dette som at alle kvite europearar og amerikanarar har white supremacy i knoklane, vi er alle rasistar og kan ikkje anna.

Vi skal presses til å definere oss som rasevesen

Det er vanskelig å ikke slutte seg til Kaj Skagens kommentar til disse hvithetsideologenes verdensbilde:

Populariseringa av omgrepet «kvitleik» undergrev det universelle i oss og definerer oss som rasevesen. Vi vert oppmoda om å sjå oss sjølve i ljos av hudfargen, som no skal pressast heilt inn i sjela og ned i det undermedvitne, slik at det vesentlege ved oss vert «rasen», då på toppen av «kjønnet» og «alderen», slik at det personlege i oss – det vi mest av alt er, det einaste som kan vere basis for at ulike menneske kan leve saman i fred – vert kvelt.

Kommentar: en reaksjonær, arbeiderfiendtlig teori

Vår analyse av disse teoriene er at de til tross for all sin radikalitet og sin påståtte antirasisme, er djupt reaksjonære og i bunn og grunn rasistiske. Det er til stor skade for arbeiderklassen av alle hudfarger og all etnisk bakgrunn at småborgerlige «hvithetsteoretikere» igjen gjør det stuereint å dele folk etter hudfarge og «rase». Arbeiderklassen står i en svært kritisk situasjon. Fagbevegelsen er svekket, organisasjonsgraden i viktige arbeideryrker er så lav som den den ikke har vært på et par generasjoner. Samtidig har arbeiderklassens fiender, den internasjonale monopolkapitalen styrket seg voldsomt. Arbeiderklassen trenger samling og felles klassekamp på tvers av alle etniske skiller.

Arbeiderklassen trenger disse «hvithetsstudiene» like mye som den trenger et skudd i nakken. Dette er teorier som er som skapt for å skade arbeiderklassen på kort og lang sikt.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.