Hvordan generalene pustet til ilden under influensapandemien i 1918 for å vinne første verdenskrig

0
Nødhospital Camp Funston, Kansas, 1918. (National Archives)

Av Gareth Porter.

Det amerikanske militæret har pga. Corona-pandemien blitt tvunget til å gjøre noen drastiske endringer ved sine operasjoner.
Men Pentagon, og særlig marinen, har fra starten av også vist en avslørende motstand mot å gjøre tiltak som vil bety avholdelse fra handlinger som man behøver å stoppe eller utsette for å beskytte tropper fra virusets herjinger.

Gareth Porter under intervju på RT

Gareth Porter er en uavhengig journalist og vinner av «Gellhorn Prize for journalism» i 2012. Han har forfattet flere bøker, som inkluderer «Manufactured Crisis: The Untold Story of the Iran Nuclear Scare» (2014), og «The CIA Insiders Guide to Iran» (2020), skrevet sammen med John Kiriakou. Denne artikkelen ble først publisert i «The American Conservative» 4. april 2020. Oversatt til norsk av Einar Jan Larsen.


Hærens Infanteri og marine korpsene har blitt endret fra å bruke personlige møter til virtuelle rekrutterings-møter. Men Pentagon har tilbakekalt en opprinnelig avgjørelse om å utsette videre trening og øvelser for minst 30 dager, og de har bestemt at det skal fortsette å sende nye rekrutter fra alle avdelinger til treningsleirer for rekrutter, hvor de uten tvil vil være ut av stand til å overholde sosial distanse.

På tirsdag, ble kapteinen på hangarskipet «USS Theodor Roosevelt», der det har blitt rapportert spredning av viruset, avløst av en annen. Han ble beskyldt av sine overordnede for lekkasje av et brev han skrev der han advarte marinen om dens manglende handlekraft som truet helsen til hans fem tusen sjøfolk.

Forsvarsminister Mark Esper rettferdiggjorde sin beslutning om å fortsette mange militære aktiviteter som normalt med å erklære at disse aktivitetene er «avgjørende for den nasjonale sikkerhet». Men er det virkelig noen som tror at det er en militær trussel i horisonten som Pentagon må forberede seg mot akkurat nå? Det er en utbredd forståelse for at den eneste trussel mot sikkerheten er selve korona-viruset.

Espers beslutning viser en dypt inngrodd vane hos Pentagon, der de beskytter sine sneversynte militære interesser på bekostning av helsen til Amerikanske tropper. Dette mønsteret gjenspeiler en mye verre sak som viser hvordan den amerikanske militærtjenestens sjefer administrerte krigen i Europa. Da oppførte deg seg med enda større brutalitet ovenfor troppene som ble innkalt til krigen i Europa under den ødeleggende pandemien med «Spanskesyken» i 1918, som drepte femti millioner mennesker over hele verden.

Det ble kalt «Spanish flu» bare fordi, mens USA, Britannia og Frankrike sensurerte nyhetene om spredningen av pandemien i sine land for å opprettholde den hjemlige moral, så rapporterte den spanske pressen fritt om influensa-tilfellene der. Faktisk, så kom den første alvorlige bølgen av infeksjoner i de forente stater i treningsleirer som var satt opp i USA for å betjene krigen.

En overflod av dokumentariske bevis viser at pandemien i 1918 faktisk begynte i fylket Haskell i Kansas, tidlig i 1918, da det ble konkludert at mange innbyggere hadde en uvanlig aggressiv type av influensa. Noen av fylkets innbyggere ble da sendt til Hærens «Camp Funston» ved «Fort Riley», Kansas, militærets største trenings anlegg, som trente 50 000 rekrutter i slengen under forberedelse av krigen. Etter to uker, ble tusener av soldater i leiren syke med det nye influensa viruset og 38 mennesker døde.

Rekrutter ved 14 av 32 store militære treningsleirer som ble satt opp for å forberede krigføringen i Europa meldte snart om de samme influens utbruddene, visstnok fordi noen tropper fra «Camp Funston» hadde blitt sendt dit. Framme i mai 1918, begynte hundretusener av soldater, mange som allerede var smittet, å gå ombord i troppeskip som skulle til Europa, og trengselen i disse skipene skapte ideelle forhold for viruset til å formere seg ytterligere.

I skyttergravene i Frankrike, ble enda flere soldater syke av viruset, i starten med milde symptomer og relativt få døde. Men lederne for krigføringen evakuerte bare de syke og bragte inn friske erstatninger, noe som tillot viruset å tilpasse seg og til å mutere til mere infeksjonfremmende (virulente) og mere dødelige stammer.

Konsekvensene av denne tilnærmingen til krigen begynte å vise seg etter ankomsten til havnen i Boston den 27. august, da de ankomne bragte med seg en mye mere virulent og dødelig stamme av virus; det spredte seg fort til selve Boston og den åttende september, hadde viruset dukket opp ved «Camp Devens» på utsiden av byen. I løpet av ti dager, hadde tusener av soldater blitt syke av den nye stammen, og noen av de smittede gikk ombord i skip som gikk til Europa.

I mellomtiden spredde den nye og farlige stammen fra «Camp Devens» seg videre på kryss og tvers over USA i løpet av september og oktober, og herjet i den ene byen etter den andre. Fra september og videre, var både de amerikanske kommandantene i Frankrike, som ble ledet av general John Pershing, og krigs lederne i hovedkvarteret i Washington, veldig klar over at både amerikanske tropper som allerede var i Europa og almenheten i USA led i stort antall av alvorlig sykdom og død pga. pandemien.

Likevel fortsatte Pershing å innkalle et stort antall forsterkninger for de som var utslått ved frontlinjene, så vel som nye divisjoner for å sette i gang en stor offensiv sent på året. I en melding til krigs-departementet den 3. september krevde Pershing i tillegg 179 000 soldater.

Den interne debatten som fulgte denne anmodningen, gjengitt av historikeren Carol R. Byerly, dokumenterer den hårreisende likegyldigheten til Pershing og det militære byråkrati i Washington med hensyn til skjebnen til de amerikanske troppene som de planla å sende ut i krigen. Etter å ha sett forferdelige skrekk scener av soldater med dødelige infeksjoner i de smittede leirene, rådet fungerende hær-kirurg, general Charles Richard i slutten av september hærens stabssjef Peyton March på det sterkeste fra å sende flere tropper fra de smittede leirene til Frankrike før epidemien hadde blitt bragt under kontroll i det omkringliggende område, og March var enig.

Charles Richard spurte da om de kunne stoppe innkallingene av unge menn som var på vei til de leirene der man visste at de allerede var smittet. Peyton March ville ikke gå så langt, og selv om oktober innkallingen var tilbakekalt, så skulle innkallingene gjenopptas i november. Krigs-avdelingen erkjente de tunge tapstallene som pandemien påførte de amerikanske troppene den 10. oktober, da de informerte John Pershing om at han ville få sine tropper innen 30. november, «dersom vi ikke blir stoppet på grunn av influensa, som nå har passert 200 000 merket.»

Richard ba da om at troppene skulle bli satt i karantene for en uke før de ble sendt til Europa, og at troppeskipene bare ble lastet opp med halvparten av det antallet som var standard for å redusere sammenstimling. Da March avslo disse tiltakene, som ville ha gjort det umulig for ham å oppfylle Pershings mål, anbefalte Charles Richard at alle troppe transporter ble avbrutt inntil influensa-pandemien var bragt under kontroll, «unntatt slike som er påkrevd av presserende militære grunner».

Men stabssjefen avslo en slik radikal kursendring, og han gikk til det hvite hus for å få president Woodrow Wilsons godkjennelse for beslutningen. Wilson, som åpenbart skjønte implikasjonene med å gå videre under de rådende omstendigheter, spurte hvorfor han nektet å stoppe troppe-transportene under epidemien. March argumenterte med at Tyskland ville bli oppmuntret til å kjempe videre dersom de visste «at Amerikanske divisjoner og erstatninger ikke lengre ville ankomme». Wilson godkjente da hans avgjørelse, og avslo å forstyrre Pershings krigsplaner.

Men avgjørelsen ble ikke gjennomført helt. Den tyske overkommando hadde allerede befalt at keiseren skulle akseptere Wilsons 14 punkter, og våpenhvile ble signert den 11. november.

Den katastrofale rolle som USAs elite spilte ved å styre krigføringen i første verdenskrig er klart demonstrert ved det forbløffende fakta at flere Amerikanske soldater ble drept og hospitalisert av influensa (63 114) enn i kamp (53 402). Det er estimert at 340 000 amerikanske soldater ble hospitalisert med influensa/lungebetennelse, sammenlignet med 227 000 innlagte på sykehus etter tyske angrep.

Den manglende bekymring som Washingtons byråkrater viste for velbefinnende til amerikanske tropper, mens de følger sine egne krigs-interesser, fremtrer som et vanlig mønster, som man også har sett i USAs kriger i Vietnam, Afghanistan, og Irak. Nå har det igjen vist seg ved den oppsiktsvekkende respons fra Pentagon til krisen som har oppstått pga. Korona-viruset.

Under krigen i 1918, så var der ingen protester mot denne kalde likegyldighet, men det er nå indikasjoner på at soldaters familier som ble utsatt for risiko nå uttrykker sitt sinne over dette åpenlyst ovenfor representanter for det militære. I en tid med sosial-politisk uorden, og minskende toleranse for fortsettelsen av endeløs krigføring, så kan det være en budbringer om at toleransen for den overmodige krigerske stat rakner i et akselererende tempo.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no