De mektige frykter ikke Trump og de frykter ikke Bernie. De frykter deg.

0
Caitlin Johnstone

Av Caitlin Johnstone.

Da George W. Bush var president pågikk det mye spekulasjon i enkelte konspirasjons-kretser. Man lurte på om hendelser ville bli orkestrert som ville gjøre det mulig for Bush-familien å fullføre et kupp mot USAs grunnlov og beholde makten på ubestemt tid.

En slik paranoia og mistanke mot statens makt var helt forståelig, i kjølvannet av den utrolige utvidelsen av orwellske overvåkningsprogram og den voldsomme militære ekspansjonismen etter 11. september. Men spådommer om at Bush jr. ikke hadde til hensikt å gi fra seg makten på slutten av sin andre periode, viste seg å ikke holde stikk. I dagens hysteriske politiske miljø fokusert på personen Trump, ser vi nå mainstream-stemmer i mainstream-medier som åpent fremmer de samme konspiratoriske spekulasjonene rundt den nåværende regjeringen, og også de vil vise seg å ikke holde stikk.

Hvor disse paranoide spådommene tar feil, er ikke deres ekstreme mistanke mot regjeringen, men antakelsen om at Amerikas virkelige maktstrukturer krever at en viss president må være på plass for å fremme stygge totalitære agendaer. Som alle som følger med på ting vet, er intens mistenksomhet mot den amerikanske regjeringen den eneste tilregnelige oppfatningen man kan ha; feilen er å anta at det ikke eksisterer en mekanisme for å sikre at de samme agendaene fortsetter fra den ene presidentadministrasjonen til den neste.

På en måte var konspirasjonsteoriene om et Bush-kupp faktisk riktige: Bush-administrasjonen endte egentlig aldri. Alle dens imperialistiske, makt-konsentrerende agendaer fortsatte, og ble utvidet under den påfølgende administrasjonen. Det samme skjedde etter Obama-administrasjonen, og det samme – i 2021 eller i 2025 – vil skje etter Trump-administrasjonen. Det urovekkende faktum er at hvis du ikke ser på valgdatoene og bare ser på tallene og fakta om amerikanske regjeringers oppførsel opp gjennom årene, kan du ikke virkelig si hvem som er president eller hvilket politisk parti som sitter ved makten på et gitt tidspunkt.

Mekanismen som sikrer kontinuiteten av den samme politikken fra regjering til regjering ble tidligere omtalt av analytikere som den «dype staten», før Trump og hans støttespillere kapret begrepet og begynte å definerte det som å bety «demokrater og alle som ikke liker Trump”. Opprinnelig henviste begrepet «dyp stat» ikke til et spesifikt politisk parti og heller ikke til noen mystiske kabaler av Illuminati, satanister eller reptilianere, men til det enkle og ubestridelige faktum at ikke-valgte maktstrukturer eksisterer og har en tendens til å påvirke USAs offisielle, valgte regjering. Dette var ikke en konspirasjonsteori, det var et konsept som ble brukt i politisk analyse for å beskrive hvordan amerikanske statlige organer og plutokrater inngår løse allianser med hverandre og med de offisielle strukturene i Washington for å påvirke regjeringens politikk og oppførsel.

Hvis du tenker over saken, er det egentlig uunngåelig at en slik permanent andre regjering vil eksistere i den nåværende systemet i USA. Det er ikke mulig å ha et verdensomspennende imperium av den typen Amerika nå har, uten langsiktige planer som strekker seg over år eller tiår for å sikre kontroll over verdens ressurser, undergrave rivaler, sørge for stadig lydigere allierte og sikre militær og økonomisk hegemoni. Hvis USA var en normal nasjon som bare passet sine egne saker, ville en permanent regjering ikke være nødvendig. Men fordi landet ikke er det, finnes det en slik andre regjering.

Jeg bruker veldig sjelden uttrykket ‘dyp stat’ lenger, fordi betydningen av den i mainstream-samtalen nå er fullstendig forkvaklet. Når jeg nå ønsker å beskrive Amerikas permanente ikke-valgte maktstrukturer, bruker jeg vanligvis ord som «oligarki», «imperium» eller bare «etablissement».

Dette er grunnen til at jeg ikke har skrevet så mye om den amerikanske presidentvalgkampen, til tross for at det demokratiske primærvalget nå er på sitt mest intense. Selv om jeg tror valgkampen kan være et nyttig verktøy for å tvinge etablissementets propagandister til å avsløre seg selv, så kommer resultatet av valget i 2020 ikke til å endre så helvetes mye.

Dette kan virke litt støtende for både Trump-tilhengere og Sanders-tilhengere, men det er sant.

Hver gang jeg påpeker at den nåværende administrasjonen har fremmet mange langsiktige agendaer for CIA og krigskåte nykonservative – agendaer som militær ekspansjonisme, fengsling av Assange, regimeskifter & intervensjonisme i Iran og Venezuela og en gjenoppstart av den kalde krigen – kommer hans tilhengere alltid til å si «Hvis han jobber for etablissementet, hvorfor prøver de så hardt å bli kvitt ham!?»

Vel, for det første gjør det ikke det. Ingen som kan telle hvem som har majoritet i Senatet tror at Trump vil bli avsatt i den nåværende riksretts-distraksjonen, og alle som forsto Russiagate visste at saken ville ende opp i en blindvei uten noe resultat. Hvis de virkelig ønsket Trump fjernet, ville de ikke ha puslet med den slags skyggeboksing som de vet aldri vil skade ham. Han var tydeligvis ikke den foretrukne kandidaten i 2016 for visse fraksjoner innen etablissementet, men det er mekanismer på plass for å sikre at imperiet kan seile videre selv med en ikke helt ideell president i Det hvite hus.

Dette vil også gjelde hvis Sanders på mirakuløst vis greier seg gjennom enda et fikset primærvalg og deretter gjennom all sabotasjen som vil bli kastet mot ham under selve presidentvalget. Han vil vel være i stand til å fatte noen få noenlunde nyttige beslutninger, og vi vil sannsynligvis ikke se ham flørte med en Iran-krig, men USAs imperialisme vil marsjere videre mer eller mindre uhindret og hans populære, progressive innenrikspolitikk ville kreve at Kongressen samarbeider. I beste fall ville han være en mild reformator som bruker rampelyset for å spre bevissthet mens milliardærmedia styrer fortellingene på alle bauger og kanter, og eventuelle endringer han eventuelt skulle klare å lirke gjennom hinderløypa etablissementet setter opp, vil bli omgjort av en påfølgende administrasjon.

Det er klart at etablissementet foretrekker å ha noen i Det hvite hus som ikke hele tiden utgjør et stygt image for imperiet og som ikke utilsiktet avslører dets virkemåte hele tiden, som Trump gjør. Og de vil åpenbart heller ha en inkompetent fjomp som Trump som president enn noen som aktivt påpeker ondskapen ved oligarki og imperialisme, som Sanders. Men etablissementet som styrer det USA-sentraliserte imperiet er ikke redd for Trump, og det er ikke redd for Sanders. Det er redd for deg.

Det ikke-valgte maktetablissementet har måter å sikre sin dominans på mens USAs offisielle, valgte regjeringer kommer og går; de greier helt fint å håndtere at en mann som er mindre enn ideell styrer av imperiet. Det de absolutt ikke kan håndtere, er muligheten for at vanlige mennesker til slutt reiser seg og bruker sin tallmessige overlegenhet til å tvinge fram en reell endring. Det er hva de virkelig kjemper mot når de prøver å sabotere populistiske kandidater: ikke kandidatene, men selve populismen.

Hvis du bare leste milliardærmediene, ville du ikke vite det, men De gule vestenes demonstrasjoner i Frankrike pågår fortsatt og har gjort det ufortrødent i mer enn ett år nå. Denne mangelen på dekning skyldes delvis det faktum at de som styrer fortellingen for etablissementet, er ansvarlige for å formidle ideen om at de eneste regjeringene borgere misliker, er de som ikke har blitt absorbert i den imperiale sfæren, som Kina og Iran. Men det er også fordi propagandistene ikke ønsker at vi selv skal få noen glupe ideer.

Grunnen til at propagandistene jobber så hardt for å skape samtykke fra de styrte er fordi de trenger dette samtykket. Hvis nok folk bestemmer seg for at ting slik de nå er ikke fungerer for dem og begynner å gjøre noe for å tvinge fram endring, er det egentlig ikke noe etablissementet kan gjøre for å stoppe dem. Akkurat nå er det eneste som forhindrer folk fra å gjøre opprør på denne måten, det faktum at de med hell er blitt overbevist av en strøm av propaganda til å ikke gjøre det. Og propagandistene har tenkt å la dette fortsette.

Men enkelte øyne begynner å åpnes. Hvis virkelig endring kommer, vil den komme derfra. Ikke fra å velge den ene presidenten eller den andre, men fordi mange blir klar over hvordan situasjonen egentlig er. Det eneste som står i veien, er et tynt slør av fortellinger.


Caitlinjohnstone.com/Caitlin Johnstone er en australsk skribent. Denne artikkelen er oversatt og publisert av Midt i fleisen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.