oss 100 kroner!
Dokumentarfilmen «For Sama» , som foregår i Aleppo i Syria, skal ha generell Norgespremiere i mars 2020. Rick Sterling påpeker en rekke avvik fra det som vises i filmen, og hva situasjonen faktisk var i Aleppo da filmen ble til.
«For Sama» har vunnet en rekke priser i Europa og Nord-Amerika. Produsentene og hovedpersonene, syrerne Waad Kateab og hennes mann Dr. Hamza Kateab pluss den engelske filmprodusenten Edward Watts, har mottatt overveldende ros. Og prisene vil nok fortsette å komme.
Dessverre, bak historien om det menneskelige dramet, er filmen «For Sama» propaganda: politisk partisk og villedende.
Utelater fakta om Aleppo
«For Sama» er en helaftens dokumentarfilm med en rørende personlig historie. Den kombinerer en historie om ung kjærlighet og fødselen av et barn – Sama – midt i krigen. Den gjør det overbevisende og personlig. Men filmen forvrenger fundamentalt virkeligheten i Øst-Aleppo i årene 2012 – 2016. Selv om den personlige fortellingen kan være sann, blir konteksten og miljøet forvrengt og skjult. Seeren får ingen anelse om det som var virkeligheten:
* De fleste innbyggere i Øst-Aleppo ønsket ikke at de militante skulle overta nabolagene. Den korte videoen, Nine Days from my Window, viser overtakelsen av et nabolag. Mange sivile flyktet fra av Øst-Aleppo etter at «opprørerne» tok over. De som ble igjen var stort sett militante (og deres familier) pluss de som ikke hadde noe annet sted å dra eller trodde de kunne holde ut til det hele var over.
* De militantene som overtok Øst-Aleppo ble stadig mer upopulære. Som den amerikanske journalisten James Foley skrev,
“Aleppo, en by med rundt 3 millioner mennesker, var en gang det økonomiske hjertet til Syria. Etterhvert som tilstandene forverret seg, mister mange av de sivile tålmodigheten med den stadig mer voldelige og ugjenkjennelige opposisjonen – en som er preget av kamper og mangel på struktur, og dypt infiltrert av både utenlandske fremmedkrigere og terrorgrupper.»
Foleys ærlige rapportering kan ha bidratt til hans endelikt.
* Opposisjonsgruppen som kom til å dominere Øst-Aleppo var den syriske versjonen av Al Qaida, Jabhat al Nusra. «For Sama» ignorerer deres dominanse, ekstremisme og sekteriske politikk. Det er bare viet en flyktig referanse og ingen video som viser hvem det faktisk var som styrte Øst-Aleppo.
* Faktisk var de militante (også kjent som «opprørere») utrolig voldelige og ondskapsfulle. Noen få eksempler er at de kastet postarbeidere fra hustakene, da de sendte selvmordsbilbombe in i Al Kindi sykehuset, da de slaktet syriske soldater som forsvarte sykehuset og da de filmet seg selv mens de skar hodet av en gutt.
* 85% av de sivile i Aleppo bodde i regjeringskontrollerte vest-Aleppo. Tusenvis ble drept av «opprørske» snikskyttere, missiler og helveteskanoner som ble skutt ut fra Øst-Aleppo. Denne korte videoen beskriver situasjonen i vestlige Aleppo, fullstendig ignorert av “For Sama«.
Al Quds sykehus ble ikke ødelagt
«Al Quds Hospital» er omtalt i dokumentaren «For Sama». Det var her Hamza jobbet og Sama ble født. I følge filmen ble sykehuset ødelagt i februar 2016. På det tidspunktet var det enorm omtale av sykehuset og beskyldninger om at russerne bombet sykehuset med vilje. Leger uten grenser (Medecins sans Frontieres) twitret «Vi er rasende over ødeleggelsen av Al Quds sykehus i #Aleppo«. Disse påstandene gjentas i dokumentaren. På den tiden var det spørsmål og utfordringer rundt sannheten i påstanden. Det viste seg at «Al Quds Hospital» ikke eksisterte før konflikten, men faktisk var en eller to etasjer i en bygård. Det viste seg at Leger uten grenser ikke hadde noen ansatte på stedet, men godtok uten videre fortellingen de fikk servert.
Etter at Øst-Aleppo frigjort, besøkte en fremtredende lege fra Vest Aleppo, Dr. Nabil Antaki stedet for å finne ut om sannheten. Han hadde vært lege lenge, men hadde aldri hørt om Al Quds sykehus. Han rapporterte,
«Søndag 12. februar 2017 dro jeg på besøk i Ansari-Sukari-området for å se Zarzour og Al Quds sykehuset. Guiden min var en ung mann som bodde der og kjenner området godt.
Mitt første stopp var Zarzoursykehuset (nevnt i Leger Uten Grenser) og jeg fant ut at det hadde brent. Guiden min fortalte meg at opprørerne brant det dagen før evakueringen (informasjonen bekreftet av ansvarlig i høyere stilling i den syriske Røde Halvmåne). På fortauet fant jeg hundrevis av forbrente nye plasmaposer (til bruk ved blodgivning). En mann jeg møtte der inviterte meg til å besøke bygningen hans like ved sykehuset. Bygningen hans ble også brent og på gulvene fant jeg hundrevis av poser med intravenøs væske.
Deretter forflyttet vi oss til Ain Jalout-skole. Det er faktisk tre sammenhengende skoler. To er fullstendig ødelagt; en er delvis. Bak skolene er det en moské kalt Abbas-moskéen med sin minaret. Som svar på min overraskelse å se skoler ødelagt av luftangrep, fortalte guiden min at moskéen var et hovedkvarter for opprørerne, at den ene skolen var et ammunisjonsdepot, og den andre var et matdepot. Jeg la merke til flagget til Al Nusra malt på ytterveggen til skolen, og dusinvis av delvis ødelagte bygninger i de omliggende områdene.
Så forflyttet vi oss for å se Al Qudshospitalet. Det er helt tydelig den mest bevarte bygningen i hele gaten. Det er helt tydelig at den ikke hadde blitt direkte truffet av bomber, bortsett sannsynligvis av noen fragmenter fra bomber som falt på andre bygninger. Jeg spurte guiden min om noen restaurering eller reparasjoner hadde blitt utført. Han sa nei.
Min følelse er følgende: Ain Jaloutskolen var målet for angrepene, de omkringliggende ødelagte bygningene var utilsiktede følgeskader og Al Quds sykehus ble ikke direkte rammet av av noe angrep. «
Så vi har et øyenvitneutsagn, pluss fotografier og video, som viser at det er usant at «Al Qudshospitalet» ble ødelagt. Dette betyr at påstander i filmen om en doktors død ved Al Qudshospitalet, angivelig filmet av overvåkningskameraer, også er usanne.
Foto: Dr. Nabil Antaki
Den væpnede opposisjonen og deres vestlige støttespillere har forfalsket hendelser for å demonisere den syriske regjeringen fra starten av. Et eksempel som ble offentlig kjent, var svindelen med Richard Engels kidnapping der de militantene iscenesatte kidnappingen og «redningen» av Engels og hans team.
Betalt og promotert av Vesten
Waad hadde et dyrt videokamera og uendelig med harddisker. Hun hadde til og med en drone for å ta video fra lufta. Som bekreftet av Hillary Clinton i sin bok «Hard Choices», ga USA «satellittkoblede datamaskiner, telefoner, kameraer og opplæring til mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister.» Waad hevder at hun er borgerjournalist, men hun har fått betalt og utstyrt av regjeringer som lenge har søkt å styrte den syriske regjeringen. Selv i 2005 advarte CNN-programlederen Christiane Amanpour Bashar al Assad om at «retorikken om regimeskifte ledes mot deg fra USA. De leter aktivt etter en ny syrisk leder … De snakker om å isolere deg diplomatisk og, kanskje et statskupp eller at regimet ditt smuldrer. «
Siden 2011 har Vesten, Tyrkia, Israel og Gulf-monarkiene brukt mange milliarder av dollar på å prøve å styrte den syriske regjeringen. CIA-budsjettet for Syria alene var på nær én milliard per år. Komponenten «soft power» inkluderer videoutstyr og opplæring til mennesker som Waad for å støtte den væpnede oppstanden, demonisere den syriske regjeringen og overtale publikum til å fortsette krigen.
«Vi led alle … Forskjellen er at noen ønsket krigen.»
Legen fra Vest-Aleppo. Dr Antaki, benekter ikke at det var lidelse i Øst-Aleppo. Men han påpeker avviket i mediedekningen der all oppmerksomhet var viet «opprørerne». Han påpeker også at alle led, men ikke alle hadde ansvar. Noen, særlig «revolusjons» -tilhengere, innledet og fortsatte konflikten. Han sa,
«Det var mange historier som ‘For Sama’ i Vest-Aleppo. Dessverre var det ingen som hadde ideen til å dokumentere dem fordi vi var opptatt med å prøve å beskytte oss mot rakettene, finne vann å drikke, å finne brød og livsnødvendige produkter som var ikke tilgjengelig på grunn av blokkeringen av Aleppo av de væpnede gruppene. De kuttet av strømmen, oppvarming osv. Ja, folk som var i de østlige nabolagene led av krigen, så vel som de som bodde i de vestlige nabolagene. Vi led alle. Forskjellen er at noen mennesker ønsket krigen, innledet eller støttet den, og de lider. De andre støttet ikke den og led. «
Etterspill
Waad Al Kateab og mannen Hamza bor nå i Storbritannia. Han jobber for et pengeoverføringsselskap og er involvert i «Al Quds Hospital» i Idlib. Som antydet i filmen var Waad aldri stolt over å være syrisk, og hun ønsket å emigrere til Vesten. På lang avstand hevder hun å være stolt av «revolusjonen» som har ført til denne ødeleggelsen og den menneskelige tragedien.
I mellomtiden kommer folk tilbake til Aleppo og gjenoppbygger byen. Det er til og med noen få turister. Selv om det er lommer med snikskyttere i Aleppo, er Al Qaida-ekstremisme stort sett begrenset til Idlib-provinsen.
Redde Idlib?
Dokumentarfilmen «Of Fathers and Sons» fra 2019 er basert på en filmprodusent som bodde med de militante i Idlib. Noe av det som er skjult i «For Sama» blir avslørt i denne dokumentaren. Det viser livet i Idlib-provinsen dominert av Nusra. Kvinner måtte holde seg i hjemmet og måtte være tilslørt. Gutter så unge som ti blir sendt til shariaskole og militærtrening, og forberedes til å bli med i Nusra. De tror på Taliban, glorifiserer 9-11 og fordriver eller straffer ethvert folk som ikke slutter seg til deres fundamentalistiske religion. Ungdom er indoktrinert med ekstremistisk ideologi og troen på vold. Dette er regimet som de som ønsker å «redde Idlib» beskytter.
I flere tiår har Vesten støttet fanatiske ekstremistorganisasjoner for å styrte eller undergrave uavhengige sekulære sosialistiske stater. De fleste i Vesten er ikke klar over dette, til tross for at det er godt dokumentert i «Devil’s Game: How United States Helped Unleash Fundamentalist Islam» og den nye boken «The Management of Savagery: How America’s National Security State Fueled the Rise of Al Qaeda, ISIS, og Donald Trump «.
Fremtiden
Ukjent i Vesten er at flertallet av syrere støtter sin regjering, beundrer presidenten og opplever at den syriske hæren beskytter dem. Selv de som er kritiske til regjeringen foretrekker den fremfor kaos eller salafistisk fundamentalisme. Waad og Hamza Al Kateab representerer et lite mindretall av syrere. Stemmene deres, og perspektivet til Edward Watts, filmskaperen, som aldri har vært i Syria, blir bredt projisert og formidlet gjennom «For Sama» mens andre blir ignorert.
Da Waad og Hamza forlot Aleppo med Nusramilitantene, feiret de aller fleste i Aleppo. På overflaten handler «For Sama» om romantikk og fødsel. Under er den veldig politisk, noe som bekreftes i intervjuer med produsentene. Jeg mistenker at den promoteres så vidt, nettopp fordi den gir et forvrengt bilde. For å fortsette den skitne krigen mot Syria er det nødvendig med misoppfatninger i publikum.
