Unna vei, her kommer mangfoldet

9

Av Tonje Gjevjon.

Presenterer politisk korrekthet som en villet politikk

Kulturrådets tannløse årskonferanse var et mesterstykke i underdanighet, selvundertrykkelse og selvdiskriminering. Snakk om å marginalisere kunstfeltet, skriver Tonje Gjevjon. Kulturrådets årskonferanse ble arrangert på Byscenen i Trondheim 22. oktober.

Hvis du vil eksponeres for nye og friske meninger, så er Kulturrådets årskonferanse det siste stedet å gå

Tonje Gjevjon

Temaet for Kulturrådets årskonferanse var utenforskap, og noen av de temaene utenforskapet berører: Demokrati, ytringskultur og deltakelse.

Sannelig hadde «mangfoldet» fått plass på konferansen som gikk av stabelen 22. oktober på Byscenen i Trondheim i år. Som forventet av denne talerlisten ble det raskt påpekt at vi som er hvite har «en forpliktelse til å reflektere over at vi er privilegerte».

Det Kulturrådet virket å ville formidle til oss hvite, privilegerte kvinner og menn, som har jobbet oss opp i posisjon i et konkuransepreget kunst- og kulturfelt, var så og si bare det. Unna vei, her kommer mangfoldet.

«Mangfoldet» snakker

Til å lede oss gjennom et flerkulturelt og «mangfoldig» program, som ikke var særlig mangfoldig på andre måter enn at folk med forskjellige hudfarger og nasjonaliteter stort sett mente det samme, hadde Kulturrådet leid inn en konferansier i hijab. Hui, så spennende.

Iman Meskini, kjent fra «Skam», fikk selv uttrykke egne meninger, og brukte scenetiden til å formidle at ikke alle som går i hijab er undertrykt. I Norge kan kvinner gå i hijab av egen, fri vilje.

For det har vi jo aldri hørt før.

Konferansen hadde nok vært hakket mer spennende, og tatt utenforskapstematikken hakket mer seriøst, om noen også turte å ta til orde for at hijaben ikke var en seier for kvinners rettigheter, likevel.

Her er vi kanskje bare bare uenige. Men synd er det, at vi som faktisk representerer utenforskapet sitter utenfor Kulturrådets årskonferanse. Selv sitter jeg hjemme og får den med meg på stream, mens det innledningsvis er hentet inn et dusin kulturprofiler til å fortelle oss om seg selv og sitt opplevde utenforskap. De forteller oss om det opplevde utenforskapet, som treffer dem fysisk, sosialt, mentalt og seksuelt, ofte på bakgrunn av sin hudfarge eller legning. We. Are. The. World. We. Are. The. Children.

Konferansen åpnet med disse personlige, patosretoriske historiene som skal treffe hjertene våre. Og for oss andre, de melaninfattige, har jo livet vært en dans på roser. Derfor skal Kulturrådet lære feltet å sette seg inn i andre og «mindre privilegerte» folks lidelser. Vi, den bortskjemte eliten, måtte få høre det.

Og jeg ga det faktisk en sjanse. For det er jo en grei tanke: Vær snill med hverandre. Men det som blir presentert på scenen virker dessverre bare som noen importerte problemstillinger som ikke er like aktuelle i Norge. Er vi virkelig så forferdelig diskriminerende og rasistisk som samfunn og kulturfelt? Er det en eneste i salen som ikke er fullstendig enig i alt det som sies på scenen?

Kulturrådet befaler

Så var det tid for et kunstnerisk innslag: En performance hvor en skallet person beveger seg naken rundt på scenen. Hun, som kanskje vil kalles han, jeg vet sannelig ikke, viste stolt frem kroppen sin, og stilte seg i ulike posisjoner så innsyn i alle åpninger ble publikum forunt. Hun svinset og svanset, og trakk etter hvert mikrofonstativet mot kjønnet sitt, før hun på litt vekkelsesmøteaktig vis klappet hendene sammen så det oppstod klaskelyder.

En provoserende performance har fått plass, men er den noe mer enn bare det? Og er den engang provoserende? Etter at vi hadde blitt introdusert for klaskerytmen, ble de taktfaste klaskelydene akkompagnert av ordene «pussy» og «dick». Pussy, dick, pussy, dick.

Nakenpersonen ble litt vel gira og forsøkte å få med seg publikum på en slags allsang om pussy, dick. Man kunne høre at det var noen som prøvde seg, litt sånn som nordmenn i publikum ofte gjør, forsiktig rødmende: Pussy, dick, pussy, dick.

Det må ha vært herlig å sitte der, og å føle seg som en del av kulturflokken som ble trukket inn i dette rytmiske fitte-kukk-universet til nakenpersonen. Uansett, det endte med at arrangørene til slutt skrudde ned lyden, fordi nakenpersonen ikke klarte å holde seg til tidsskjemaet. Og nakenpersonen virket oppriktig overrasket da hun/han, helt uten ironi, utbrøt: «Men jeg har jo ti minutter igjen!».

Jeg synes også dette nyskapende kunstneriske innslaget var altfor kort.

Hun/han fikk i alle fall medhold avslutningsvis. Kulturrådsleder Tone Hansen avsluttet det hele med å takke for påminnelsen om at vi må bort fra den binære tenkningen om kjønn. Ja, det var rådslederen som skulle diktere kulturarbeiderne og kunstnerne om å innordne seg og tilpasse seg «utenforskapets» flytende livssyn. 
De kaller det å sette samfunnet og solidariteten i fokus, fordi vi vil ha en annen verden i dag.

Javel? Vil vi det, altså?

Det holder ikke å ikke være rasist

Da direktøren for urfolksprogrammet ved Canada Council for the Arts inntok scenen, hadde jeg mine fordommer. Skulle det komme enda en «we are the world»-korist?

Sannelig. Han åpnet med å si hei på forskjellige språk, denne inkluderende hedersmannen fra et av verdens mest politisk korrekte land, her for å  belære norsk kulturfelt noe om hjertevarme. Men hva var det denne urfolksrepresentanten, den dresskledde mohawken med skjegg, egentlig snakket om?

Det var vanskelig å få grep om, men det var ett og annet om at folk måtte få uttrykke seg «fullt og helt», og at kunsten kan bidra til å skape en bedre fremtid ved å gå fra nasjonsbygging til samfunnsbygging, som egentlig bare høres ut som ideologien og politikken som har tatt over kunstsfæren og som nå skal tvinges på befolkningen.

Og nasjonsbyggingen var vi vel ferdige med for 50 år siden?

Han avsluttet med «The Not Enoughs», en slags teori om at det ikke er nok å ikke være rasist, men at man må være antirasist. At det ikke er nok å være inkluderende; vi må være anti-assimilerende, og den siste husker jeg ikke i farta.

Atter et kulturråd skal lære oss alle å bli aktivister for «de mest sårbare blant oss». Vi hvite er heldige. Step aside.

Ny kulturpolitikk

Så var det Kulturrådet-direktør Kirstin Danielsen sin tur. «Trenger vi en ny kulturpolitikk?», spurte hun, før hun fortsatte: «Nei, for vi har en ny kulturpolitikk, som kulturminister Trine Skei Grande presenterte on white paper i 2018».

Som vanlig digger hun kulturministeren. Hun gjentar Skei Grandes ni kulturpolitiske punkter, hvor ett punkt handler om at kulturpolitikken må være relevant og representere hele befolkningen, og gi individer frihet og mulighet til å uttrykke seg. Alle skal kunne lykkes, uansett bakgrunn.

Legger fra meg ironien her, jeg. For dette var bare tannløst.

Idéen er jo flott, men skulle jeg virkelig sitte her og høre på dette igjen?

Det er ikke akkurat revolusjonerende å si det samme i 2020 som man sa i 1960.

Denne politiske korrektheten, som til og med den blågrønne kulturministeren har tatt inn i varmen, er gjennomgående for hele konferansen. Det fortsetter i den følgende panelsamtalen som virkelig gir hakk i plata med amerikanske begreper vi nå skal importere til Norge: «White fragility», «gender colonialism», «blind spot», «decolonization of the arts», «call it out and put it on the table», og så videre.

Vi må avkolonisere og gi plass til «the otherness», sa mohawken, som om han skulle lære dumme, lille Norge noe. Budskapet var å muliggjøre endring av «status quo», som om demokratiet stod dårlig til i Norge. En fyr forsøkte å latterliggjøre det at folk var redde for å miste jobben sin, for tross alt har vi i Norge muligheten til å endre verden til et bedre sted, liksom. Her skal vi hamre hemningsløst arbeidsgivere og de som sitter i posisjon.

Hvit og privilegert? Step aside.
Nå er utenforskapet armert med sympati.

En mental-masochistisk øvelse

Cirka 15 minutter totalt vies noen friske meninger.

Subjekt-redaktøren, Danby Choi, tok til orde for mer toleranse og uenighet, som vanlig, og begrunnet dette med at det er ulikheten, ikke likheten, som styrker oss som samfunn – samt den frie meningsbrytningen. Bra. En annen journalist, Anki Gerhardsen, kjent for å tørre å uttrykke seg kritisk også i «saker som brenner», kommenterte kunstfeltet. Hun sa blant annet at: «Kunstfeltet ser ut til å være et felt der den offentlige debatten hemmes innenfra, det er en slags moralistisk pekefinger som sorterer ytringer og den som ytrer seg i kategoriene god eller ond».

Videre:

«Det interessante er jo hvorvidt kunstfeltet inkluderer annerledestenkende. Mennesker som presenterer ytringer og perspektiver vi ikke forstår, eller som vi er veldig uenig i eller veldig fremmed for. Det er jo de ytringene vi trenger for å utvikle tanken. For det blir ikke flere perspektiver eller mere mangfold av at en heterofil kvinne med brun hud sier noe som en homofil mann med hvit hud er hjertens enig i. Det mangfoldet er jo bare et slags optisk bedrag».

Jøss, dette var jo friskt. Men hallelujarådet har ikke diskurs, og kommer nok neppe til å definere dette som et strukturelt problem. Choi og Gerhardsen drukner raskt i det som gjenstår på programmet. Konferansen var, stort sett, bare et mesterstykke i selvundertrykkelse, selvdiskriminering og underdanighet. En slags mental-masochistisk øvelse.

Forlater grasrota

Nå skal altså de selverklært undertrykte få plass på bekostning av de såkalt privilegerte.

Dette er ikke engang noe nytt. Å stå frem som selverklært undertrykt minoritet har gitt VIP-kort i mange situasjoner over flere tiår. Det er bare det at nå er «det fremoverlente» kulturfeltet også enig i dette, og skal gjøre alt det kan for å legge til rette for at de sårbare blant oss, de som faktisk utgjør ganske store minoriteter, også skal få plass i samfunnet (som om de ikke har det).

Begrepet «mangfold» blir brukt som brekkstang for å skyve til side kritikk, diskurs og meningsutveksling som handler om retten til å kritisere kultur, handlinger, sosial kontroll, ytringer og holdninger som de selverklært undertrykte minoritetene utfører og står for. Å bidra til at kunstnere blir enda reddere for å berøre politisk ukorrekte temaer, virker som en villet politikk.

Er dette virkelig retningen man vil dreie kulturfeltet?

Til slutt. Årskonferansen er ikke representativ for Norsk kulturråd. Jeg elsker kunst, Norsk kulturråd og Norge. Vi er en generøs og tolerant befolkning med svært mange kunstnere som kan sitt fag. Men Kulturrådet bør ikke løsrive seg fra grasrota eller danse den politiske korrekte dansen. Da marginaliserer de både seg selv og kunstfeltet.

Signert Tonje Gjevjon som privatperson.
Kronikken har vært publisert på Subjekt.no, publiseres på steigan.no med forfatterens tillatelse

.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Dias says:

    Selv om ikke temaet til denne artikkelen er av de mest spennende jeg har lest på forumet. Så er den alikevel en av de beste artiklene jeg har lest her. Det er nærmest umulig å skrive om moralister uten å moralisere. Det kunststykket synes jeg forfatteren her har greid. Jeg frydet meg gjennom hele artikkelen, som er godt gjort med et slikt tragisk tema.

  2. aford says:

    :ok_hand: Enig! Som kulturrotte light sjæl fant jeg forsåvidt også selve temaet meget interessant, men skjønner godt at ikke alle på et forum som dette* er like opptatt av akkurat den scenen.

    *Dette forumet, kan jeg vel egentlig si, da det i grunnen ikke er fler “forum som dette” i norsk nett-offentlighet.

    Unna vei, her kommet enfoldet!

  3. Geirijo says:

    Kultur som politisk veileder?

    Kan kultureliten i det hele tatt si noe om hva som er politisk korrekt?

    KULTUR ELITENS PERSPEKTIV

    En elite som lever av å innskrenke kulturen til hva som blir anerkjent av en heller fåtallig andel av befolkningen, og som er mest opptatt av ved kulturkritikk å dele ut priser til den lille andel av kultur personligheter som passerer kritikernes nåløye!?

    Det er forøvrig et meget innsnevret og trangsynt kultur begrep de formidler. Som ikke blir vidsynt bare fordi de blander grenseløs liberalisme relatert til etnisitet, kjønn, legning og seksualitet med kultur. Det minner for mye om kulturen de gamle skrifter relaterer til Sodoma og Gomorra. Kultureliten synes like avsporet kulturelt, som politikere som bedriver intern maktkamp, i stedet for å tjene folkets behov for samfunnsstyring der folket lever, bor og arbeider.

    FOLKETS PERSPEKTIV PÅ KULTUR

    Det som alltid har preget folkets kultur er rammevilkårene for å skaffe seg levekår og livskvalitet. Derfor har vi ulike kulturelle særegenheter langs kyste, i fjordene, i dalførene, i innlandet og i fjellheimen osv. Den norske folkelige kultur er særpreget av geografisk lokalitet. Sørland, vestland, østland, nordland osv.

    Det skal ikke så veldig store ulikheter til ved de geografiske og lokaliteters naturgitte rammevilkår, før man kan skille enkelt mellom kulturelle særegenheter i både språk og mentalitet.

    ULIKHETER BØR PREGE BÅDE KULTUR OG POLITIKK

    Ulikheter er ikke noe man skal overkjøre med en sentralisert høy kulturs elite. Ulikheter skal respekteres, og gis både rom og plass i kulturen, for at det skal bli et sant berikende mangfold.

    Der man ikke skal akseptere store ulikheter er folkets behov for levekår og livskvalitet der de lever, bor og arbeider. Derfor bør både politikk og kultur føres med fokus på lokalsamfunnene, og ikke innsnevret til å overkjøre alle og enhver med hovedstadens kultur og politikk.

  4. Dias says:

    Du skriver som en politiker. Så hvis du er her for å sanke stemmer så bør du i det minste si hvilket parti det er du ønsker stemmer til.

  5. Dias says:

    med unntak av sjuke jævler. Dem skal vi fremmdeles sperre inne. Ikke sant? Hvem synes du er sjuke jævler?

  6. Comrad says:

    Sort har blitt hvitt, hvitt har blitt sort, og var jeg religiøs ville jeg kalt det for “djevelens verk”. “Freedom’s just another word for nothing left to lose”, sang Janis Joplin, og det er så sant som det er sagt. Jo høyere man sikter, desto mer slavebundet blir man, og sjelden ser man mer ufrie mennesker enn de som var samlet på kulturrådets årskonferanse. De gir fra seg landet sitt og kulturarven sin. De “skjærer ballene av seg” i full offentlighet, ungene deres blir oppdratt av fremmede, og i realiteten eier de ingenting.

  7. Geirijo says:

    Jeg er en politisk fritenker helt uten partipolitisk binding ved medlemskap eller parti lojalitet. Det nærmeste jeg kan spesifisere meg selv er som sentrum-venstre med både rødt og grønt som fargenyanser. Mest av alt er jeg sosialdemokrat og gul, som i gule vester.

  8. Geirijo says:

    Leser du hva jeg skriver annerledes enn den mening du selv uttrykker?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere