Etterretningstjenesten: For Norge? Nei, for USA.

Fra Politikus.

Det er ikke mye som tyder på at Forsvarets etter-retningstjeneste har hatt en heldig hånd med sin pengekurer Frode Berg. Jo mer som kommer fram, jo viktigere blir det å stille spørsmålet om vi faktisk har en norsk etterretningstjeneste.

En militærtjeneste som har til oppgave å forsvare norsk sjølstendighet. Ikke å skaffe USA informasjonene USA trenger for å opprettholde sitt verdensherredømme. Norske medier og politiske journalister er et ukritisk beundrende sjikt for USAs verdensmakt. I alle miljøer som har med militæret og politisk overvåking å gjøre, er USA-underdanigheten mye større enn sjøl blant de politiske journalistene. Det kjenner jeg fra oppveksten på 1950- og 60-tallet i et stort borettslag i Oslo for kun militære og fra militær omgangskrets. Kan etterretningsfeilene med Frode Berg bidra til å gjøre etterretningstjenesten ikke bare bedre faglig, men til det viktigere, til en tjeneste for norske interesser? — Det er neppe politisk mulig.

1940: Nazi- og tyskvennlig offiserskorps

Da Nazi-Tyskland angrep Norge i april 1940, viste det seg at kampviljen blant norske ledende militære var svært liten. Sympatien og beundringa for det tyske naziregimet og dets militærapparat var betydelig, flere kommandanter overga sine avdelinger uten kamp. Vidkun Quisling kom fra militærapparatet. I dag mener helt sikkert et overveldende flertall blant de ledende militære at alt som er til fordel for USA, også er til fordel for norske interesser. Det finnes heldigvis også sjølstendig tenkende i det norske militærapparatet, noen som til og med kan uttale seg kritisk mot norsk kriging for USAs og EUs interesser. Det endrer ikke den grunnleggende gjennomgående politiske underdanigheten for USA som har utvikla seg i det norske militærapparatet siden 1945 på bekostning av nasjonale interesser. Dagens norske militære ledere skiller seg holdningsmessig ikke ut fra sine yrkesfeller i 1940 i spørsmålet om nasjonal sjølstendighet.

Hvem var Etterretningstjenestens oppdragsgiver?

NRKs tidligere Moskva-korrespondent Marit Christensen stiller i vg.no 21.11.19 spørsmålet om hvem Forsvarets etterretningstjeneste jobber for:

Man kan spørre seg om hvem som er mest interessert i opplysninger om nye russiske ubåter, og et svar som utmerker seg er amerikanerne. Kanskje var spionoppdraget Norge satte i verk et bestillingsverk. 

I VG 22. november skriver VGs journalister dette om etterretningstjenestens oppdragsgiver:

Ververen hadde før det et aktivt reisemønster til og fra Nord-Norge og til land Norge samarbeider tett med når det gjelder etterretning rettet mot Russland.

Hvem jobber Etterretningstjenesten for? Hva er den opptatt av, og hvordan klarer den det?

Marit Christensen skriver i den nevnte artikkelen:

Hele den mislykkede og amatørmessige etterretningsoperasjonen, som Frode Berg var innblandet i og ble offer for, har ført til at E-tjenesten har tapt tillit siden Norge ble lurt trill rundt av russerne. Det viste seg at en russer, som angivelig skulle overlevere hemmelig informasjon om russiske ubåter, var dobbeltagent og fulgte hele operasjonen uten at nordmennene oppdaget det. 

Kan en utnytte noe fornuftig for nasjonale interesser når en ikke er så opptatt av det, men heller av USAs interesser? Og blir en en særlig flink av det? Er det noe bedre nivå på etterretningstjenesten enn marinekorpset i Norge som klarte å havarere båten «Helge Ingstad» for mange milliarder? Og han i Forsvarets etterretningstjeneste som ga Frode Berg oppdragene som Russland hadde full kontroll og kunnskap om — VG har fulgt han syklende fra jobb — kan vi stole på at han ikke egentlig jobber for Russland eller USA?

Jobber overvåkingspolitiet/sikkerhetspolitiet for nasjonale interesser?

Så kan en trekke inn overvåkinga av nordmenn innenlands, og den delen av politiet som har det som oppgave. I 1963 uttalte daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn at det å være imot norsk EU-medlemskap var å betrakte som en unasjonal handling som kvalifiserte for overvåking. Til VG 6. juli 1963 uttalte Asbjørn Bryhn som overvåkingssjef:

«Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnets områder. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. …så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser — f. eks. å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet,…»

To år seinere fikk Norge en statsminister som var imot norsk EU-medlemskap; Per Borten. Overvåkingspolitiet stod i praksis under kontroll av Arbeiderpartiets sentralstyre for å sikre Aps kontroll over LO. Alle motstandere av Aps kontroll over LO blei overvåka. Som Dagens Næringsliv skreiv om den ulovlige overvåkinga 21. november i år:

«Skandalen var ikke bare at politiet hadde brutt loven, men også at man hadde sløst bort ressurser på å overvåke mennesker som åpenbart ikke utgjorde noen trussel mot rikets sikkerhet. Spesielt den politiske forståelsen av venstrebevegelsen hadde vært lav.»

Sløsinga i overvåkingspolitiet går også fram av overvåkingspolitiets mappe om meg. Helt latterlige uvesentligheter som både overvåkingspolitiets betjenter og en politimester brukte arbeidstida si på. Rett og slett sløsende tjenesteforsømmelser. Hvor mange virkelige spioner gikk fri på grunn av Overvåkingspolitiets underordning av Aps kamp mot motstandere av LOs Ap-underdanige politikk?

Det er ellers interessant å merke seg at Kåre Willoch er en sterk tilhenger av denne tidligere overvåkinga og imot Lund-kommisjonens konklusjoner. Og selvfølgelig også Carl I. Hagen.

Pensjonerte polititjenestemenn fra Overvåkingspolitiet/Politiets sikkerhetsstjeneste jobba for USA
TV2 avslørte i 2010 at pensjonerte polititjenestemenn fra sikkerhetspolitiet dreiv «systematisk overvåking av nordmenn» for USA. Overvåkinga blei henlagt som ikke straffbar av statsadvokat Jørn Maurud, den nyutnevnte riksadvokaten.

Har Norge en nasjonal overvåkings- og etterretningstjeneste?

Nei, ikke en som setter nasjonale interesser foran alle andre nasjoners interesser. For dem gjelder ikke «Alt for Norge» hvis det skulle komme i strid med EUs og USAs interesser. Politiets sikkerhetstjeneste PST, overvåkingspolitiet, og kanskje også Forsvarets etterretningstjeneste, må underordne seg både USA/CIA og israelske Mossads politiske forutsetninger for samarbeid. Kanskje bli tvunget til å utlevere opplysninger om norske Palestina-aktivister for å delta i utveksling av internasjonale «hemmeligheter» som kunne vært nyttige for norske interesser.

Stole på EOS-utvalgets kontroll?

Flere kommentatorer setter sin lit til Stortingets EOS-utvalg som er oppretta etter Lund-kommisjonen for å kontrollere at de «hemmelige tjenestene» skal ordne opp i Frode Berg-saka. Tja. Det er jo ikke hvem som helst som vil bli utnevnt til slike verv. Riktignok har SVs fredspolitiker Theo Koritzinsky vært med i utvalget inntil nylig. SV har fortsatt en representant i utvalget. SV er nå etablert som et parti som støtter vestlige imperialistiske kriger (Jugoslavia, Libya og Syria og ikke-militære kriger i form av sanksjoner som er like dødelige som bomber (Syria)). Anti-EU-partiet og pro-USA-partiet Senterpartiet er representert i utvalget ved Signe Navarsete.

Det er i seg sjøl positivt å ha et sånt kontrollutvalg, men det blir veldig fort til et ukritisk skuebrød, oppretta for å forsvare «den eneste mulige politikken», ukritisk lojalitet til USA. Når to folkeavstemninger som sa nei til norsk EU-medlemskap kan nulles ut, er det mye lettere å nulle ut et sånt utvalg. Forløperen til EOS-utvalget, Stortingets kontrollutvalg, var et svært lydig og ukritisk utvalg, som når det gjaldt Overvåkingspolitiets overvåking av Hydro-ansatte, ei sak fra 1977.

Nyoppnevnt leder av EOS-utvalget, Svein Grønnern, har vært nestleder i utvalget. Han har vært leder av Oslo Unge Høyre og generalsekretær i Høyre fra 1986 til 1995. Han var blant dem som på Teisen skole i Oslo stod i spissen for kampen mot SUF-dominansen på skolen på slutten av 1960-tallet. Så spørs det hvor viktig Norges egne interesser er for Grønnern som en sentral Høyre-mann. Men viktigere: Hvor kritisk vil Navarsete fra det USA-lojale Senterpartiet  være, og ikke minst: Hvor mye vil SV i denne saka tenke på å markere seg som et pålitelig vestlig imperialistisk bombeparti i de pågående nærmest «regjeringsforhandlingene» med Ap og Senterpartiet?