Av Oliver Stone og Dan Kovalik.
Tidligere president Jimmy Carter kom nylig med følgende innsiktsfulle og kritiske uttalelse:
«USA er den mest krigerske nasjon i verdenshistorien». Carter sammenlignet USA med Kina, og sa at Kina bygger høyhastighetstog for sine innbyggere, mens USA bruker alle sine ressurser på masseødeleggelse. Hvor er høyhastighetstogene i USA, undret Carter, med rette.
Som for å understreke Carters påstand fortalte visepresident Mike Pence avgangsklassen på West Point at
«det er store muligheter for at du vil kjempe på slagmarken for Amerika på ett eller annet tidspunkt i livet….du vil lede soldater i kamp. Det vil skje».
Med tydelige referanser til Venezuela, uttalte Pence videre; « Noen av dere kan til og med bli utkalt til tjeneste på den vestlige halvkule. Med andre ord, krig er uunngåelig – en sikkerhet for vårt land», erklærte Pence.
Videre ble det nylig rapportert at Pentagon forbereder seg på krig både mot Russland og Kina, til tross for at Trump og hans håndlangere åpent truer Iran og Venezuela med krig, intensiver den snart 20-årige krigen i Afghanistan, og bidrar til Saudi Arabias folkemord i Jemen. Man får håpe og tro at det vil bli ett voldsomt opprør mot dette som ser ut som opptakten til en ny verdenskrig.
Likevel har denne trusselen blitt møtt med nesten total taushet. I den grad hovedstrømsmediene i det hele tatt har respondert på Trumps krigsplaner, har reaksjonen faktisk bestått i skuffelse over at Trump ikke er rask nok med militær invasjon. Ett eksempel er en artikkel i New York Times den 11. mai; «Trump sa han ville temme truende nasjoner. Nå utfordrer de han!» – en artikkel som i hovedsak la press på Trump for å gå til militær aksjon mot Nord Korea, Iran og Venezuela.
Det Times og øvrige presse ikke fatter, er at det er USA som er den truende nasjonen, uansett målestokk. Men dette faktum er ikke fremmed for verdensbefolkningen, som i to globale meningsmålinger har rangert USA som den største trusselen mot verdensfreden.
I mellomtiden blir den lovede og hardt tiltrengte oppgradering av landets infrastruktur knapt omtalt lenger; teltbyene som huser de hjemløse skyter opp i nesten alle store, amerikanske byer; nesten halvparten av amerikanerne har ikke råd til grunnleggende nødvendigheter; og grunnleggende helsetjenester er fortsatt utenfor rekkevidde for millioner av amerikanere.
Den gigantiske elefanten i rommet er det umettelige militær-industrielle komplekset, som tilegner seg enorme ressurser på bekostning av andre viktige behov, og hvor motivet er å ødelegge andre nasjoner. Samtidige er den amerikanske krigsmaskinen uten tvil den største bidragsyteren til klimakrisen. Og som et symbol på miljøtrusselen åpnet det amerikanske militæret nylig en flybase på Galapagos-øyene.
Nå som kampanjene for presidentvalget 2020 er i gang, er det forbløffende å bevitne at ingenting av dette er gjenstand for debatt. Den ene kandidaten som er villig til å bringe temaet på bane, veteranen Tulsi Gabbard – blir diskreditert og latterliggjort. Likevel; innser ikke folk at det ikke vil bli noen «Green New Deal» eller «Medicare for All» eller andre viktige sosiale tiltak så lenge vi fortsetter i retning av de endeløse kriger? USA la i år til et nytt kapittel i historien ved at underskuddet økte enormt, tross gode økonomiske tider, og årsaken til dette er at vi fører krig «på krita» framfor å dekke borgerens behov.
Til slutt; det beste vi kan foreta oss, både for oss selv og for verden, er å få satt en stopper for at USA starter en ny krig, og samtidig kreve at de pågående krigene tar slutt. Vi må kreve at amerikanske myndigheter slutter å bruke ressurser på krig og ødeleggelser, og heller bruke ressursene på å bygge, dekke menneskelige behov og redde miljøet. Dette vil kreve en gjenoppbygging av den amerikanske fredsbevegelsen, som en gang bidro til å stoppe krigene mot Vietnam og Mellom-Amerika, og som mobiliserte rekordmange mennesker som motsatte seg krigen mot Irak i 2003. En slik fredsbevegelse er mer nødvendig enn noen gang, det er bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.
Denne artikkelen ble først publisert her.
Oversatt til norsk av Anki Ødegaard.