Oppsvulmete lik i Nilen og penger fra Saudi-Arabia

0
Illustrasjon: Shutterstock

Oppsvulmete lik i Nilen viser at demonstranter i Sudan hadde grunn til å frykte ankomsten av saudiere og emirat-penger

Robert Fisk

Av Robert Fisk.

USA har havnet i en enda mer pinlig situasjon enn de gjorde i Egypt.

De sudanske demokrati-demonstrantene var først ute med protester mot Saudi-Arabias innblanding i deres revolusjon. Vi kjenner alle til at saudierne og emiratene hadde kanalisert millioner av dollar til Omar al-Bashirs regime – en mann som var ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og som nå ble kastet fra makten av en Sisi-liknende militær kabal. Men det var sit-in-demonstrantene som først fant på slagordet: «Vi vil ikke ha Saudi-hjelp om vi så må spise bønner og falafel!»


Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publisert i The Independent. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Det ble ropt, selvsagt, sammen med de mer kjente, taktfaste ropene om «revolusjon for folket».

Få la merke til denne lille utviklingen – bortsett fra, æres den som æres bør; Washington Post – men dusinene med vasstrukne lik som blir trukket opp fra Nilen, burde rette oppmerksomheten vår mot emiratene og, spesielt, saudierne, som nå overøser pseudo-overgangs-militærregjeringen i Sudan med støtte.

Vi burde ikke bli overrasket. Den hyppige halshoggingen av saudiske fanger, på juridisk grunnlag etter parodiske rettssaker, deretter de opphugde levningene av en henrettet saudisk journalist og nå de råtnende sudanske likene som skvalper nedover Afrikas lengste elv – sammen med saudi-emirat-angrepet på Jemen og påfølgende nedslakting – alt forekommer på et vis kjent, i sin grusomhet. Politiske problemer løst gjennom grufull død.

Det hundretusener av demonstranter, som nå gjemmer seg for den nådeløse drapsmilitsen det såkalte foreløpige regimet har sluppet løs, ønsker å vite, er enkelt. Og det dreier seg ikke om hvorvidt Omar al-Bashir vil bli stilt for retten.

Demonstrantene vil vite sannheten om forholdet mellom Gulfstatene og to menn: kommandøren for «Rapid Support Forces», den skremmende Mohamed Hamdan Dagolo – aka «Hemeti» – og Abdul Fattah al-Burhan, den teoretiske lederen for militær-rådet som tok over landet etter at Bashir ble styrtet. Begge mennene besøkte nylig Gulfstatene – og sudanerne som lå i leir i hovedstaden vil vite hvorfor Saudi-Arabia og De forente emirater lovte tre milliarder dollar i hjelp til overgangsregjeringen.

Herav preferansen for bønner og falafel – kikertefarsen som antakelig kom fra Egypt – framfor penger fra Saudi. Men når det er snakk om Egypt: sudanerne er også klar over at deres egen nye og revolusjonære erfaring med å kreve Bashirs avgang, så vel som sivile ledere som skal sørge for demokratiske valg, har noen påfallende paralleller til Kairo-demonstrantenes erfaringer etter 2011.

Mubarak var selvsagt Egypts «Omar Bashir», og general Mohamad Tantawi, lederen for Egypts høyesterett og leder for de militære styrkenes råd, «Scaf»’en (hvis jobb var å sikre fremtidige valg, det burde være unødvendig å si), spilte rollen til Buhran, som nå er leder for Sudans militære råd. Reelle valg ga Egypt nesten ett år under ledelse av den folkevalgte, om enn svært mangelfulle president Mohamad Morsi, hvis styre var dominert av Det muslimske brorskap. Fram til general – snart feltmarskalk – Abdul Fattah al-Sisi iscenesatte et militærkupp, gjenopprettet diktaturet og mottok – overraskelse! – enorm økonomisk assistanse fra Saudi-Arabia og Emiratene.

De hundretusener av demonstranter som satte i verk revolusjonen mot Mubarak, har enten blitt drept, flyktet, gått under jorden eller blitt arrestert av egyptiske sikkerhetsstyrker. Så det er ikke til å undre seg over at «ønsker-å-være» sudanske revolusjonære – selv om de ville se sin rolle mer i retning av demonstranter for demokratiet – er redde for at de snart vil lide samme skjebne, og at disse generøse Gulf-monarkiene er i ferd med å slå til igjen med mer støtte til Burhan og hans lite hyggelige kompanjong.

Sisi ledet selv et krisemøte i Den afrikanske union som ga Burhans militærråd ytterligere tre måneder for å forberede sin «overlevering» til sivil makt. Hvis saudierne hjalp Sisi i Egypt med sin enorme rikdom, hvorfor ikke Burhan? Hva var de tre dollarmilliardene ment for, annet enn å støtte opp under Burhans eget regime – hjulpet til makten gjennom nasjonale protester mot Sudans konkurs-økonomi.

Sudan har kjempet for saudierne mot houtier i Jemen, spesielt militser ledet av den beryktede og ekstremt farlige Dagolo – mer enn 10.000 menn, noen av dem skyldig i krigsforbrytelser i Darfur. Og, ifølge Al Jazeere, Dagolo møtte den saudiske kronprinsen tidlig i mai og lovet å støtte kongedømmet mot «alle trusler og angrep fra Iran og houti-militser.» Han skal ha lovet å fortsette å sende sudanske styrker for å hjelpe Saudi-Arabia i Jemen.

Burhan rekrutterte mange av sudanerne som dro for å kjempe i Jemen – hvorav et stort antall hadde vært under Dagolos kommando. Så er det noen overraskelse at kronprins Mohamad bin Salman skulle ønske å opprettholde forbindelsen med Dagalo? Alt vil være bedre enn et parlamentarisk demokrati i Sudan – spesielt av typen muslimsk brorskap, som styrte Egypt etter Mubarak.

Midt i denne potensielle «forræderi»-handlingen mot demonstrantene, har USA havnet i en enda mer pinlig situasjon enn de gjorde i Egypt. Daværende utenriksminister, Hillary Clinton, fortsatte å støtte det falmende Mubarak-regimet inntil Barack Obama til slutt bestemte at hans dager var talte. Deretter ønsket han Mohamad Morsi velkommen – men visste ikke om han skulle kalle Sisis påfølgende kupp for et kupp. Det tjener John McCain til ære at han umiddelbart gjorde det.

Nå har det ikke kommet noen alvorlige politiske uttalelser fra USA om den massive omveltningen i Sudan, bortsett fra noen vage antydninger fra Trump-administrasjonen om at den fordømmer volden i landet. USA ønsker demokrati i Sudan – formodentlig, fordi det er det landets regjering etter sigende representerer i alle nasjoner – men alle vet at Trump, i sitt perverse syn på verden, anser Saudi-Arabias kronprins som en alliert til å stole på – til tross for mordet på Jamal Kashoggi – og han kaller Sisi «en flott kar».

Som en tidligere assisterende utenriksminister uttalte til magasinet Foreign Policy:

«Lederne og regjeringene i Saudi-Arabia, De forente emirater og Egypt deler ikke våre fundamentale demokratiske verdier, og deres syn på hva som bør skje i Sudan avviker betydelig fra den politiske linje USA burde følge.»

EU er, naturlig nok, entusiastisk til demokratiske valg. Men er – selv om det ikke sies – ganske bekymret for at de gamle makthaverne, med sitt politiske maskineri fortsatt intakt, kan komme til å vinne.

Uansett, Gulfstatene og Egypt vil ikke ha noe demokrati i Sudan.

Er de så mektige at de kan sikre at revolusjonen mislykkes? Eller så redde for innflytelsen fra et sudansk demokrati på deres egne autokratier at revolusjonen feile? Haugene av lik som hopet seg opp i Kairo etter at Sisi knuste Morsi og brorskapet, halshuggingen av militante sjiamuslimer i Saudi-Arabia, opphuggingen av Jamal Kashoggi og dumpingen av sudanske demonstranter i Nilen viser tydelig at kreftene som ønsker å knuse enhver revolusjon i Sudan ikke vil finne seg i noen motstand.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no