oss 100 kroner!
I stedet for å ta fly valgte vi å reise tilbake fra Italia til Norge med tog og ferge. Det er mye dyrere og det tar mye lengre tid. Men det er også svært mye mer interessant. Og vi gjorde det ikke for å få klimapoeng i boka. Å reise med fly er transport, man stappes inn i en konteiner og løftes fra et sted til et annet. Med tog reiser man. Du slipper, enn så lenge, de nedverdigende sikkerhetskontrollene. Og i stedet for å stues inn i trange flyseter kan du, hvis du vil, rusle litt rundt i toget. Og på noen strekninger kan du gå i spisevogna og få servert ordentlig mat på ordentlige tallerkner, mens du ser ut på vekslende landskap. Med de riktige stoppene kan man også få med seg mange kulturopplevelser underveis.
Og man kan kvitte seg med en fordom eller to. Våre fordommer var slik: italienske togtjenester er ikke så bra som de tyske – og tyske tog går i rute. Det viste seg å være omvendt. Det italienske Frecciarossa – Røde pil – fra Roma til Milano var under 30 sekunder forsinket og kvaliteten på togsettene var overlegen. Forsinkelsene begynte i Tyskland. Vi var nesten en halvtime forsinket til Kassel, derfor rakk vi ikke toget videre til Hamburg, men måtte ta et seinere tog. Resultatet var at vi var over timen forsinket til Hamburg, og det ble for seint til å få sett noe av byen den kvelden. Bussen fra Hamburg til Kiel var en halvtime forsinket, men vi rakk Colorlines Color Magic med god margin.
En viktig fordel med tog er at du går av midt i sentrum og kan for eksempel gå på museum. Vi fikk med oss tre museer i Milano, blant annet en fabelaktig utstilling av Leonardo da Vincis oppfinnelser og Pinacoteca Brera med en del verker i ypperste verdensklasse. 1 euro for pensjonister. Og vi fikk brukt det aldeles utmerkede kollektivsystemet i Milano med trikker, busser og metro som fungerte som de skulle og gikk ofte. Nå er da også Milano senter for en av de rikeste regionene i EU etter BNP, mens Roma er en god del dårligere stilt – og dessuten dårligere styrt.
Eller man kan oppdage at Milano faktisk har sjarmerende kanaler, om ikke akkurat på høyde med Venezias, så i hvert fall svært behagelige å vandre langs. I Milano fantes det også en restaurant som kalte seg Mao Hunan. Den måtte jo bare prøves.
Men altså: dette handler egentlig om å redigere nettavis fra noen dagers togreise gjennom Europa. Det gikk i hovedsak bra, sjøl om arbeidsforholdene var kummerlige. Det ble å sitte ved knøttsmå kafébord på hotellenes frokostrestauranter fra fire-halvfemtida om morgenen eller noe bedre på togene ut over dagen. I prinsippet er det nettforbindelse fra både italienske og tyske tog – i prinsippet. I realiteten ble det stort sett å bruke mobiltelefonen som modem, noe som ofte gikk bra.
Hver eneste dag under reisen ble nettavisa gitt ut punktlig klokka 8.00 om morgenen, slik den faste rutinen er. Unntaket ble på fergeturen med Colorline fra Kiel til Oslo. Det var kul umulig å komme seg inn på skipets nettjeneste og den enslige nattevakta hadde dessverre ikke mer peiling hun. Å bruke mobilen som modem derfra ville ha kostet en formue. Så derfor måtte vi for en sjelden gangs skyld skuffe våre lesere med en dag uten avis. De siste 600 dagene har det imidlertid bare vært to eller tre slike dager, så leserne sier at de tilgir oss.
En fordel på togreiser er at du også får langt flere muligheter til å treffe virkelige mennesker. Det ble mange samtaler, stort sett på italiensk og tysk, og vi fikk både informasjon og hyggelige stunder ut av det. En tredjegenerasjons kineser i Milano forklarte på glimrende italiensk at hans bestefar fortsatt nektet å se noe som helst negativt med Maos Kina. Mens et tysk par fra Berlin fortalte oss en del om tysk kultur av i dag vi ikke var klar over.
