Silokameratenes nettverk i Kristiansand

0
Kunstsiloen i Kristiansand, vennenettververk og skatteparadis.

Av Øyvind Andresen.

Det har nå gått fire år siden hedgefondforvalter og milliardær Nicolai Tangen bestemte seg for å overføre sin kunstsamling til Sørlandet Kunstmuseum (SKMU). I kraft av sin finansielle styrke har Tangen planmessig brukt tida til å bygge opp et nettverk av støttespillere som består av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk. Denne artikkelen kartlegger dette nettverket.

Tangens strategi har lykkes så langt fordi personene i nettverket er knytta sammen i forskjellige typer stiftelser. Stiftelser, i motsetning til private bedrifter og offentlige organisasjoner, har ingen eiere. De er formelt sett uavhengig i sammensetting av styreverv og budsjett, men er basert på eksterne midler fra offentlig og privat hold.

De tre sentrale stiftelsene i arbeidet med å realisere Kunstsiloen, er museet SKMU, Ako – Kunststiftelse og Cultiva som er Kristiansand kommunes energistiftelse. I disse stiftelsene går silokameratene igjen som Tordenskjolds soldater.

I tillegg møtes mange fra nettverket som styremedlemmer og som rådsmedlemmer i den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen

Nicolai Tangen selv tjente i 2017 3,7 millioner kroner hver dag. Etter at han stifta hedgefondet Ako Capital i 2005, har han innkassert seks milliarder kroner. Selskapet er basert i City of London, men opererer fremdeles med seks postboksselskaper i en av verdens verste skatteparadiser, Cayman Islands, nærmere bestemt Ugland House som huser 20 000 slike selskaper.

Fond som opererer i Cayman Islands har i praksis full skattefrihet for utbytte selv om investorene holder til i New York, Paris eller London.

De nærmeste støttespilleren i nettverket rundt Tangen, er alle framtredende høyremedlemmer som Ansgar Gabrielsen, John G. Bernander, Arvid Grundekjøn, Henrik Syse og dessuten nåværende ordfører i Kristiansand Harald Furre.

Arvid Grundekjøn var ordfører i Kristiansand fra 2011 til 2015.  Han er styreleder i Ako – Kunstsiftelse, styremedlem i SKMU og i Strømmestiftelsen. Grundekjøn kjøpte nettopp en toppleilighet med utsikt til den kommende Kunstsiloen for 13,3 millioner kr. I oktober 2016 fikk Grundekjøn låne Tangens praktfulle seilyacht «Nikita» i fire dager gratis fra Palma på Mallorca. Utlånet har en verdi på 440 000 kr.

John Gordon Bernander har tidligere vært nestleder i Høyre, direktør i NHO og kringkastingssjef og aktiv i Strømmestiftelsen. Han er nå styremedlem i Ako – Kunstsiftelse og styremedlem i Kruse Smith som skal bygge siloen.

Filosof Henrik Syse er gammel venn av Tangen. Han var sekretær i Verdikommisjonen, har leda arbeidet med etikk i Forsvaret og Oljefondet, var vinner av Bibelprisen i 2011, holder andakter i NRK og vært søndagsskolelærer. Syse er nestleder i Nobelkomiteen, rådsmedlem i Strømmestiftelsen og er Tangens etiske alibi. Men etikken har tydeligvis en pris for Syse er samtidig oppført som styremedlem i AKO Capitals postboksselskaper på Cayman Islands. I 2013 ga Syse ut boka «Måtehold i grådighetens tid».

Ansgar Gabrielsen har tidligere vært nærings- og helseminister for Høyre i perioden 2001 til 2005. Han var styreleder for Cultiva da de bestemte seg for å bevilge 100 millioner til Kunstsiloen.

Kurt Mosvold er Gabrielsens fetter. Han er administrerende direktør i Mosvold & Co som er Sørlandets største eiendomsinvestor, og som eier blant annet store deler av utelivsområdet Fiskebrygga – som ligger noen hundre meter fra stedet der Kunstsiloen skal bygges, og som han har støtta med 2,5 millioner.

Han er barndomsvenn med Tangen. Mosvold eier en hotellkjede på Sri Lanka. Han støtter Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp, misjons- og meninghetsarbeid og viser «praktisk nestekjærlighet» med bistandsprosjekter på Sri Lanka ifølge nettsida deres. Selvros skal man høre på, for det kommer fra hjertet.  Ifølge skattelistene for 2017 hadde han  0 i inntekt, så vi forstår hvorfor han er solidarisk med verdens fattigste.

Sissel Leire er også sentral som eier og styreleder av Kruse Smith, men også som styremedlem i Cultiva som i januar 2018 vedtok å bevilge 100 millioner til Kunstsiloen. Hun sitter altså på begge sider av bordet. Hun er også rådsmedlem i Strømmestiftelsen.

Det ble i 2016 inngått en avtale mellom Ako Kunststiftelse og SKMU. Her tar museet på seg forpliktelser til å vise, lagre og forsikre Tangensamlingen. Arvid Grundekjøn og Nicolai Tangen er representert også i styret i SKMU. De sitter altså i begge stiftelsene og har i realiteten avgjørende makt over museets utvikling.

SKMUs direktør er Tangens håndplukkede mann Reidar Fuglestad, tidligere direktør for Dyreparken. Tangen betaler over halvparten av Fuglestads årslønn på tre millioner. Hedgefondforvalteren fra London har realiteten kuppa et museum som opprinnelig var et offentlig museum, en stiftelse etablert av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri.

Blant SKMUs fire direktører finner vi kommersiell sjef Elbjørg Dahl. Hun er også rådsmedlem i Strømmestiftelsen. Hun er gift med billedkunstner og fotograf Per Fronth som også har vært representant i  SKMUs styre og er en ivrig forkjemper for Tangens prosjekt.

Omtrent samtidig med at Kulturdepartementet vedtok å gi 175 millioner i byggestøtte til siloen, ble Idunn Helle valgt inn som styremedlem i Strømmestiftelsen. Hun er rådgiver for kulturminister Trine Skei Grande og Venstres stortingsgruppe.

To lokale SV-politikere har også markert seg som ambassadører for Kunstsiloen.  Det gjelder Torbjørn Urfjell som i sitter i Cultiva og stemte for 100 millioner til siloen. Han er nå påtroppende kulturdirektør i storkommunen Kristiansand. Den andre er Melissa Lesamana som er rådsmedlem både i Cultiva og Strømmestiftelsen.

Etter planene skulle Kruse Smith Entreprenører AS ha starta arbeidet med å bygge den omstridte Kunstsiloen i Kristiansand. Den skal stå ferdig i 2021, men byggeprosessen er foreløpig utsatt.

Motstanden mot siloen er voksende etter hvert som de tette båndene i Tangens elitenettverk er avslørt. Mange reagerer på den udemokratiske prosessen og den hasardiøse økonomien som ligger til grunn for prosjektet.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Forrige artikkelUSAs angrep på Huawei kan innlede slutten på USAs datahegemoni
Neste artikkelTropper til Iran – berget som fødte ei mus