oss 100 kroner!
Det som nå skjer i Sudan er uhyre interessant, ikke bare for utviklingen i regionen, men også for Norge, skriver professor Terje Tvedt på Facebook.
Tvedt har studert utviklingen i Sudan i svært mange ord. Allerede i 1994 redigerte han boka ”Sudan. A Short cut to decay” sammen med Sharif Harir. Han har også studert Norges rolle i Sudan da «vi» støttet begge sider i borgerkrigen og skapte en ny stat. Dette er blant annet behandlet i boka Det internasjonale gjennombruddet. Tvedt har en stemme det er vel verdt å lytte til, blant annet når det gjelder Sudan. Tvedt skriver videre (mellomtitlene er våre):
Protester og generalstreik
Store protestaksjoner over lang tid førte til at Omar al-Bashir – som kuppet til seg makten i 1989 med helt avgjørende støtte fra Det muslimske brorskap – ble tvunget til å gå av for vel én måned siden. Militærregimet sitter likevel fortsatt med makten, men har sagt seg villig til å gi den fra seg etter en overgangsperiode. Samtalene mellom opposisjonen, ledet av Alliance for Freedom and Change, og militærjuntaen, er fastlåst. Opposisjonen vil ha sivilt styre. Generalene fra det gamle regimet vil beholde makten i en «overgangsperiode». På tirsdag og onsdag (28. og 29. mai 2019) var det generalstreik mot at det sittende militærregimet ikke raskt nok og radikalt nok er villig til å gi fra seg sine posisjoner og innføre et sivilt, demokratisk styre.
Islamistenes nederlag
Gitt diskusjonene i Europa og Norge om at kritikk av islamisme er uttrykk for islamofobi og rasisme, er den politiske utviklingen og diskusjonsklimaet i Sudan også av stor interesse i Norge. Før kuppet i 1989 sto islamistene i Sudan bak et populært slagord: «Islam er løsningen». På grunn av frustrasjonen over landets post-koloniale politiske lederskap, så mange dette som et aktuelt alternativ. Etter nesten 40 år med militærstyre alliert med ulike islamistiske grupperinger, har dette slagordet mistet sin nasjonale kraft. Kritikken mot de islamistiske partiene som har vært med på å styre landet, er blitt stadig tydeligere. Nå demonstrerer sudansk, muslimsk ungdom utenfor islamisters møtelokaler i Khartoum og roper «nei til islamister». De har krevd og fått gjennomslag for at bestemte islamistiske imamer ikke får lede bønn og at islamister i juntaen må fjernes.
Mot en slik bakgrunn blir debatten om islamisme i Norge bisarr. Mange forskere og samfunnsdebattanter har argumentert for at «Det muslimske brorskapet» er en slags progressiv kraft, som også venstresiden bør alliere seg med. Denne konklusjonen har de trukket, mens de systematisk har oversett erfaringen med islamisters år ved makten i Sudan. I Egypt og Saudi Arabia er Det muslimske brorskapet forbudt, karakterisert som en terroristorganisasjon. Da er det pussig at i Norge har det å drøfte kritisk Det muslimske brorskapets og andre islamisters politikk for samfunnsutvikling i mange tilfeller blitt karakterisert som islamofobi. Verden er snudd på hodet når debatten om islamismen i Sudan på mange områder synes mer åpen og fremfor alt, mindre moraliserende, enn i Norge.
Medienes manglende interesse
Det er i et hele tatt påfallende hvor lite norske medier er opptatt av den oppsiktsvekkende utviklingen i Sudan. Landet har jo historisk sett vært en av de viktigste mottakerne av norsk bistand, og både Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp hadde sine aller største prosjekter her. Norge spilte også, sammen med Bush-regjeringen i USA, en svært sentral rolle i forhandlingene mellom regimet i Khartoum og SPLA-geriljaen i Sør-Sudan som endte med at landet ble delt i to. Gjennom fredsforhandlingene som Norge «tilrettela», ga jo også Norge islamistregimet i Khartoum internasjonal og nasjonal politisk legitimitet.
Den offentlige tausheten er imidlertid enda et eksempel på at Norges store internasjonale engasjement ikke har noen sammenheng med virkelig interesse for lands utvikling. Ingen snakker om konsekvensene av Norges handlinger i Sudan. Uten evne til å lære, er Norge derfor også nødt til å forbli en aktør på den globale arena som andre land og stormakter lett kan bruke i sitt spill. For her dominerer fortsatt den kosmopolitiske narsissistens uhyre enkle og tanketomme mantra: ”Norge må øke sin bistand og bidra til fred”.
Se foredraget til Terje Tvedt på Mot Dag-konferansen 2019:
Artikler av Terje Tvedt på steigan.no, se her.
