Muslimer demonstrerer mot islamister i Sudan

4
Demonstrasjon mot al-Bashir i Marseille, Frankrike. Shutterstock.

Det som nå skjer i Sudan er uhyre interessant, ikke bare for utviklingen i regionen, men også for Norge, skriver professor Terje Tvedt på Facebook.

Tvedt har studert utviklingen i Sudan i svært mange ord. Allerede i 1994 redigerte han boka ”Sudan. A Short cut to decay” sammen med Sharif Harir. Han har også studert Norges rolle i Sudan da «vi» støttet begge sider i borgerkrigen og skapte en ny stat. Dette er blant annet behandlet i boka Det internasjonale gjennombruddet. Tvedt har en stemme det er vel verdt å lytte til, blant annet når det gjelder Sudan. Tvedt skriver videre (mellomtitlene er våre):

Protester og generalstreik

Store protestaksjoner over lang tid førte til at Omar al-Bashir – som kuppet til seg makten i 1989 med helt avgjørende støtte fra Det muslimske brorskap – ble tvunget til å gå av for vel én måned siden. Militærregimet sitter likevel fortsatt med makten, men har sagt seg villig til å gi den fra seg etter en overgangsperiode. Samtalene mellom opposisjonen, ledet av Alliance for Freedom and Change, og militærjuntaen, er fastlåst. Opposisjonen vil ha sivilt styre. Generalene fra det gamle regimet vil beholde makten i en «overgangsperiode». På tirsdag og onsdag (28. og 29. mai 2019) var det generalstreik mot at det sittende militærregimet ikke raskt nok og radikalt nok er villig til å gi fra seg sine posisjoner og innføre et sivilt, demokratisk styre.

Terje Tvedt på Parkteatret scene

Islamistenes nederlag

Gitt diskusjonene i Europa og Norge om at kritikk av islamisme er uttrykk for islamofobi og rasisme, er den politiske utviklingen og diskusjonsklimaet i Sudan også av stor interesse i Norge. Før kuppet i 1989 sto islamistene i Sudan bak et populært slagord: «Islam er løsningen». På grunn av frustrasjonen over landets post-koloniale politiske lederskap, så mange dette som et aktuelt alternativ. Etter nesten 40 år med militærstyre alliert med ulike islamistiske grupperinger, har dette slagordet mistet sin nasjonale kraft. Kritikken mot de islamistiske partiene som har vært med på å styre landet, er blitt stadig tydeligere. Nå demonstrerer sudansk, muslimsk ungdom utenfor islamisters møtelokaler i Khartoum og roper «nei til islamister». De har krevd og fått gjennomslag for at bestemte islamistiske imamer ikke får lede bønn og at islamister i juntaen må fjernes.

Mot en slik bakgrunn blir debatten om islamisme i Norge bisarr. Mange forskere og samfunnsdebattanter har argumentert for at «Det muslimske brorskapet» er en slags progressiv kraft, som også venstresiden bør alliere seg med. Denne konklusjonen har de trukket, mens de systematisk har oversett erfaringen med islamisters år ved makten i Sudan. I Egypt og Saudi Arabia er Det muslimske brorskapet forbudt, karakterisert som en terroristorganisasjon. Da er det pussig at i Norge har det å drøfte kritisk Det muslimske brorskapets og andre islamisters politikk for samfunnsutvikling i mange tilfeller blitt karakterisert som islamofobi. Verden er snudd på hodet når debatten om islamismen i Sudan på mange områder synes mer åpen og fremfor alt, mindre moraliserende, enn i Norge.

Medienes manglende interesse

Det er i et hele tatt påfallende hvor lite norske medier er opptatt av den oppsiktsvekkende utviklingen i Sudan. Landet har jo historisk sett vært en av de viktigste mottakerne av norsk bistand, og både Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp hadde sine aller største prosjekter her. Norge spilte også, sammen med Bush-regjeringen i USA, en svært sentral rolle i forhandlingene mellom regimet i Khartoum og SPLA-geriljaen i Sør-Sudan som endte med at landet ble delt i to. Gjennom fredsforhandlingene som Norge «tilrettela», ga jo også Norge islamistregimet i Khartoum internasjonal og nasjonal politisk legitimitet.

Den offentlige tausheten er imidlertid enda et eksempel på at Norges store internasjonale engasjement ikke har noen sammenheng med virkelig interesse for lands utvikling. Ingen snakker om konsekvensene av Norges handlinger i Sudan. Uten evne til å lære, er Norge derfor også nødt til å forbli en aktør på den globale arena som andre land og stormakter lett kan bruke i sitt spill. For her dominerer fortsatt den kosmopolitiske narsissistens uhyre enkle og tanketomme mantra: ”Norge må øke sin bistand og bidra til fred”.

Se foredraget til Terje Tvedt på Mot Dag-konferansen 2019:

Artikler av Terje Tvedt på steigan.no, se her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Egypt og Saudi Arabia utgjør i seg selv svært forskjellige kontekstuelle utgangspukt for hvordan man vurderer fremferden til Det muslimske brorskap og andre islamistiske organisasjoner. I akkurat disse to tilfellene er jo det muslimske brorskapet nettop progressiv, anti-imperialistisk og sosialistisk (i hvert fall delvis) helt siden Hassan al Bannas og Sayyid Qutbs tid på begynnelsen av forrige århundre. Mediene våre har vært forbausende lite interessert i hvordan Det muslimske brorskapet ble frarøvet sin demokratiske seier i Egypt. Likeledes har etablissementet vært forbausende lite kritisk til Saudi Arabias wahabistiske islamisme, som både undertrykker egen befolkning på det groveste, og som utgjør selve kjernen i terrorkrigføringen mot Syria, Libya og andre land som vesten gjerne vil endre litt på. Den styrende klasse og dets veldisiplinerte talerør unngår å gå grundigere inn på islamismen, fordi det tvinger dem til å konfrontere de falskhetene de legger til grunn for å fronte egne interesser i regionen.

  2. “I Egypt og Saudi Arabia er Det muslimske brorskapet forbudt, karakterisert som en terroristorganisasjon. Da er det pussig at i Norge har det å drøfte kritisk Det muslimske brorskapets og andre islamisters politikk for samfunnsutvikling i mange tilfeller blitt karakterisert som islamofobi.”

    Jeg skjønner ikke logikken i det overnevnte avsnittet. Det er selvsagt ikke nødvendigvis slik at fordi de autokratiske USA- og Israel-allierte regimene Saudi Arabia og Egypt sier noe, MÅ det motsatte standpunktet nødvendigvis være korrekt, men skulle man likevel lage en hovedregel, kan det i hvert fall ikke være at dersom disse to regimene sier noe, så bør progressive verden over følge deres .ledelse. At dette med det muslimske brorskapet og deres posisjon er uhyre komplisert, og ikke kan reduseres til enkle slagord, illustreres av det faktum at da Brorskapet hadde makta i Egypt, førte Egypt en mindre Saudi-lojal, mer åpen politisk linje overfor Iran, på tross av at Iran samtidig støttet den syriske regjeringshæren, mens Saudi Arabia var en aktiv støttespiller for opprørerne i Syria, hvor den syriske avdelinga av det muslimske brorskapet på det tidspunktet hadde en sentral rolle som en av hovedkreftene i FSA. Dette var FØR Saudi Arabia fikk etablert sine egne mer direkte klienter i landet, og det i form av langt mer ekstreme islamistgrupper, som Jaish al-Islam.

  3. Veldig delvis progressiv og sosialistisk husker jeg det muslimske brorskapets korte regjeringstid som. Jeg er ingen stor fan av WIkipedia, men for hva det er verdt:

    During the one year Morsi served as president serious public opposition developed within months. In late November 2012 Morsi ‘temporarily’ granted himself unlimited powers on the ground that he would “protect” the nation from the power structure left over from the Mubarak-era and the power to legislate without judicial oversight or review of his acts. He also put a draft constitution to a referendum that opponents complained was “an Islamist coup.” These issues brought hundreds of thousands of protesters to the streets in the 2012 Egyptian protests.

    Other complaints included the prosecutions of journalists, the unleashing of pro-Brotherhood gangs on nonviolent demonstrators; the continuation of military trials; and new laws that permitted detention without judicial review for up to 30 days, According to the Egyptian Initiative for Personal Rights (EIPR), an independent organization, under Morsi “the Muslim Brotherhood is laying the foundations for a new police state by exceeding the Mubarak regime’s mechanisms to suppress civil society.” Persecution of minorities by Islamic radicals was ignored by Morsi. Two cases being the April 2013 firing on a funeral of Coptic Christians who had themselves been killed in sectarian attacks in the days before, and the June 2013 lynching in public view of four Shiites by (Sunni) Islamists

    By April 2013, according to the Associated Press,

    Egypt has become increasingly divided between two camps, with President Mohammed Morsi and Islamist allies on one side and an opposition made up of moderate Muslims, Christians and liberals on the other, a schism essentially over the country’s political future after decades of dictatorship. Opponents accuse Morsi and the Muslim Brotherhood of seeking to monopolize power, while Morsi’s allies say the opposition is trying to destabilize the country to derail the elected leadership.

    Adding to the unrest were severe fuel shortages and electricity outages—which evidence suggests were orchestrated by Mubarak-era Egyptian elites.

    In late April the Tamarod (rebellion) movement was founded to campaign to collect signatures calling for Morsi to step down. On 29 June, it announced it had collected more than 22 million signatures. A day later somewhere between 17 and 33 million Egyptian protesters demonstrated across Egypt urging Morsi to step down A lesser number demonstrated in support of him.

    kilde:
    https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_Muslim_Brotherhood_in_Egypt#2011_Revolution_and_Morsi_Presidency

  4. TarjeiV says:

    Norske eliters dobbeltenkning mht islamisme blir bare påfallende hvis man forutsetter at de har innsikt, og at de virkelig bryr seg om tematikken.

    Det gjør de i svært liten grad. Det de bryr seg om er å markere sin progressivitet overfor de de vet leser dem, det vil si folk som dem selv, etniske nordmenn i øvre middelklasse.

    Grundig innsikt i tematikken ville ødelagt hele dette skuespillet.

    Som alltid er det good-whites against bad-whites, og tragediene sør for Middelhavet er i denne sammenhengen kun interessante forsåvidt som de gir næring til selverklærte sofarevolusjonæres selvbilde. Innsikt og empati skal man se langt etter.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere