oss 100 kroner!
Overskygget av Kavanaugh-høringene, blir spenningene mellom USA og Russland stadig farligere.
Sammendrag av radiointervju
Stephen F. Cohen, professor emeritus i russiske studier og statsvitenskap ved NYU og Princeton, og John Batchelor fortsetter sine ukentlige diskusjoner om den nye amerikansk-russiske kalde krigen.
Denne artikkelen ble først publisert på norsk av Midt i fleisen.
Cohen understreker den voksende kald krigs-ekstremismen i Washington og de krigslignende krisene mellom USA og Russland andre steder. Professoren nevner følgende eksempler:
- Russiagate, selv om ingen av kjerneanklagene har blitt bevist, er nå en sentral del av den nye kalde krigen. Saken begrenser kraftig President Trumps evne til å få til kriseforhandlinger med Moskva og skaper ytterligere hatkampanjer mot Russlands president Putin for å ha beordret «et angrep på Amerika «under presidentvalget i 2016. New York Times og The Washington Post har vært ledende fremmere av fortellingen om Russiagate, selv om flere av dens grunnleggende elementer har blitt alvorlig utfordret, selv diskreditert.
Ikke desto mindre brukte begge avisene nylig tusenvis av ord på å repetere den samme gamle fortellingen – henholdsvis 20. og 23. september – sammen med de åpenbare hullene i den. For eksempel, Paul Manafort, under den avgjørende tiden da han var rådgiver for daværende ukrainsk president Viktor Janukovitsj, var ikke «pro-russisk», men EU-vennlig. Og i motsetning til hva som insinueres, gjorde general Michael Flynn ikke noe galt eller uvanlig da han hadde samtaler med en representant for Kreml på vegne av tiltredende president Trump. Mange andre presidenter i samme situasjon ba sine medhjelpere om å gjøre det samme. De utrolig lange artiklene om Russiagate i begge avisene er fulle av lignende feil og ubeviste påstander. (Likevel beskrev en fremtredende historiker, om enn tilsynelatende lite informert om både dokumentasjonen i Russiagate og lederskapet i Kreml, den allment diskrediterte Steele-mappa, kilden til mange slike påstander, som «stadig mer troverdig».)
Forbløffende nok, brydde ingen av avisene seg noe særlig om den ettertrykkelige uttalelsen fra Bob Woodward en uke tidligere. Vanligvis betraktes han i disse avisene som den mest autoritative kronikøren av Washingtons politiske hemmeligheter. Han sa at etter to års granskning, hadde han ikke funnet noe bevis på skjult samarbeid mellom Trump og Russland.
For disse avisene og andre mainstream medier har Russiagate blitt, virker det som, en slags kult-journalistikk. Ingen motbevis eller analyse kan rokke ved deres overbevisning. Dermed er de selv en viktig medvirkende faktor til den nye og farligere kalde krigen. Enda verre, det som begynte for nesten to år siden som anklager om russisk «innblanding» i den amerikanske presidentkampanjen, har blitt for enkelte publikasjoner som the New Yorker til en beskyldning om at Kreml faktisk installerte Trump i Det hvite hus. Denne uvørne anklagen, med sin iboende forakt for de amerikanske velgernes fornuft, har ingen overbevisende bevis. Dette er heller ikke noe som har skjedd tidligere i amerikansk historie.
- Samtidig kommer nåværende og tidligere amerikanske tjenestemenn med trusler mot Moskva av et styrkenivå vi knapt har sett før. NATOs ambassadør Kay Bailey Hutchinson truet med å eliminere [take out] alle russiske missiler hun mente brøt en våpenavtale fra 1987, et skritt som vil risikere atomkrig. Innenriksministeren truet med en «marineblokade» av Russland. I et kanskje uovertruffent udiplomatisk utbrudd av russerfrykt, erklærte FNs ambassadør Nikki Haley at «løgn, juks og skurkeoppførsel» er en «norm i russisk kultur».
Kanskje dette er helte fjerne uttalelser, ytret av uvitende politiske utnevnelser. Men de stiller uunngåelig spørsmålet: Hvem bestemmer Russland-politikken i Washington – president Trump med sin erklærte politikk om å «samarbeide med Russland», eller noen andre?
Men hvordan kan man forklare, bortsett fra som ekstremisme, uttalelser fra en tidligere amerikansk ambassadør til Moskva og professor i russisk politikk som virker som mainstream medias ledende Russland-ekspert? Ifølge ham er Russland i dag «en skurkestat,» Russlands politikk er «kriminelle handlinger» og «verdens verste trussel.» Dette må motvirkes av «forebyggende sanksjoner som automatisk vil bli iverksatt» hvis nødvendig. Med tanke på de «knusende» sanksjonene som nå utarbeides av en gruppe amerikanske senatorer fra begge partiene – deres egentlige hensikt tilsynelatende ukjent selv for dem – ville dette ikke være noe annet enn en krigserklæring mot Russland; økonomisk krig, men krig likevel.
- Det ligger varm krig i lufta også på andre fronter i den nye kalde krigen. I dag gjelder dette Syria mer enn noe annet sted. En annen påminnelse skjedde den 17. september, da syriske missiler ved et uhell skjøt ned et alliert russisk overvåkingsfly og drepte alle 15 besetningsmedlemmene. Årsaken, var det generell enighet om, var en krigslist fra israelske krigsfly i området. Reaksjonen fra Moskva var svært indikativ – potensielt faretruende.
I begynnelsen sa Putin, som hadde utviklet gode forbindelser til Israels politiske ledelse, at hendelsen var en ulykke, et eksempel på ting som skjer i krig. Men hans eget forsvarsdepartement protesterte høyt og anklaget Israel. Putin snudde raskt og inntok en mye hardere posisjon. Til slutt lovet han å sende Russlands meget effektive luftforsvarssystem av typen S-300 til Syria, noe både Syria og Iran forgjeves har ønsket i årevis.
Det er åpenbart at Putin ikke er den «alltid aggressive autokraten i Kreml» han så ofte framstilles som i amerikanske dominerende media. Han er i utgangspunktet moderat (i russisk sammenheng), han regjerer ved å balansere mektige motstridende grupper og interesser. I dette tilfellet ble han motvirket av de i militæret og sikkerhetseliten som ønsket en hardere linje.
For det andre, hvis S-300 er på plass i Syria (missilene skal opereres av russere, ikke syrere), kan Putin faktisk pålegge en «flyforbudssone» over landet. Syria har blitt revet i stykker av krig, ikke i liten grad på grunn av flere store utenlandske makters tilstedeværelse. (Russland og Iran er der lovlig, USA og Israel er det ikke.) Hvis dette skjer, vil det bli en ny «rød linje» som Washington og Tel Aviv må avgjøre om de skal krysse eller ikke. Med tanke på den sykelige oppstemtheten som hersker i Washington, er det vanskelig å være trygg på at visdom vil seire.
Alt dette utviklet seg omtrent på treårsdagen for Russlands militære intervensjon i Syria i september 2015. Den gang fordømte forståsegpåere i Washington Putins intervensjon, og var sikre på at Russland ville «mislykkes.» Tre år senere, har «Putins Kreml» ødelagt den brutale islamske statens grep over store deler av Syria. President Assads kontroll over det meste av landet er så godt som gjenopprettet. Russland har blitt den som, når det kommer til stykket, avgjør Syrias fremtid. Det beste president Trump kunne gjøre, er å slutte seg til Moskvas fredsprosess, selv om det ikke er sannsynlig at demokratene, med deres Russiagate, ville tillate ham å gjøre det. (For å sette det i perspektiv, husk at presidentkandidat Hillary Clinton i 2016 lovte å pålegge en amerikansk flyforbudssone over Syria for å trosse Russland.)
Man bør også huske dette. Mens den amerikansk-ledete «liberale verdensorden» går i oppløsning, ikke bare i Syria, oppstår en ny allianse mellom Russland, Kina, Iran og muligens NATO-medlemmet Tyrkia. De utgjør en reell «trussel» bare hvis Washington gjør dem til en, som de har gjort med Russland de siste årene.
- Endelig har den amerikanske og russiske stedfortrederkrigen i Ukraina nylig fått en ny dimensjon. I tillegg til borgerkrigen i Donbass har Moskva og Kiev begynt å utfordre hverandres skip i Asovhavet, nær den viktige ukrainske havnebyen Mariupol. Trump blir presset til å forsyne Kiev med krigsskip og andre våpen i denne krigen under utvikling. Her ligger enda en potensiell snubletråd. Også her ville presidenten gjøre best ved å støtte den fastkjørte Minsk-fredsavtalen. Også her syntes dette å ha vært hans opprinnelige hensikt. Men det virker som om dette var enda en tilnærming som ble hindret av Russiagate.
Stephen F. Cohen er professor emeritus i russiske studier, historie og statvitenskap ved New York University og Princeton University.
