Hva sanksjoner mot Russland og Kina egentlig betyr

1
USAs aggresjon mot Kina handler om å hindre framveksten av en likeverdig konkurrent.
Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Pentagon anbefaler kanskje ikke total krig mot både Russland og Kina – slik det har vært tolket på enkelte hold.

En sentral Pentagonrapport om det industrielle fundamentet og «robustheten i forsyningskjeden» til USAs forsvar, beskylder åpent Kina for «militær ekspansjon» og «en strategi for økonomisk aggresjon». Hovedsakelig fordi Beijing er eneste kilde til «en rekke kjemiske produkter som brukes i krigsmateriell og raketter».


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble opprinnelig publisert i Asia Times. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Russland nevnes bare én gang, men i et sentralt avsnitt.: som en – hva ellers – «trussel», ved siden av Kina, for USAs forsvarsindustri.

Pentagon anbefaler kanskje ikke total krig mot både Russland og Kina i denne rapporten – slik det har vært tolket på enkelte hold. Det Pentagon gjør, er å fyre kraftig opp under handelskrigen mot Kina, samtidig som den sanne motivasjonen for sanksjonene mot Russland blir avdekket.

Handelsdepartementet i USA har påtvunget tolv russiske korporasjoner restriksjoner, da det vurderes at de «handler i motstrid til USAs nasjonale sikkerhet eller utenrikspolitiske interesser.» I praksis betyr dette at amerikanske korporasjoner ikke kan eksportere produkter som brukes både til sivile og militære formål, til noen av de sanksjonsrammede russiske selskapene.

Det er veldig klare årsaker til disse sanksjonene – og de har ikke tilknytning til nasjonal sikkerhet. Det handler fullt og helt om konkurranse i «fritt marked».

I hjertet av stormen befinner Irkut MC-21 seg, et smalbuks passasjer-jetfly – det første i verden med en kapasitet på mer enn 130 passasjerer, med vinger basert på kompositt.

AeroComposit har ansvaret for utviklingen av disse komposittvingene. Andelen kompositt for designet som helhet, er beregnet til 40 prosent. MC-21s PD-14-motor – som ikke er kraftig nok for kampfly – vil bli framstilt av Aviadvigatel. Fram til nå har MC-21-fly hatt Pratt & Whitney-motorer. PD-14 er den første nye motoren som er 100 prosent framstilt i Russland siden sammenbruddet av Sovjetunionen.

Luftfartseksperter er sikker på at en MC-21 utstyrt med en PD-14-motor lett slår konkurrentene: Airbus A320 og Boeing-737.

Så er det PD-35-motoren – som Aviadvigatel utvikler spesielt for å passe til et allerede annonsert russisk-kinesisk bredbuks, tomotors jetfly, som skal bygges av det kinesisk-russiske fellesforetaket Aircraft International Corp LtD (CRAIC), lansert i Shanghai i mai 2017.

Luftfartseksperter er overbevist om at dette er det eneste prosjektet noe sted i verden som er i stand til å utfordre det flere tiår lange monopolet til Boeing og Airbus.

Vil disse sanksjonene forhindre Russland fra å perfeksjonere MC-21 og investere i det nye passasjerflyet? Neppe. Militæranalytikeren Andrei Maryanov argumenterer overbevisende at disse sanksjonene på sitt beste er «latterlige», tatt i betraktning at «produsenter av flyelektronikk og aggregater» for de ultra-sofistikerte SU-35 og Su-57 kampflyene ikke vil ha noen problemer med å erstatte vestlige deler på kommersielle jetfly.

Å Kina, du er så «ondsinnet»

Selv før Pentagonrapporten var det tydelig at Trump-administrasjonens fremste mål i forholdet til Kina, var i siste instans å kutte omfattende forsyningskjeder til storselskaper i USA og re-implantere dem – sammen med titusener av arbeidsplasser – hjemme i USA.

Denne radikale reorganiseringen av global kapitalisme appellerer kanskje ikke til multinasjonale selskaper i USA, fordi de ville miste alle lavkost-fordelene som lokket dem til å lokalisere produksjon i Kina i første omgang. Og de tapte fordelene vil ikke bli oppveid av flere skattelettelser til storselskapene.

Det blir verre – fra et globalt handelssynspunkt: for haukene i Trump-administrasjonen forutsetter re-industrialiseringen av USA en kinesisk industriell stagnasjon. Dette forklarer langt på veg den voldsomme demoniseringen av høyteknologiske «Made in China 2025» i alle sine aspekter.

Og dette flyter parallelt med demoniseringen av Russland. Følgelig har vi USAs innenriksminister Ryan Zinke, som truer med intet mindre enn en blokade av energiforsyningen fra Russland: «USA har den muligheten, gjennom vår marine, å sikre at sjøvegene er åpne og, hvis nødvending, å blokkere … for å sikre at deres energi ikke når ut i markedet.»

Den kommersielle og industrielle demoniseringen av Kina nådde nye høyder med visepresident Mike Pence’s beskyldning mot Kina om «uansvarlig trakassering», der de forsøkte å «sverte» Trumps etterrettelighet og at Kina til og med var den største aktøren når det gjaldt innblanding i USA-valg – der de overtok for Russland. Dette er ikke akkurat tilpasset en kommersiell strategi hvis hovedmål skulle være å skape arbeidsplasser i USA.

President Xi Jinping og rådgiverne hans er ikke nødvendigvis negative til å gjøre noen handels-innrømmelser. Men det blir umulig, fra Beijings synspunkt, når Kina blir utsatt for sanksjoner fordi de kjøper russiske våpensystemer.

Beijing er også i stand til å lese den ekstra skriften på handels-veggen – en uunngåelig konsekvens av Pences beskyldninger: sanksjoner mot russiske enkeltpersoner og selskaper på nivå med Magnitsky-reaksjonene kan snart bli utvidet til kineserne.

Pence sa tross alt at Russlands påståtte innblanding i USA indre anliggender bleknet i forhold til Kinas «ondsinnete» handlinger.

I sitt intervju med Fox News kjempet Kinas ambassadør i USA, Cui Tiankai, for å gjøre sitt diplomatisk beste: «Det burde være vanskelig å forestille seg at en femtedel av klodens befolkning kunne utvikle seg og ha framgang, ikke ved å sette sin lit hovedsakelig til egne bestrebelser, men ved å stjele eller å tvinge fram overføring av teknologi fra andre … Det er umulig. Det kinesiske folket er like hardtarbeidende og grundige som hvem som helst andre på jorden.»

Dette er noe som vil bli bekreftet enda en gang i Brüssel denne uken, under ASEM – Asia Europa – som arrangeres hvert andre år, første gang i 1996. Temaet for dette årets toppmøte er «Europa og Asia: globale partnere og globale utfordringer». Øverst på agendaen er handel, investeringer og forbindelsesgrad (særlig på IT-området, overs. anm.) – i hvert fall mellom Europa og Asia.

Washingtons offensiv mot Kina bør ikke tolkes med «rettferdig handel»-briller, men heller som en strategi for å holde Kina tilbake teknologisk. Noe som berører det absolutt avgjørende temaet: å forhindre Kina fra å utvikle forbindelsesgraden som støtter de utvidete forsyningskjedene som er helt sentralt i Ett belte – En vei-initiativet (BRI).

Vi trenger ingen likestilte konkurrenter

En grell avsløring av at disse overlappende sanksjonene mot Russland og Kina så absolutt handler om gode gamle Brzezinskis redsel for at Eurasia skal bli dominert av framveksten av «likestilte konkurrenter», ble nylig servert av Wass Mitchell, USAs utenriksdepartements kontorsjef ved Byrået for europeiske og eurasiske affærer – samme stilling som tidligere ble innehatt av Victoria «F*uck the EU* Nuland.

Dette er det originale vitnemålet Mitchell ga til Senatets komite for utenlandske relasjoner. Og dette er den redigerte, vaskede versjonen fra Utenriksdepartementet. En avgjørende setning i midten av andre avsnitt forsvant, simpelthen: «For USA er det fortsatt blant de viktigste nasjonal sikkerhetsinteressene å forhindre at fiendtlige makter får dominere det eurasiske landområdet.»

Det er alt geopolitikerne i Beijing og Moskva trenger å vite. Ikke at de var uvitende om det fra før.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Han mener altså at tredje verdenskrig først og fremst vil bli utkjempet med økonomiske og finansielle virkemidler og i mindre grad med militære virkemidler.

    Dette betyr vel også slutten på globaliseringen. Så lenge Kina var en sekundær stormakt med lavtekonolgisk produksjon, så regnet man med i USA at USA kunne tjene på globaliseringen. Men av-industrialisering av USA med tap av både arbeidsplasser og høyteknologi, har nok fått makteliten til å innse at USA kan bli en taper i globaliseringen. Mulig at det hele kan minne om Spanias vei mot undergangen fra å være den dominerende stormakt i sin tid til å bli et ubetydelig land.

    USA håper på at dollar fremdeles skal være verdensledende. I dag betales 80% av verdenshandelen i dollar og 60% av verdens reserver er i dollar. Bare inflasjon i verden betyr at USA må trykke/generere store mengder med dollars. USA med et folketall på 300 millioner mennesker ønsker å dominere en hel verden bestående av feks 9 milliarder mennesker (30 ganger mer enn befolkningen i USA). Man kan lure på om dette teknisk sett er mulig. USA klarte feks ikke å håndtere finanskrisen på noen særlig god måte. Dette kan være et tegn på at USAs økonomi både er for liten og for dårlig til å kunne stabilisere verdensøkonomien (for å si det, jeg mener at finanskrisen bestod av flere ulike ingredienser, bla av en stor oljekrise). Løsningen for USA kan være å skape kaos i resten av verden og på dette vis gjøre det mulig for dollar fortsatt å kunne være dominerende ved å senke størrelsen på verdensøkonomien. Man kan ha mistanke om at dette vil foregå på en veldig uryddig måte.

    Kan USA være på vei til å bli en ny-kolonialistisk stormakt? Obamas viktigste allierte var EU. Trumps viktigste allierte er derimot Saudi Arabia. Det høres ikke særlig betryggende ut. Fremover vil det spøke for verdens forsyning av slikt som fosfor og billig olje. Når krybben er tom bites hestene heter det.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere