Det viktigste er ikke antall visninger på nettet, men temaene som tas opp

13
Herland Report har hatt mange og omfattende artikler om Libya og Syria.

En kommentar om Herland Report.

Hanne Nabintu Herland

Av Hanne Nabintu Herland.

I Norge er redaktører, kommunikasjonsrådgivere og andre særdeles opptatt av diskusjoner rundt hvor mange «views», besøkende eller treff Herland Report har. Det samme gjelder steigan.no samt alternativer til de tabloide bloggoportalene som VG og andre, der journalister i stor grad fungerer som påvirkningsagenter og kommunikasjonsformidlere på vegne av bestemte kapitalkrefter. Debatten rundt tall har vi på The Herland Report engasjert oss lite i, da den fremstår absurd og temmelig provinsiell uinteressant ettersom det er tematikken som artikler og TV programmer tar opp er det viktige, ikke tekniske tall. Men siden det over lengre tid har vært så mye snakk om tall, skal vi presentere disse.


Denne artikkelen av Hanna Nabintu Herland er til dels et svar på artikkelen Alternative nyhetskilder av Terje Alnes, som vi tidligere har publisert på steigan.no


Det skrives forøvrig en rekke uriktige påstander her og der. Eksempelvis en artikkel av blogger Terje Alnes fra desember, 2017 der jeg forøvrig fremstilles som «kristenkonservativ», noe jeg i årevis har påpekt at jeg ikke er. Det hevdes om The Herland Report «Antall unike besøkende de siste 30 dager: 30.400 (noe som tyder på at Herland overdriver kraftig i egen markedsføring)». [1] I virkeligheten hadde vi 124 000 unike brukere i desember og rundt 800 000 leste artikler, ref dok.

Skjermdump fra YouTube siden til Herland Report

Så til tallene: Fra 1. juni, 2017 til 31.mai 2018 hadde Herland Report følgende tall: 1.287.246 unike brukere, 6.855.381 leste artikler, YouTube kanal 6.231.463 sette videoer. Altså, totalt for Herland Report nyhetsside og YouTube kanal 13.5 millioner leste artikler og sette programmer. I tillegg kommer Facebook fordelt på tre Facebooksider med 131.000 følgere, 1.264.278 personer engasjert med likes, kommentarer etc. i perioden og med en total rekkevidde på 25.5 millioner personer.

Noe av det minst viktige i hele verden er det norske kommentatorkorets pludder rundt tall. Det viktige er de humanitære katastrofene vi dekker, vekten på hvilke verdier som gjør verden til et mer rettferdig sted, internasjonal solidaritet, menneskeverd, forsvaret av de upopulære gruppene i samfunnet. Vi dekker konsekvensene av NATOs angrep på Libya, som skapte en borgerkrig som raser til denne dag med 3 millioner flyktninger, milliarder stjålet fra Libyan Investment Fund, massiv forfølgelse av svarte libyere og en omfattende praksis der de regjerende krigsherrer holder tusenvis fengslet uten lov og dom. Blant annet har vår artikkel av Saif al-Islam Gaddafi om situasjonen i Libya blitt republisert over hele verden.

Syria er vår tids største humanitære katastrofe. Nesten halve befolkningen er på flukt, hundretusenvis drept. Også dette temaet har vi behandlet, med inngående TV samtaler med relevante personer, nå sist prof. emeritus ved PRIO, Ola Tunander. Ukraina er også et tema vi omtaler ofte, samt afrikanske forhold som nesten ingen bryr seg om og Israel. Vi har et bredt internasjonalt samarbeid med ledende vestlige tenkere og dekker USA forhold fra en annen vinkel enn bloggportaler som VG etc. har valgt å gjøre. Verden er pluralistisk, det bør være sunt å se en sak fra flere sider. Mangfold er ikke samfunnsfienden.

Herland Report består forøvrig av to ulike nettsteder: Web-nyhetssiden og Herland Report TV på YouTube (HTV) som samlet og tverrpolitisk tar opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, kjemisk fritt for politisk korrekthet. Vi har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister, samt flere av USAs mest kjente fjes. Vi ser den tradisjonelle Høyre-Vestre aksen som utdatert fra 1990-tallet, da den har mistet sin evne til å kategorisere virkeligheten og de politiske drivkrefter i Vesten. Vi samarbeider gjerne med folk fra hele det politiske spektrum og anser ikke det som «farlig».

Fra Norge har vi navn som Usman Rana, Trond Ali Linstad, Brita Engseth, Einar Salvesen, Niels Chr. Geelmuyden, Kristin Flood, Lillian Muller, Pål Steigan og en lang rekke andre interessante, kunnskapsrike mennesker som i 25 minutters program forteller om tema de er opptatt av. Akkurat nå presenterer vi en rekke samtaler med ledende afro-amerikanske ledere i USA, samt nye intervjuer med Milo Yiannopoulos og tidligere senator Ron Paul. YouTube kanalen har rundt 6.4 millioner views, fra vi begynte i juni, 2017. Ref dok.

Hvorfor tall og ikke de hjerteskjærende temaene er viktig for kommunikasjonsfolk og andre journalister er for oss en betydelig gåte. Twitter har blitt en portal der kyniske kverrulanter bedriver sjikane og barnslige personangrep heller enn å diskutere sak. Har vi virkelig så lite å gjøre i Norge at slikt tull blir pressens hovedsaker? Er det null empati med andre folkeslag? Har vi ikke lenger et hjerte for de svake? De som opplever urettferdighet og som lider urettmessig? Hvorfor i alle dager betyr det noe som helst hvorvidt en artikkel har 10 views eller 100 000, når temaet som tas opp gir ny informasjon som kan hjelpe oss til å se en konflikt med mer nyanserte øyne?

Verden er pluralistisk og enhver sak bør betraktes fra flere sider for å oppnå målet: Økt kunnskap og bedre beslutningsgrunnlag for egne oppfatninger. Er ikke poenget at vi skal lære å forstå hverandre bedre, for å unngå unødige konflikter, både på verdensbasis såvel som her hjemme i andedammen? Eller – er poenget egentlig å opprettholde konflikt, sørge for flere kriger, mer hat mellom grupper og enda mer kaos i Europa og i Vesten forøvrig?

 

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report www.theherlandreport.com

 

[1] https://steigan.no/2017/12/alternative-nyhetskilder/

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Anki says:

    Dessverre har empatien vært utsatt for en tsunami med numbing and dumbing down. Og det funker. Det sprer om seg med halv-aggressive imbesile zombier i rekordfart. Hvilket selvsagt er målet til NWO-folket. Men heldigvis begynner en og annen å våkne så smått. Dere gjør en kjempejobb!

  2. SHO says:

    Folk tilhørende bla den norske makteliten leser det som publiseres på Steigan.no bla fordi Steigan underbygger sine innlegg med konkrete referanser og presenterer en annen fortolkning av det som foregår enn det man får presentert i mainstream media. Fornuftige kommenatrer til det Steigan skriver kan også bli lest av mange.

  3. Anki says:

    Men hvem definerer “fornuftig”…? :slight_smile:

  4. AnneBrit says:

    Det er akkurat hva jeg vil ha. Viktige tema, belyst fra flest mulig vinkler, og med muligheten for å gå rett til kildene. Kommentarfeltet er vesentlig for denne opplevelsen, og her gjelder virkelig slagordet om at det er viktigst å delta.
    Det fremstår som ubegripelig for meg, at ikke alle journalister griper muligheten til direkte dialog med sine lesere på denne måten. samme hvilket felt de dekker.

  5. INK says:

    Hmm, jo det kan jeg faktisk forstå litt. Jeg jobbet en tid som frilansjournalist og fikk på den tiden blant annet publisert noen vitenskapssaker som jeg hadde skrevet på oppdrag. Et sted noen av disse ble publisert var det kommentarfelter der jeg nesten alltid ble angrepet av veldig sinte folk som hevdet jeg hadde en skummel agenda bak de sakene jeg skrev. Men jeg hadde jo ikke det, og jeg valgte heller ikke selv mine saker. De ble valgt av mine redaktører som pleide å velge saker til meg som de mente passet for en journalist med humanistisk faglig bakgrunn. Noen av sakene var morsomme å skrive, andre mer pliktarbeid. Jeg tror heller ikke mine redaktører ga meg saker utfra noen skummel agenda. De var ikke alltid personlig enig i alt som ble formidlet.

    Typisk var det at dersom jeg siterte f.eks. en forsker som mente “ditt og datt” om noe, så trodde flere i kommentarfeltet at dette også var min private mening om saken og angrep meg for denne. Faktisk opplevde jeg en gang til og med da jeg siterte en forsker som igjen siterte en for lengst avdød person som vedkommende forsket på, at det ble tolket som at den avdøde personens utsagn var journalistens (min) egen mening, og dette ble jeg skjelt ut for i kommentarfeltet. I det aktuelle tilfellet var verken jeg eller forskeren privat enig med den avdøde personen (forskningsobjektet) som ble sitert, men det var jo ikke våre private meninger saken handlet om.

    Jeg pleide også å få kjeft for ingressene, som det sjelden var meg som laget. Kommentarfeltet trodde at også disse representerte min private mening og at de viste min antatt fryktelig skumle agenda.

    Kanskje burde jeg gått inn i en dialog og forklart at jeg ikke hadde noen agenda, at frilansere tar de saker de får og forsøker å formidle nøytralt etter beste evne på kort tid, og at man heller ikke kan gå ut fra at journalistens mening = intervjuobjektets mening = forskningsobjektet til intervjuobjektets mening. Og at ingresser gjerne er satt på spissen og laget på desken eller av en redaktør og heller ikke representerer journalistens private mening. Men jeg orket ikke. Nivået var for lavt. Uhøfligheten for stor. Og jeg hadde ikke tid.

    Men jeg var prinsipielt mot det da det aktuelle nettstedet fjernet de fleste kommentarfeltene. Samtidig må jeg innrømme det også var litt lettende at all utskjellingen forsvant.

  6. Anki says:

    Kommentarfeltene er blitt et alternativ til psykiatrien. Folk går for lite i skauen, spiser for mye dritt og drukner i zombie-tv. Da blir det som det blir :slight_smile:

  7. INK says:

    Å, takk for den, AnneBrit!
    Jeg fikk svært positive tilbakemeldinger også, blant annet fra fagfolk, men stort sett ikke i det kommentarfeltet, nei. Der var det stort sett hets. Imidlertid var det ikke derfor jeg sluttet.

  8. Interessant lesning : ))

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

5 flere kommentarer

Deltakere