oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Enda et viktig møte som du ikke vil få høre om i de fleste norske medier: Presidentene i Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan undertegnet 12. august 2018 en avtale om Kaspihavet. Forhandlingene har foregått av og på siden 1996, men nå er det altså endelig blitt en avtale.
Under havbunnen i Kaspihavet finnes det enorme olje- og gassforekomster. Det var her de første virkelig store oljefeltene fantes. Det var her Alfred Nobel og brødrene Rothschild gjorde sine store formuer. I 1901 produserte oljefeltene i Baku mer enn halvparten av verdens olje. Knut Hamsun skrev i 1903 boka «I Æventyrland» fascinert om hvordan naturgassen piplet opp av havet og ble antent og beskrev Baku som «En By af Boretaarne saalangt Øjet kan se.»
Hitler-Tyskland prøvde gjennom Operasjon Barbarossa og angrepet på Sovjetunionen desperat å nå Kaspihavet for å sikre seg det tysk industri eller mest tørstet etter: olje.
Det store spillet – enda en gang
Før Sovjetunionens sammenbrudd var Kaspihavet delt av to stater: Sovjetunionen og Iran. Etter Sovjetunionens fall var det plutselig tre stater til som skulle dele på ressursene, nemlig Kasakhstan, Aserbajdsjan og Turkmenistan. USA og ikke minst geopolitikeren Zbigniew Brzezinski så muligheten til å spille disse statene ut mot hverandre. Han var nesten besatt av tanken om å kontrollere Eurasia, og i denne nye versjonen av Det store spillet, var Kaspihavet helt sentralt. Zbig ville hindre Russland så mye som mulig i å utnytte ressursene i Kaspihavet og samtidig knytte de andre landene, unntatt Iran, vestover. I dette spillet var også rørledningen Baku-Tbilisi-Ceyhan en viktig brikke, fordi den skulle føre olje og gass fra Baku til Tyrkia og Middelhavet og dermed underminere den russiske olje- og gasseksporten. Det var også tenkt å knytte Turkmenistan og Kasakhstan til denne ledningen gjennom rørledninger på havbunnen i Kaspihavet. Dette har jeg skrevet utførlig om i heftet Det store spillet enda en gang – Geopolitikk og olje ved Kaspihavet.
Forklaring til plansjen fra 2001: Kampen om ressurser, kontroll, makt og innflytelse ved Kaspihavet arter seg i dag som en kamp om rørledningsalternativene. For USA er det maktpåliggende å føre oljen gjennom områder der landet sjøl har en sterk politisk og/eller militær kontroll. Derfor har man investert både store penger og politisk kapital i det som på kartet nedenfor er markert som alternativ 5, Baku-Tiblisi-Ceyhan. Forretningsmessig ville det antakelig lønne seg å gå inn for alternativ 6 og 7 gjennom Iran, men det er politisk uspiselig for USA. Russlands alternativer er ledning 4, supplert med ledninger fra Svartehavet gjennom Balkan.
Fiske i rørt vann
Det har altså vært betydelige muligheter for USA til å fiske i rørt vann og sette disse statene opp mot hverandre, ja også Israel har vært aktive, ikke minst i Aserbajdsjan, der Mossad har et betydelig fotfeste. Kampen om ressursene i Kaspihavet kunne godt ha ført til en sentralasiatisk krig.
Konflikten om rettighetene har hindret utnyttelse av 20 milliarder fat olje og 240 tusen milliarder kubikkfot med gass, mente U.S. Energy Information Administration i 2013.
Men nå er altså premissene snudd. Spillet har tatt en helt annen retning. I stedet for å bli manipulert av fjerntliggende stormakter har landene rundt Kaspihavet blitt enige om en avtale for hvordan ressursene skal utnyttes, hvordan kjørereglene skal være og hvordan det hele skal deles. Dette er et gigantisk nederlag for geopolitikken til Henry Kissinger og Zbig, men det vil neppe komme i overskrifter eller debattprogrammer.
Akkurat det bryr signaturmaktene seg svært lite om. Det er nå duket for investeringer, rørledninger, industriutvikling og samhandel. Og det er lite trolig at den handelen kommer til å foregå i dollar.
Avtalen er også en ytterligere bekreftelse på at USAs hegemoni svekkes. USA prøver å isolere Iran maksimalt, men avtalen om Kaspihavet gjør Iran til en integrert del av et sentralasiatisk utviklingsprosjekt med gigantiske muligheter, helt uavhengig av hva USA måtte ønske.
Les også:
Pål Steigan og Kari Austbø:
Det store spillet – enda en gang
Geopolitikk og olje ved Kaspihavet
