Erik Byes Store tanke

23
I NRK-programmet "Vi går ombord" viste Erik Bye en fabelaktig evne til å snakke med vanlige folk om deres hverdag. Skjermdump fra NRK.
Bjarne Berg Wig

Av Bjarne Berg Wig.

– ”Det finnes en melodi i et hvert menneske. Å fremelske den er å arbeide for kultur”.
Dette var Erik Byes Store Tanke. Å fremelske talentet, drømmen, musikken i oss.  Og be om kurs mot Landet Som Skal-Bli.

Erik Bye var alltid tilstede i min barndom og oppvekst. Han var oppdrager, forteller, en poet og visesanger. Han viste oss poesien, han viste oss vanlige folk i bygd og by. Rui-jentene i Telemark og brunbarka sjøfolk, kvinnene som mestra alt mens mennene var på havet. Han tok kampen for krigsseilerne, for det hardt arbeidende norske folket.

Han viste oss Amerika sett fra utvandrende nordmenn og fra etterkommerne etter Mangas Coloradas og Geronimo. Han viste oss det fattige Afrika, ikke som hjelpeløst, men med varme og respekt for menneskene.  Han elska å prate med (og feste!) sammen med vanlige folk.

Han var en mester i å finne melodien i alle.

Når jeg nå har lest Asbjørn Bakkes glitrende biografi, står kontrasten til dagens journalistikk og kulturliv fram som skarpt lys en vårmorgen. Og det vi ser i dette skarpe lyset er et redselsbilde av tåpeligheter, kommersielt tulle TV, krigs TV med amerikanske superhelter og såpeoperaer som er lysår fra vanlige folks hverdag.   Vi ser en uendelighet av glatt kjendishysteri, matkonkurranser, stem hverandre ut reality TV, fjaseprat fra en sofa.

Nesten borte er hverdagsmenneskene, heltene som driver våre oljeplattformer,

Omslaget på Asbjrøn Bakkes biografi om Erik Bye.

fabrikker,  vårt landbruk, våre sykehus. Heltene i pleie og omsorg.  Kvinnene, mennene og alle arbeiderne fra Øst-Europa som holder Norge i gang.  Erik Bye beskrev Norge som et påbegynt dikt. Han ville vise oss fram og bygge stolthet og identitet.

Boka beskriver Erik Bye som en okse som pløya opp kulturlandskapet slik at nytt kunne vokse. Han løftet fram mange av våre musikere, og kvinner, poeter. Han lot nye unge skinne.  Hvor utrolig mange talenterløftet han fram!

Hovedstrøm mediene i Norge drives av folk som elsker å høre sin egen stemme. Når jeg skrur på radioen eller TV,  gremmes jeg av det overflatiske pludrepratet. Og alle mediekjendisene som snakker til og om hverandre.

Jo – det finnes enkelte verdige arvtakere i NRK og ellers i media og i musikkverden. Men de er forsvinnende få. I det store mørke, blir selv et lite lysglimt tydelig. Det er ennå håp.

– Finnes det tegn på intelligent liv på Marienlyst?.

Dikteren Tor Åge Bringsverd sa en gang til Dagbladet at Erik Byes programmer var det eneste synlige tegnet på intelligent liv på Marienlyst. – Hva nå NRK?

Det fordummende kjendis-kulturfjaset kan vi saktens skru av. Det finnes et filter.

Det vi ikke kan skru av er hvilke fortielser, usannheter  og slett journalistisk håndverk som utvises. Erik Bye (og min egen onkel Kjell Arnljot Wig) våget å gå mot strømmen. De tok opp krigsseilernes sak og satte dagsorden. De tok opp dobbelt moralen og utenomsnakket. Politikerne slapp ikke unna! Kringkastingsrådet skreik opp, men begge sto han av som det heter.

Erik Bye var konsekvent krigsmotstander og tok tak i det meningsløse krigshysteriet. Han rakk å markere seg mot USA, vestmaktenes og oljediktaturenes kriger for å kontrollere nøkkelressursene i Midtøsten. Kriger der Norge har deltatt aktivt med soldater, milliarder av kroner og våpen. (Se intervju med EB her)

Denne krigspolitikken fortsatte etter Erik Byes bortgang og tomheten etter han er slående.  Ja tomheten etter journalister av Erik Byes støpning er nærmest smertefull.

Jeg tenker om Erik Bye hadde levet når Norge brukte 430 millioner skattekroner på å ødelegge infrastrukturen i en av Afrikas mest fungerende land.  Basert på usannheter og uten formelt stortingsvedtak, satte Jens Stoltenberg i gang bombing av et land som aldri har truet oss.  I følge Fedrelandsvennen raserte bombene anlegg som vannforsyning, elektrisitet, fjernsynsstasjoner, sykehus, skoler samt sivilt nabolag. Norge brukte 430 millioner  brukt 430 millioner på å ødelegge et system det var mulig å leve i (med sine store mangler), til et system uten grunnleggende livsviktige funksjoner. Når statene Libya, Irak og Syria er nesten ødelagt, er svært vanskelig å bo og leve der. Mange måtte flykte til en tryggere tilværelse. I dag herjer bander av jihadister og menneskesmuglere i Libya.

  • Hvor var journalistene som satte søkelys på spillet der Norge ble en lydig vasall av krigshaukene i USA?
  • Hvor var journalistene i hovedmedia som viste grusomhetene på bakken?
  • Hvor var journalistene i hovedmedia som stilte de ansvarlige politikerne til ansvar?
  • Hvorfor avslører dere ikke de økonomiske interessene som tjener på krig? Hvorfor dekker dere over krigsforbrytelser utført av ”våre egne” ?

Høre dere! Hvor var dere! Det er denne grelle kontrasten som viser at hovedmedia er på en farlig veg.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. aford says:

    Fra dokumentaren Giganten:


    Om å bli bombet


    Om politikere

  2. aford says:

    Den form for håp og tro på et gudsrike der alt er så paradisisk, og derfor så langt unna vår nåværende tilstand – egentlig naturstridig, slik vi kjenner naturen inkl. oss selv (og derfor utvilsomt mirakuløst og av høyere makter), enten det predikes å skulle etableres her på jorda eller noe annet sted, er jeg overhodet ikke i stand til å dele. Det hadde muligens beriket tilværelsen å være i stand til det, men det er for meg altså helt klin umulig.

    Derimot tror jeg på at mennesket har et potensiale for større både indre og mellommenneskelig fred og harmoni, og ikke minst en sterkere opplevelse av samhørighet med den levende jordas mange aspekter, med den økte ydmykhet og respekt for livet det kan innebære, enn hva som nå er den typiske tilstand for et flertall i verden.

    Jeg har sagt det før, Jesus fra Nasareth skal ha sagt det lenge før meg, og jeg sier det igjen:

    Guds rike er inne i dere.

  3. Det er vel selfie-generasjonen som dominerer journalistikken nå. Bye og Steigan er fra før den tid. Heldigvis har vi fremdeles Steigan. Deretter går Norge i svart!

  4. Erik Bye var et gedigent ikon i det norske landskapet generelt.
    I dagens norske Lamestream media er det knapt noen som engang rekker ham til anklene.
    Bjarne Berg Wig’s artikkel understreker den verdien dette unike mennesket hadde - for en hel nasjon!

    (Som relativt ung sjømann, husker jeg spesielt lesingen av Erik Bye’s bok “Munnspill under åpen himmel” [der han beskrev sitt liv som vagabond i Amerika].
    Min avdøde pappa (tidligere hvalfanger, senere utenriksseiler), hadde en spesiell melodi som betydde mye for ham, - jeg tror du må ha hatt personlig befatning med sjøens liv for å fullt ut forstå hva som ligger ‘mellom linjene’ i denne visa) . . . . . . . .

  5. Roffe says:

    Herlig, befriende å lese dine dype ateistiske betraktninger. Imens de andre hadde barnetro, var jeg en ung agnostiker og etter nøye vurdering har jeg mer tro på det «tomme intet» enn hvilket som helst paradis. Kroppen resirkuleres kun som fjernvarme eller langtidskompostering og skal du føre noe videre må du få barn og skrive ned tankene dine!

  6. aford says:

    Det blir nesten garantert lettere å oppfatte det på den måten da, ja. Men helt nødvendig for å tro er det tydeligvis allikevel ikke, for jeg kjenner flere som sier de tror, men som ikke har erfart Gud direkte. Og det har jeg både deres egne forsikringer om, samt at dette virker å være i overbevisende samsvar med hvordan jeg oppfatter at de føler, tenker og lever i det store og hele, altså uten Guds nærvær eller hjelpende og beskyttende hånd i tilværelsen.

    Men Ludvig, nå skal du bare høre her, her kommer nok et tilfelle av den helt store, eksistensielle urettferdigheten inn – og dette er det dessverre temmelig vanskelig, enn si umulig for meg å formulere særlig mye mindre mystisk eller tilsynelatende selvmotsigende enn som følger:

    Jeg, en ikke-troende, opplever så sterkt og så jevnt og trutt eksistensen av av et “guddommelig prinsipp” i hverdagen, manifestert som både veiledning og belønning og sk. instant karma, at hadde jeg hatt en eneste klassisk, religiøst anlagt fiber i kroppen, måtte jeg omgående ha erklært meg dypt troende og tilbragt minst halve døgnet med å utrope takksigelser. Jeg gjør da også det siste, men sparer en del tid ved å gjøre det i form av en lett trigget takknemlighetsfølelse for alt som går bra og er bra, tross alle mine kompetente bestrebelser på å rote tingene grundig til.

    Det er såpass sterkt at jeg pleier å formulere det som at “jeg er kanskje ikke så flink til å tro på Gud, men langt viktigere er det at Gud, til tross for min standhaftige motstand, allikevel ser ut til å ha stor tro på meg, for han tar jo faktisk helt usannsynlig godt vare på meg, så lenge jeg selv bare løfter en finger eller to for å prøve å være et brukbart menneske! Og det helt uten at det virker som om dette noe asymmetriske forholdet oss i mellom plager Gud det aller minste!”

    Men dette trenger jeg neppe å prøve å forklare en troende. Du får sikkert enda mer hjelp du, du som tror sånn som man skal tro.

  7. aford says:

    Ja, kanskje.

    Eller kanskje min time har vært inne en stund allerede, men så er jeg en fordømt tosk og stabukk og striesekk som hele livet har lagt så mye energi og innsats i å ikke skulle dit hen, at jeg for kølsvarte – selv , med alle bortforklaringsforsøk fallende patetisk som stein til marken på sin egen urimelighet for alle med noe mer egnet enn gammel, skjemt fiskekabarét å se med inni øyenhulene sine – ikke vil vedkjenne meg noe Extatica Mystica, om jeg så brant fingra på det og det lyste så blendende sterkt at jeg ikke fikk sove om natta. “Gud…? N-nei … ha-han har vi I-I-IKKE sett!”, liksom.

    Gud veit – det er neimen ikke godt å si. Snarere sitter det, som du skjønner, usedvanlig langt inne. Hadde hun/ han/ hen/ denna ikke hatt guddommelig humor og en engels tålmodighet og vel så det, er det heller ikke godt å si hvordan og hvor dette ville kommet til å ende, men man tror kanskje det ikke ender der heller.

    Ei spinnvill og ofte litt ustø dame, men fjellstø reglesmed jeg alltid har trodd veldig på, var Inger Hagerup. Også tror jeg bestemt at Inger Hagerup likte veldig godt å være en gåte – være mørk og mystisk, så og si:

    Bedre blir det for kølsvarte knapt. Flinke damen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

15 flere kommentarer

Deltakere