Kapitalismens herjinger i Europa

Nesten tre tiår har gått siden den såkalte realsosialismen kollapset. Resultatet er at kapitalismen har styrket seg kraftig i både Øst- og Vest-Europa. Store deler av Europa har gjennomgått en kapitalistisk kontrarevolusjon.

I 1989 falt muren og 1991 var Sovjetunionen historie. Kapitalismen sto igjen som seierherre etter den ideologiske kalde krigen, og som et virkelig herrefolk har kapitalistene tatt seg til rette. Verdier som tidligere ble forvaltet av fellesskapet er fordelt som et krigsbytte blant oligarker og multinasjonale selskaper. Millioner av mennesker har mistet sitt sosiale sikkerhetsnett, og i hele verdensdelen har fagbevegelsens tilbakegang ført til forverrede vilkår for arbeidstakerne.

En generasjon senere er folketallet i Øst-Europa, minus Russland, redusert med 24 millioner mennesker. Mange land opplever en kritisk flukt av ung og utdannet befolkning. I vesteuropeiske land er arbeiderklassen utvidet med mange millioner som følge av arbeidsinnvandring fra øst.

Klassekompromisset er forlatt

Det var få i Vestene som sørget over den østeuropeiske realsosialismen. Men ettertiden har vist at den indirekte bidro til å styrke den vestlige arbeiderklassens stilling. Da den ideologiske konkurrenten til den vestlige kapitalismen var borte forsvant også mye av grunnlaget for klassekompromisset, som i flere tiår sikret jevn reallønnsøkning for folk flest. Resultatet er at arbeidstakernes andel av verdiskapingen synker, mens eierne beholder mer av overskuddet. Den sosiale ulikheten har økt i alle land, og også i vesteuropeiske land har millioner nå ramlet under fattigdomsgrensen.

Slik ble realsosialismens kollaps et tap for arbeidsfolk både i Øst- og Vest-Europa, og en triumf for kapitalistene, som i praksis har hatt fritt spillerom i store deler av Europa de siste tretti årene. Når klassekompromisset er forlatt føres i realiteten en klassekrig ovenfra og ned.

Hvorfor er Putin så populær?

Om folk i Vesten sliter med å forstå Vladimir Putins popularitet skyldes det manglende kunnskap om situasjonen i Russland etter Sovjetunionens oppløsning. Her anbefales boken «Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand» av den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj. Den gir en levende skildring av hvordan folk opplevde tiden etter kommunismens fall.

1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår i Russland, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den tidligere sovjetborger betydde det katastrofe, sikkerhetsnettet forsvant, og kriminelle herjet. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på. Drømmen om et vestlig demokrati, om den noensinne var utbredt, forsvant fort.

Det nye Russland ble et laboratorium for nyliberale eksperimenter, støttet av USA, Vesten og internasjonale finansinstitusjoner. En uregulert kapitalisme ble innført, uten noen som helst motkrefter. Den nyliberale sjokkterapien under Jeltsin fratok russerne det de hadde av anstendig levestandard.

Sovjetunionen var rangert som et høyt utviklet land. På indeksen over verdens sosiale utvikling lå Sovjetunionen på 25. plass, mens USA til sammenlikning lå som nr. 18. Ti år etter Jeltsins kapitalistiske kontrarevolusjon ble Russland rangert som nr. 60. I løpet av 1990-tallet ble Russlands BNP redusert med 50 %, en historisk rekord for noe land i fredstid. Reallønnen for folk flest sank med 60 %. Da Jeltsin gikk av nyttårsaften 1999 viste meningsmålinger at han hadde 2 % oppslutning. Dette er forklaringen på at bare 5-6 % av russerne i dag gir sin stemme til liberale politikere, og det forklarer Putins sterke posisjon.

Selv om flertallet av russere støtter Putin er de likevel klar over at landet har store sosiale problemer. Inntektsforskjellene i Russland er større enn i alle europeiske OECD-land, og også større enn i USA. Opinionsundersøkelser viser at konflikten mellom fattig og rik er den viktigste saken for russiske velgere.

Folkevandring bort fra de tidligere østblokklandene

Den samme kapitalistiske kontrarevolusjonen er gjennomført i de fleste østblokklandene. Store grupper av befolkningene har fått dramatisk forverrede levekår. Millioner av mennesker har svart på de sosiale utfordringene ved å utvandre. På tretti år har mange stater opplevd drastisk og samfunnskritisk fall i folketallet. Migrasjon, økt dødelighet og lave fødselstall er årsaken.

Latvia har mistet hver fjerde innbygger. Bulgaria, Litauen og Bosnia hver femte. 18 % reduksjon i folketallet i Ukraina, 17 % i Moldova og 14 % i Romania viser hvilken tilbakegang landene har gått gjennom. Slovenia og Tsjekkia er til en viss grad unntak fra den nedadgående spiralen. Begge land motsatte seg den nyliberale sjokkterapien og har hatt en mer gradvis overgang til markedsøkonomi.

Det er gjerne de unge og utdannede som reiser. Utvandringen fra Øst-Europa reduserer arbeidsledigheten og fungerer som en ventil for politiske spenninger. Istedenfor å ta opp kampen på hjemmebane anses migrasjon som en enklere løsning for den enkelte. Den samme migrasjonsmekanismen kan forklare hvorfor den brutale kuttpolitikken i land som Hellas og Spania ikke har ført til et sosialt opprør.

Den kapitalistiske kontrarevolusjonen i Europa

De fire «friheter» innenfor EØS-området er en grunnpilar i den kapitalistiske kontrarevolusjonen i Europa. En av «frihetene», avtalen om fri flyt av arbeidskraft innenfor det felleseuropeiske arbeidsmarkedet, sikrer en ustoppelig strøm av arbeidskraft mot vest. Resultatet er at lønnsnivået for store deler av den vesteuropeiske arbeiderklassen stagnerer eller til og med reduseres.

Når dette skjer samtidig som europeiske arbeidstakere opplever massive angrep på opparbeidede rettigheter, det som i nytale heter modernisering av arbeidslivet, rammer den kapitalistiske kontrarevolusjonen hele EU-området. Stadig flere europeere tvinges over i dårlig betalte jobber, i mange land skjer dette i samarbeid med sosial- eller trygdeetaten som krever at mottakere jobber for trygd.

Den europeiske fagbevegelsens innflytelse er i tilbakegang. I liten grad har den vært i stand til å organisere arbeidsinnvandrerne, som gjerne rekrutteres via bemanningsbyråer og jobber på korttidskontrakter. I de tilfellene fagbevegelsen faktisk har klart å organisere arbeidsinnvandrere har mange opplevd å miste jobben i neste omgang. Dette skjer ved at midlertidige arbeidskontrakter ikke fornyes, eller ved at bedrifter der arbeidere er organisert rett og slett slås konkurs. Det siste så vi nylig ved Norse Production i Sund kommune.

Mange land har en organisasjonsgrad på rundt 20 % eller lavere. Dette gjelder store europeiske land som Tyskland, Spania og Frankrike. Sistnevnte har bare 8 % organiserte arbeidstakere. Også i Norge faller organisasjonsgraden, i 2016 var bare 49 % av arbeidstakerne organisert. Når flertallet er uorganisert øker arbeidsgivernes makt, særlig når dette skjer parallelt med at moderniseringen av det europeiske lovverket som slår inn over norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen.

EU er i dag kapitalismens garantist for at en annen politikk ikke kan føres. De politiske spillereglene innad i EU-systemet gjør det i praksis umulig å føre klassisk sosialdemokratisk eller sosialistisk politikk. Alt snakk fra pseudovenstre om å endre EU innenfra er derfor politisk humbug.

Sosial dumping er blitt forretningside

Det felleseuropeiske lovverket er designet for å tjene kapitalinteressene. For særlig kyniske arbeidskjøpere er sosial dumping blitt en forretningside i seg selv. En rekke saker knyttet til utnytting av arbeidsinnvandrere har kommet på bordet også her til lands.

Dette så vi i skandalen rundt Orange Helse AS, som leier ut medarbeidere til sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie. Helsepersonell ble rekruttert i Litauen, Latvia, Ungarn og Slovakia. En intrikat selskapsstruktur bidro til å skjule pengestrømmene og vanskeliggjorde offentlig innsyn. Avsløringene viste at latviske sykepleiere som jobbet for selskapet i Norge satt igjen med en timelønn på 74,- kr. Samtidig slo latviske myndigheter alarm om at landet ble tømt for helsepersonell.

Et annet eksempel er selskapet RenoNorden, som fikk anbud på henting og gjenvinning av søppel i 150 kommuner. De hadde avtale med et bemanningsselskap i Latvia, men anbudet var så lavt at ingen ville jobbe på så dårlige betingelser. Løsningen ble å hente folk fra Ukraina. Til slutt slo eierne selskapet konkurs, etter først å ha tatt ut millioner i utbytte.

Kapitalismen er upopulær

Ingen må tro at kapitalismen har styrket seg fordi den er populær. Der den kapitalistiske kontrarevolusjonen har kommet lengst er den også mest upopulær. I Øst-Europa har reaksjonære høyrenasjonalister i stor grad innkassert gevinsten av den folkelige misnøyen, noe vi har sett også i vesteuropeiske land.

Samtidig opplever flere sosialistiske krefter fremgang. Begrepet «sosialisme» har ikke nødvendigvis den samme avskrekkende virkning på den generasjonen som er født etter den kalde krigen. Ungdom ønsker gratis utdanning, jobbsikkerhet og boliger som ikke gjør folk til gjeldsslaver. Tydelige stemmer som fremmer sosialistisk tankegods vinner nå en oppslutning ingen trodde var mulig for få år siden.

I Norge vokser også partiene til venstre for det markedsliberale AP. Jo tydeligere den kontrarevolusjonære kapitalismen viser ansiktet, dess større kan oppslutningen om det sosialistiske prosjektet bli.

Kilder:

Arne Overrein «Russlands politiske landskap – Masse og makthavere» og Dag Seierstad «Russisk kapitalisme», i Vardøger 37 2018, «Demografisk omveltning», i Le Monde diplomatique juni 2018, «Organisasjonsgrad i Norge og Europa», arbeidslivet.no 19.04.16, «Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge”, arbeidslivet.no 22.05.17, «Sosial dumping som forretningsmodell», spartakus.no 28.06.16