oss 100 kroner!
Av Kjetil Grønvold.
Mandag 4. juni 2018 var programmet URIX via det greske nazipartiet Gyllent Daggry. NRK viste den norske dokumentaren «Hatets Vugge». Filmen har mottatt priser og blitt rost opp i skyene av et nesten samlet norsk anmelderkorps.
Filmskaperen må sjølsagt innrømmes retten til å servere historia han setter seg fore å fortelle. Og Bustnes’ bidrag har kvaliteter. Filmen er verdt å se. Derfor er det ikke kritikk av dokumentaren som ruver øverst på agendaen for denne artikkelen.
Derimot har filmskaperens fortelling begrensa verdi som nøkkel til å forklare og forstå nazismens gjenoppstandelse på gresk jord. Hvordan det kan ha seg at Hitlers arvinger evner å reise hodet i et land som mista 8% av befolkninga i kampen mot den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig og der 100.000 mennesker døde bare i hovedstaden Athen i løpet av den første krigsvinteren!
Brudd eller kontinuitet?
Det kan se ut som om dokumentarens fremste anliggende er ‘undring’. De greske nazistene framstår som et fenomen det knapt er mulig å gripe. I forlenginga av ei sånn tilnærming troner en underliggende antakelse om at partiet representerer et radikalt brudd med den greske politiske fortida. Den greske politiske tradisjonen. Sånne forestillinger har også satt sitt stempel på den norske og europeiske debatten.
Men det er mulig å hevde at partiet ikke først og fremst står for brudd. At det tvert om også representerer kontinuitet.
Den radikale høyresida har tradisjon for statsmakt i Hellas
Den radikale høyresida har tradisjon for statsmakt i Hellas. Den har rådd grunnen i mange omganger og lange perioder.
Metaxas-diktaturet
Gyllent Daggry identifiserer seg åpent med diktaturet under general Metaxas på siste halvdel av 1930-tallet. Hans regime blei innleda etter at militæret hadde blitt satt inn mot 40.000 streikende arbeidere i Thessaloniki og 28 blei drept. Politikken det satte ut i live var karakterisert av sterke fascistiske drag. Bl.a. i kraft av korporativistisk organisering av økonomien og hardhendte forfølgelser av arbeiderbevegelsen og kommunistene.
Oberstjuntaen
Etter en periode med kvasidemokratisk autoritært høyrestyre de første 18 åra etter borgerkrigen greip de militære makta i et kupp i 1967.
Det nye nazipartiet har også erklært sin støtte til oberstjuntaen.
I en alder av 16 år blei Michaloliakos, Gyllent Daggrys «fører», medlem av det eneste tillatte partiet i denne perioden. Partiet som var leda av nasjonalsosialisten Plevrides.
Papadopoulos’ mann
I 1979 blei Michaloliakos dømt til fengselsstraff for å ha forsynt ei gruppe med sprengstoff og våpen og for å være involvert i planer om terroraksjoner. Målet var bombeattentater mot kinoer med venstreorienterte filmer på plakaten.
Straffen blei sona i Korydallos-fengselet der Papadopoulos og andre ledere fra juntatida også befant seg. Den gamle juntasjefen hadde allerede oppretta et nytt parti (EPEN – Den Nasjonale Union) som han nominelt leda fra fengselscella. I møtet med den unge terroristen rekrutterte han Michololiakos som leder for partiets ungdomsorganisasjon.
På dette tidspunktet hadde Gyllent Daggry allerede sett dagens lys. Fram til 1983 fungerte det som studieorganisasjon med eget tidsskrift og klar nazistisk profil.
Forbindelser til establissementet og andre ytre høyre partier
I ledelsen for ungdomspartiet samarbeida Michalolaikos tett med Makis Vorides. Vorides var også mannen som overtok ansvaret for organisasjonen da Gyllent Daggry-lederen sluttet. Han er i dag et framtredende medlem av Nytt Demokrati og var minister i Samarasregjeringa fra 2012 til 2015.
Gyllent Daggry har også hatt valgsamarbeid med andre ytre høyre partier. Fire ledende medlemmer av nazipartiet var kandidater for LAOS. Partiet som høsten 2011 gikk inn i regjeringa til Papadimos sammen med PASOK og Nytt Demokrati.
Seinsommeren 2013 var det samtaler om organisert og offisielt samarbeid mellom nazistene og det store høyrepartiet Nytt Demokrati. Det har lange tradisjoner for å kooptere krefter til høyre for seg. Målet var å få til en formell allianse mot Syriza. Samtalene utspant seg mellom regjeringas kabinettsekretær og Ilias Kasidiaris. Han er talsperson for nazipartiet. Det skjedde bare noen få uker før myndighetene greip inn mot partiet etter mordet på rapartisten Fyssas i september samme år.
Paria eller del av det gode selskap?
En annen underliggende antakelse – i filmen og i den offentlige debatten – er at Gyllent Daggry var ei utgruppe som hørte hjemme i marginene av det greske samfunnslivet og at det var helt spesielle omstendigheter som bragte dem inn på den nasjonale scena.
Det er i beste fall en sannhet med store modifikasjoner.
Tette bånd til den greske djupstaten
Nazipartiet har tette bånd til djupe strukturer i den greske staten. Først og fremst voldsapparatet.
Politiet
Høsten 2013 var første gang jeg gjesta Athen i «politisk øyemed». Jeg tok inn på et hotell i nærheten av Metaxorgiou. I det det jeg våkna om morran og retta blikket ut av vinduet viste det seg at hovedkvarteret til Gyllent Daggry lå rett over gata. Og at bygninga de holdt til i lå vegg i vegg med den lokale politistasjonen.
- Sånn er det overalt, fortalte aktivister jeg prata med.
Organisasjonen har 50 kontorer over hele Hellas.
Analyser av valgene i 2012 og 2015 viser at 40-50% av polititjenestemennene i Attika stemte på partiet. Attika er en stor region. Et sammenhengende byområde som rommer fem millioner mennesker. Nesten halvparten av den greske befolkninga. Anslagene om støtte blant polititjenestemenn hviler på at de er forplikta til å avlegge stemme i valgdistriktene der stasjonen de jobber på ligger. Beregningene står derfor på solid grunn.
Da Fyssas ble drept og myndighetene slo til mot partiet valgte ministeren for indre sikkerhet, Nikos Dendias, å overlate etterforskninga til en spesiell enhet i antiterrorpolitiet. Han mer enn antyda at det regulære politiet ikke var å stole på og erkjente at nazistene hadde infiltrert politiets rekker. De skiltet også med egne celler og partistrukturer. Flere politiledere blei suspendert. Ministeren beordra etterforskning av hele politidistrikter.
Et annet talende eksempel er historia om Antonis Androutsopoulos («Periandros»). Han var regna som nummer to i partiet og sto i 1998 bak et drapsforsøk på en gresk studentleder. Periandros blei dømt til 21 år i fengsel, men klarte å gå under jorda. Da han i 2005 omsider havna i politiets hender var det fordi han sjøl meldte seg. Det skjedde til tross for at han i mellomtida hadde stått åpent fram på flere partiarrangementer. For de fleste observatører er det åpenbart at den særlige politienheten som var ansvarlig for jakten på Periandros var infiltrert av Gyllent Daggry.
En rapport basert på undersøkelser i regi av politiets avdeling for interngransking dokumenterte 130 tilfeller av samarbeid mellom politiet og Gyllent Daggry fram til 2013. Det dreide seg om voldelige aksjoner mot innvandrere og venstreorienterte.
De nasjonale sikkerhetstjenestene
Flere avsløringer vitner om at nazistene også har gode kontakter til de øvre sjiktene i de nasjonale sikkerhetstjenestene (KYP). I 2013 blei sjefen i Kontoret for Kontraspionasje, Dimos Kouzilos, tvunget til å trekke seg på grunn av forbindelser til ledelsen i partiet. Wikileaks har også offentliggjort dokumenter som skal vise at Michaloliakos sto på lønningslista til EYP (i dag KYP) på 1980-tallet.
De væpna styrkene
Tilsvarende gjelder de militære. To av GDs parlamentarikere har bakgrunn som høytstående offiserer i de væpnede styrkene. I 2005 ble den ene av Michololaikos to brødre utnevnt til nestkommanderende for den greske hæren! «Føreren» sjøl har også bakgrunn som offiser. Til tross for dommen og fengselsstraffen for terrorisme fikk han lov til å fortsette i hæren etter at soninga var overstått.
Historiske årsaker
Ytre høyres base i det greske voldsapparatet har historiske årsaker.
Under annen verdenskrig var Hellas okkupert av tyske, italienske og bulgarske styrker. Da Italia kapitulerte i 1943 opprettet quislingregjeringa i Athen egne enheter. De såkalte Sikkerhetsbataljonene. De fikk fort ry på seg for å være særlig brutale.
Etter at de tyske okkupasjonsstyrkene trakk seg ut i oktober 1944 blei medlemmene arrestert. Men da spenningene mellom de britiske intervensjonsstyrkene og motstandsfronten EAM skjerpet seg ble de aller fleste raskt løslatt. EAM sto under ledelse av det greske kommunistpartiet og hadde kontroll over 90% av det greske territoriet i det krigen tok slutt. Da borgerkrigen starta i 1946 blei 12.000 mann fra de gamle Sikkerhetsbataljonene rekruttert til en ny elitestyrke, Den Nasjonale Garden. Den blei satt inn i kampen mot kommunistene.
På dette tidspunktet satt det ti ganger flere motstandsfolk enn kollaboratører fra okkupasjonstida i greske fengsler.
Gyllent Daggry og de greske rederne
Gyllent Daggrys del i ‘det gode selskap’ begrenser seg ikke til den greske djupstaten. Den omfatter også viktige deler av den økonomiske eliten i Hellas. Først og fremst rederstanden.
Greske redere er en maktfull blokk. Hellas er verdens største skipsfartsnasjon og eierne av den greske flåten kontrollerer 17% av den globale tonnasjen.
Det kan de langt på vei takke den gamle oberstjuntaen for. 11 måneder etter kuppet i april 1967 besøkte Papadopoulos ‘Greek Shipowners Union’ og erklærte at: «Kom til oss og si hva dere vil at vi skal gjøre. Jeg forsikrer dere om at vi kommer til å oppfylle ønskene deres».
Diktatoren holdt løftenes sine. Hellas fikk verdens mest redervennlige lovgivning. Det var i oberstjuntaens tid at greske redere aksla rolla som verdenshavenes ‘tycoons’.
I alle år etter juntaens fall har rederne visst å sette pris på de gamle herrene. Militære offiserer og tjenestemenn som fikk sparken etter omveltningene i 1974 fikk nye jobber og gode kår på rederikontorene. Og de greske magnatene har fortsatt å dyrke sine forbindelser til ytre høyre krefter i landet.
Det gjelder også nazipartiet.
Blant verftsarbeiderne i skipsindustrien rundt Pireus har den kommunistiske fagforeningsfraksjonen PAME og andre progressive krefter hatt sterkt feste. De blei mål for Gyllent Daggry. Partiet etablerte sin egen redervennlige fagforening i 2013. På samme tid innledet vigilantegrupper en bølge av vold og terror rettet mot faglige tillitsvalgte i området. Ett av de viktigste tiltalepunktene i rettsprosessen som pågår mot partiet gjelder overfallet på fagforeningsledere fra PAME. Aksjonen var godkjent av ett av GDs parlamentsmedlemmer og skjedde i den vesle verftsbyen Perama. Befolkninga i byen er blant de verst stilte ofrene for krisa i Hellas.
Det samme året mottok partiet donasjoner på 240.000 euro fra greske skipseiere.
På samme måte har de stått fram som det mest redervennlige partiet i nasjonalforsamlinga. På det parlamentariske planet har det tilsynelatende vært viktigere enn både immigrasjon og flyktninger. I perioden fra juli 2012 til oktober 2013 stilte deres parlamentarikere 2025 spørsmål til statsrådene. Bare ca 10% gjaldt utenlandske statsborgere – og da i hovedsak albanere og tyrkere. Derimot utmerket partiet seg med en rad vidtgående tiltak for å styrke redernes stilling.
Standen er mektig og farlig og politiske kommentatorer og journalister er forsiktige i sin omgang med den. Men antydningenes kunst er også en vei til kunnskap.
Når de viser til «kongen av Pireus – Hellas tredje største by og det økonomiske tyngdepunktet i landet – er det Marinakis de tenker på. Han sitter bak kulissene og trekker i trådene i byen. Ordføreren er hans mann. Marinakis er også mannen som eier fotballklubben Olympiakos og den nasjonale TV-kanalen Mega Channel . Han hører hjemme blant de store oligarkene i Hellas.
Han har gode forbindelser til Nytt Demokrati og blir gjort kur til av regjeringspartiet Syriza, men har også finansiert Gyllent Daggry og deres arbeid. Det er offentlig kjent at han har bidratt til partiets såkalte «solidaritetsaksjoner» (som for øvrig stort sett er lite annet enn reine stunts), men støtten favner etter alt å dømme mye videre.
Jeg har møtt Dimitris Psarras i flere omganger. Han er journalist i avisa Efimiri ton Syntakton og har i mer enn 30 år hatt blikket festet på Gyllent Daggry. Psarras regnes som Hellas’ fremste ekspert på gresk høyreekstremisme og har publisert flere bøker om nazipartiet.
Han understreker «sjølsensuren» journalister bedriver i forhold til rederne, men er klar på rolla deres som støttespillere for Gyllent Daggry.
- Jeg kan ikke oppgi navn, men alle veit at mange skipsredere er involvert.
Han peker bl.a. på en stor skipseier som lar partiet bruke sine eiendommer. En av denne rederens sønner er i dag journalist i det britiske Spectator og skriver artikler der han understreker at det greske nazipartiet er et helt ordinært politisk parti og at vi må forholde oss til det som et ordinært parti.
Ytre høyres moderne historie i Hellas
I åra etter oberstjuntaens fall lå de radikale høyrekreftene på rygg. Juntatida virket til å diskreditere dem i befolkningas øyne. Men de var vant med makt og revansjismen blomstra. Mange nye partier så dagens lys.
Røster fra fortida
«Problemet» var at de rettet blikket bakover. Det dreide seg om rojalister, tjenestemenn fra juntatida og misfornøyde offiserer fra de væpnede styrkene. De huset først og fremst aspirasjoner om å gjenreise «gamle stoltheter». Kravene om å gjenopprette kongedømmet, innvilge hæren særegne konstitusjonelle rettigheter og å styrke den ortodokse kirkas moralske autoritet og politiske rolle ruvet øverst på agendaen deres. De var fortidas menn (og kvinner).
Unntaket var National Camp som fikk nesten 6% av stemmene i 1977. Men det var betinget av misnøye med Karamanlisregjeringas legalisering av Kommunistpartiet KKE, som hadde vært forbudt i nesten 40 år. Dessuten anklager om ettergivenhet overfor Tyrkia i Kyprosspørsmålet. National Camp ble raskt sugd opp i regjeringspartiet Nytt Demokrati.
De andre som prøvde seg kom aldri i nærheten av terskelen på 3% for representasjon i parlamentet.
Ny vending
Detet begynte å endre seg mot slutten av 1980-tallet med National Party og Hellenic Front. Begge partiene hentet inspirasjon i andre europeiske land. Særlig hos le Pen og Front Nacional. Deres programmer var bærere av et nasjonsbegrep som minner mye om nasjonens rolle i fascistisk ideologi. I forlenginga spilte de på fremmedfrykt og innvandrerfiendtlighet.
Den nye ttendensen fikk et boost med den breie protestbevegelsensom som oppsto blant grekerne da de plutselig fikk en ny nabostat etter den jugoslaviske kollapsen. I 1991 hadde naboene i nord den «frekkhet» å kalle staten sin for «Republikken Makedonia».
«Vårt navn er vår sjel» protesterte over en million grekerne mens de marsjerte i gatene.
Navnestriden er ennå ikke løst. Så seint som i februar i år samla mellom 300.- og 500.000 demonstranter seg i Athen. De protesterte mot at Tsipras regjering var ettergivne og godtok termen ‘Makedonia’ i et eventuelt nytt navn på staten. Etter at et sosialdemokratisk parti overtok regjeringsmakta i Skopje i fjor har det pågått nye forhandlinger de siste månedene. Protestene retter seg også mot EU og USA som presser Hellas slik at nabolandet kan innlemmes i EU og NATO.
Det var den største massemønstringa siden 1977 og nye demonstrasjoner fant sted 6. juni i år.
LAOS
I 2000 så LAOS (Peoples Orthodox Rally) dagens lys. Partiet ble grunnlagt av Georgios Karatzferis og ledelsen inkluderte figurer som Michaloliakos’ gamle felle, Makis Vorides, og Antonis Georgiadis. Georgiadis er i dag nestleder i Nytt Demokrati.
Partiet var karakterisert av en uttalt fremmedfiendtlig profil og skarp antiestablishment-retorikk.
Ved valget i 2007 kom partiet inn i parlamentet. To år seinere erobret det 5,6% av stemmene.
«Det nye håpet» svikter
Men den nye hegemonen i greske ytre høyre kretser skulle komme til å begå langsom «harakiri». Etter det store ungdomsopprøret i Athen i 2008, som tok form av flere uker med regulær gatekrig i den greske hovedstaden, valgte partiet å satse kortene på «lov og orden». Det passet PASOK og Nytt Demokrati utmerket og partiet ble trukket inn mellom dem. I 2010 valgte det å godta det første memorandumet og høsten 2011 gikk det inn i Papadimos’regjering sammen med de to store statsbærende partiene.
Velgerstøtten kollapset. Krisa hadde festet grepet om det greske samfunnet. Grekerne så seg ikke om etter ‘venner av systemet’. De søkte mot ‘systemets fiender’. De krevde hevn over eliten som i deres øyne bar ansvaret for elendigheten som ble kastet over dem.
Gyllent Daggry overtar
Gyllent Daggry sto klare til å overta. Med sin konsoliderte ideologiske posisjon, stramme organisasjon og et apparat som kunne agere i gatene var nazipartiet den krafta på den radikale høyresida som var best i stand til å manøvrere i det nye terrenget. Gjennombruddet kom ved lokalvalgene i 2010 da de erobret 5,29% av stemmene i Athen og Michaloliakos kom inn i bystyret (ikke i 2012, som mange hevder).
Alle undersøkelser viser at det ikke var fremmedfiendtligheten som beveget folk til å slutte opp om partiet. Derimot det politiske systemets kollaps. I store grupper ble Gyllent Daggry sett på som ei kraft som kunne ‘gjøre opp med’ de forhatte politiske makthaverne.
Gyllent Daggrys sosiale base
Det nye høyres frammarsj i Europa blir ofte tilskrevet støtte fra deler av arbeiderklassen. Slike beskrivelser har også blitt gjort gjeldende for situasjonen i Hellas. Men det empiriske belegget er tvilsomt. Virkeligheten er mer kompleks.
Støtten blant arbeidere synker
Analyser fra valgene i 2012 viser at noen grupper i den greske arbeiderklassen er overrepresentert i Gyllent Daggrys velgerskare. Det gjelder særlig yngre aldersgrupper som er hardest rammet av arbeidsløshet og radikalt forverrede vilkår på arbeidsmarkedet. Men nazipartiet mistet over 40.000 velgere mellom valget i juni 2012 og januar 2015. Det skyldtes særlig tilbakegang i innvandrertunge arbeiderbydeler i det sentrale Athen ogi tilsvarende områder rundt Pireus.
Noen kan innvende at det hang sammen med at partiledelsen og parlamentsgruppa satt bak murene. Men i så måte er det nærliggende å minne om at det beste valget Gyllent Daggry noensinne har gjort skjedde da de fikk inn tre representanter og erobret 9,4 av stemmene ved valget til Europaparlamentet i 2014. Sju-åtte måneder etter fengslingene.
Sjøl har jeg fulgt utviklinga i den vesle verftsbyen Perama på nært hold. Den har 60.000 innbyggere og er ekstremt rammet av krisa med en arbeidsløshet mellom 60-70% og dramatiske fattigdomsproblemer. I 2012 fikk nazipartiet 13% av stemmene. En av deres parlamentsmedlemmer kommer derfra og de skilter med eget kontor og fagforening.
- Før marsjerte de også i gatene, forteller innbyggerne.
I 2015 var oppslutninga redusert til 9% .
Stor appell i det tradisjonelle småborgerskapet
Derimot har få vært opptatt av det tradisjonelle greske småborgerskapets rolle som sosial base for Gyllent Daggry. Enkelte anslag viser at opp til 20% fra deres rekker har støttet partiet i valg.
Det er det grunner til. Dette sjiktet er kanskje gruppa som er hardest rammet av den greske krisa.
Kraftig desimering
I europeisk sammenheng har Hellas inntil nylig holdt seg med et usedvanlig stort småborgerskap. Et relevant (om enn litt ufullstendig mål) er at de såkalte «sjølsysselsatte» talte 35% av hele den nasjonale arbeidsstyrken så seint som på midten av 1980-tallet.
Andelen falt de to neste tiårene. Men i kriseåra har desimeringa aksellert kraftig. Det henger bl.a. sammen en storstilt bølge av konkurser. Fra 2010 til 2015 måtte over 250.000 små og mellomstore virksomheter stenge dørene.
Den sosiale degraderinga fortsetter. Ny bølge av konkurser
Etter alt å dømme står Hellas på terskelen til en ny stor konkursbølge i månedene og åra som kommer. Det henger sammen med at kreditorene har presset greske myndigheter til å oppheve et delvis memorandum på tvangsauksjoner fra 2011. Forhandlingene om neste utbetaling av lånet (den tredje evalueringa av det tredje memorandumet) som munnet ut i en avtale i februar i år dreide seg for en stor del om tekniske, juridiske og institusjonelle rammer for å drive inn store gjeldsmasser i den greske befolkninga. Målet er å få inn over 100 milliarder i skatterestanser og tilsvarende beløp knyttet til såkalte råtne lån. Over halvparten av greske bankers låneportefølje blir misligholdt.
Nå skal verdier som langt overskrider det greske bruttonasjonalproduktet realiseres. Målet er blant annet at bankene skal redusere sine misligholdte utlån med 15 milliarder bare i år. Deretter er planen at tallet trappes opp.
Det kommer til å ramme hardt. Undersøkelser viser at mer enn hver femte husholdning i Hellas tror at de kommer til å miste boligen sin. Blant små næringsdrivende er frykten for eget livsgrunnlag minst like stor.
Bøndene
Bøndene er også ei av gruppene som er hardt presset. Mange står i fare for å bli støtt bort fra jorda si. Det henger bl.a. sammen med at memorandumregimet har fjerna skatterabatter, tatt bort subsidier og plyndret pensjonsordninger. 52% av greske familier rapporterer at pensjon er deres viktigste inntektskilde.
Hellas har en stor klasse av småbønder. De teller ca 9% av befolkninga. Det er en arv fra den store katastrofen i 1922 da 1,5 millioner kom over grensa fra det nåværende Tyrkia. Store jordeiendommer blei spaltet opp og fordelt til de nyankomne.
Faller ned i arbeiderklassen og prekariatet
Store grupper i det greske småborgerskapet har falt ned i arbeiderklassen. Og ikke bare har de falt ned i arbeiderklassen. De har i stor utstrekning falt ned i de dårligst stilte delene av den. Det noen kaller prekariatet. Det henger sammen med at det er denne delen som vokser mest. I 2016 ble det rapportert av nesten 60% av alle nye jobber var såkalte «prekære» stillinger.
Mange av de gamle klassefellene deres kommer til å føye seg til dem i årene som kommer.
Politisk jordsmonn for nazister
Småborgerskapets vilkår er fruktbar grunn for Gyllent Daggry. Det henger samme med flere faktorer. Den sosial stillinga deres. Verdensanskuelsen den spontant fostrer. Den altoverskyggende trusselen om sosial degradering. At de greske venstrekreftene er svakere enn på mange tiår
Slike forhold borger for at det politiske jordsmonnet kan komme til å bestå i overskuelig framtid.
(ny og seinere artikkel om Gyllent Daggry vil ta for seg det ideologiske grunnlaget deres, partiets strategi, rettsprosessen som pågår og framtida for den greske nazismen)
