Foreign Policy: – Irans mål er ikke å angripe Israel

0
Massemøte i Esfahan i 2001 for å ta imot levningene av 100 falne soldater fra krigen mot Irak. Foto: Pål Steigan.

Av Pål Steigan.

Israel, og ikke minst statsminister Benjamin Netanyahu, hevder til stadighet at Israel er truet av Iran, og dette synet får landet støtte for fra USA og deres vestlige allierte. Det er dette synet som brukes som rasjonale for truslene og krigsforberedelsene mot Iran. Det er få vestlige medier som evner å analysere eller gå i rette med dette synspunktet. Derfor er det interessant at et tidsskrift som Foreign Policy, som i høyeste grad tilhører main-stream media, gjør nettopp det.

To skribenter med iransk bakgrunn får spalteplass i FP under tittelen What Iran Really Wants in Syria.

Payam Mohseni er direktør for Iran-prosjektet ved Harvard Kennedy School’s Belfer Center for Science and International Affairs. Hassan Ahmadian er forsker samme sted. Dette er et av de viktige kompetansesentrene på Iran i USAs akademia. De to skriver på bakgrunn av de nylige flyangrepene på baser i Syria og uttalelsen fra forsvarsminister James Mattis om faren for direkte trefninger mellom Israel og Iran.

”På et så kritisk tidspunkt, når risikoen for feilvurderinger og konfrontasjoner øker, er det viktig at de som skaper politikken i Washington får en klarere forståelse for hva som er Irans mål i Syria, og de er ikke offensive, men fokuserer på å holde tilbnake Israel og andre større aktører i Syria. Misoppfatninger av Irans strategiske mål kan føre til militær konfrontasjon og en opptrappingsspiral – særlig etter Donald Trumps beslutning om å trekke USA ut av atomavtalen med Iran.”

Dette er nøkterne ord og etter vår vurdering også en riktig analyse. Iran er ikke ute etter å provosere Israel. Irans strategi i Syria handler om å bevare landet intakt og som en del av motstandsaksen, altså som en motvekt til henholdsvis Israel og Saudi-Arabia.

Sett fra Teheran er det Iran som er truet av utenlandsk militær omringing.

Mohseni og Ahmadian skriver videre:

”For Israel er Irans militære opprustning og forsterkning uakseptabel fordi den krysser Israels røde linjer som handler om å hindre permanente iranske baser i Syria. Ifølge en slik tolkning av begivenhetene er målet for Irans Syria-kampanje å bygge opp sin makt og militære styrke utenfor sine egne grenser med det endelige målet å ødelegge Israel. Det kan finnes noen i den iranske eliten som har det synspunktet, men det rådende israelske synet på Irans mål og prioriteringer feiltolker Irans strategi i Syria.”

De to forskerne mener at Irans støtte til Syria er defensiv og handler om å gi Iran strategisk dybde og å sikre en av sine få allierte i regionen. De siterer folk i maktapparatet i Iran som har sagt at ”dersom vi taper Syria, vil vi ikke bli i stand til å forsvare Teheran”.

Iran har funnet ut at den beste måten å sikre seg på er å sørge for at Syria overlever som uavhengig stat og får full kontroll over sitt eget territorium. I Teheran frykter man, med rette, at USA ønsker å dele opp Syria, og man ser det som en alvorlig trussel mot Iran.

I så opphissede tider som disse er det interessant og en smule oppmuntrende at en så nøktern og balansert analyse får spalteplass i et prestisjetungt tidsskrift som FP. Og det forteller også at norske journalister bør lese bredere enn de tydeligvis gjør.

Den iranske retorikken etter Khomeini-revolusjonen var ganske riktig full av fraser om å ”utslette Israel”, men den faktiske iranske politikken har vært konservativ og defensiv. Det er ikke Iran, men helt andre land som har angrepet land i Midtøsten. Det var ikke Iran som startet Iran-Irak-krigen, det var Saddam Hussein med vestlig støtte som gjorde det. Det er ikke Iran som har angrepet Jemen. Det er det Saudi-Arabia som har gjort og fortsetter å gjøre, og det med støtte fra Israel og Vesten. Det er også Saudi-Arabia og ikke Iran som driver global støtte til en offensiv muslimsk misjonsvirksomhet og aggressiv støtte til terrorister.

Dagens Iran har interesse av et mest mulig normalisert forhold til omverdenen og ikke å drive en militær eventyrpolitikk.

 

Les:

Iran – mullakapital og geopolitikk

Forrige artikkelKarl Marx 200 år – En reise i nye tanker.
Neste artikkelKina står klart til å erstatte Europa i Iran
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).