oss 100 kroner!
Av Einar Flydal.
«Katastrofal» kollaps i Frankrikes fuglepopulasjon er overskriften i en artikkel på Steigan.no. Forklaringen er som vanlig plantevernmidler og slikt.
Vi bør ikke fortsette å fortelle hverandre disse gamle historiene om at det er plantegifter og midd og monokultur som vil true livet på planeten – i et hundreårsperspektiv eller mer. For forskning rapporterer for lengst om artsreduksjon som går svært, svært mye fortere og som bare kan stanses ved å få kunnskapen ut, politikere inn som vet å prioritere sin tidsbruk, og ved at vi selv tar konsekvensene av vårt elektrisitetsbaserte liv inn over oss og handler deretter.
Forskningsresultatene ligger der i bøtter og spann (se kilder i teksten og sist):
Vi vet at plantegifter nå spiller liten eller ingen rolle for den raske fugledøden – heller ikke midd-angrep for biedøden. Dette er dogmer som faller når de pirkes i. For der er sterkere krefter i sving. At insektene forsvinner i katastrofalt tempo i Tyskland, at gråspurven nå er praktisk talt forsvunnet fra alle klodens byer i takt med at mobilmastene er kommet – etter flere titusen års samliv med menneskene, at trekkfuglene ikke klarer å trekke og storkene ikke klarer å bygge reir, at padder, frosker og firfirsler er spesielt ømfintlige og dør i skremmende antall, og at planter og trær ødelegges – vi vet at alt dette skjer når det bygges ut mikrobølget kommunikasjon og radaranlegg og det settes opp faste mikrobølgesamband på kryss og tvers. Det er observert, notert, systematisert, studert, og rapportert gang på gang i forskningstidsskrifter.
Jeg oppsummerte en liten flik av kunnskapen på feltet i en serie bloggposter sist sommer (her). Det var et ubehagelig arbeid. For vi ønsker ikke å vite, selv om forskerne lenge har forsøkt å fortelle oss om det. En kilde til oversikt for den som vil skaffe seg den helhetsforståelsen vi trenger i det 21. århundrets miljøkamp, er Firstenberg, Arthur: «The Invisible Rainbow – A History of Electricity and Life», AGB Press, 2017. Alle eksemplene her i teksten er omhyggelig dokumentert der.
Og her er litt mer som vi heller ikke ønsker å vite om (også fra Firstenbergs bok der ikke andre kilder er angitt):
Biene forsvant på Isle of Wright da Marconi fikk i drift sin store langbølgesender der i 1901. Det tok i alt tre år før de var vekk: Bier orienterer seg og kommuniserer med svake elektriske ladninger i følehorn og vinger, så et slikt miljø var ikke levelig.
Den allmenne elektrifiseringen siden 1880-tallet endret miljøet seg også i stort: Under de store dueslipp-konkurransene fram til ca 1918 var det aldri mer enn noen ganske få prosent av duene som gikk tapt. Siden ble det både 70 og 80% tap enkelte ganger, og normalt å regne med 25% tap. Det er ikke så rart. For forskerne finner at fuglenes fjærdrakt (og bienes pels og ørsmå haker) plukker opp elektromagnetiske felt og at mikrobølger gjør livet ubehagelig, forstyrrer retningssansen og kommunikasjonsevnen.
Mikrobølget og annen stråling gir bier inflammasjon i følehornene, akutt ødelagt orienterings- og kommunikasjonsevne, stoffskifteproblemer og får dem til å sende ut alarmsignaler før de flykter fra kuben. Flere forskere ulike steder på kloden har testet dette, blant annet med en en mobiltelefon eller to under kubene: biene blir desperate, flykter og lar ganske enkelt dronninga sulte ihjel. En populærvitenskapelig og grundig dokumentert oversikt som spesielt tar for seg innvirkninger på fugler og insekter – gis av nestoren i tysk forskning på feltet, prof. Ulrich Warnke, i heftet Bees, Birds and Mankind – Destroying Nature by `Electrosmog´.
Vorroa-midden og andre midd samt plantegifter, som er blitt utpekt som hovedproblemet, viser seg derimot ved nærmere ettersyn å bety lite eller ingenting, viser forskning som Firstenberg viser til. Biene lever godt med Vorroa-midden, men svekkes av alle sprøytemidlene som skal knekke Vorroa-midden, og av trådløs kommunikasjon.
Habitatene ødelegges også: Wolfgang Volkrodt, pensjonert teknolog fra Siemens, fant at jordsmonnet var surt og trærne syke selv der nedbøren ikke var sur. – Ødeleggelsene fulgte derimot linjene mellom faste trådløse militære kommunikasjonssamband og i siktlinjene for radarer. Det så ut til at bladstilker og nåler plukker opp mikrobølger, sender dem som elektrisk strøm ned i jordsmonnet og setter i gang kjemiske prosesser som gir sur jord. Han fant det på slutten av 1980-tallet. Da DDR-staten falt og Vesttyskland stanset sin radarovervåkning østover, kom skogen tilbake. Seinere er den blitt svekket igjen, til tross for at den sure nedbøren ble eksportert med tungindustrien til Kina og India. Store kartlegginger rundt radiosendere i Latvia, Sveits og Polen viser samme bildet: folk, planter og dyr blir syke, men kommer seg – målbart i blodprøver – straks senderne slås av eller legges ned. Selv Amazonas blir nå ødelagt – av radar- og kommunikasjonssystemer som skulle overvåke regnskogen og stanse narkotikahandel. Firstenberg gjennomgår en rekke studier og etterlater ikke rom for tvil. Ferske studier fra byer viser hvordan mobilbasestasjoner og WiFi nå skader trær i byrommene (se beskrivelser og kilder her).
—
Slik kan vi fortsette i det uendelige. Funnene bør føre til at tabuet blir brutt: Vi kan ikke fortsette å fortelle hverandre at plantegifter og midd og monokultur vil true livet på planeten i et hundreårsperspektiv, mens forskning for lengst rapporterer om nedbrytingsprosesser som går svært, svært mye fortere. Da vil vi få den ene overraskelsen etter den andre, slik vi nettopp fikk med de franske fuglene, og slik vi fikk det sist høst da saken i Science om 75% reduksjon av tyske insekter spredte seg gjennom norske medier.
Den brutale artsnedgangen fra mikrobølget trådløs kommunikasjon kan bare stanses ved å få kunnskapen ut, og ved å få inn politikere som vet å prioritere sin tid til å sette seg inn i saksfeltet og instruere forvaltningen til å ta miljøproblemene på alvor. Og vet at vi selv tar konsekvensene av hva vi ser skje omkring oss og ikke gjør slike dumme ting som å øke belastningen på miljøet ytterligere med 5G, smartmålere og andre «smarte» trådløse løsninger. Tvertimot må vi nå lete etter raske muligheter for reduksjoner.
I januar havnet omsider mikrobølget stråling på en økologenes rankingliste over de mest presserende utfordringene. Fugleforskere, insektforskere og planteforskere har lenge nærmest desperat rapportert til EU-kommisjonen. EUs EKLIPSE-prosjekt – som har det byråkratisk velklingende mål å utvikle «en mekanisme for å støtte bedre beslutninger om vårt miljø basert på den beste tilgjengelige kunnskap» – har så langt klart å lage en tre-dagers konferanse, i januar 2018, der det ble lagt fram en konsulentrapport med beroligende statusgjennomganger som forteller at «ingen effekter synes godt nok påvist til at det er grunn til å handle. Mer forskning trengs.»
Kanskje har du hørt den melodien før? Jo, det stemmer: Det er nettopp slik de norske grenseverdiene for eksponering for elektromagnetiske felt begrunnes. ICNIRP, den lille private tyske stiftelsen som foreslår strålegrenser og markedsfører nettopp dette synet via WHO, hadde nemlig hatt en finger med i spillet under utarbeidelsen av Statusrapporten til konferansen. (Du finner den her, satt sammen av meg til ett dokument.) Møterapporten som skulle komme raskt etter konferansen, sliter de derimot fortsatt med å få skrevet, for folkene bak statusrapporten fikk så ørene flagret under møtene, har jeg hørt. Det er ICNIRP som via et to-persons kontor i WHO, ledet av en antennespesialist, setter premissene for norsk strålevern og angir målestokk for eksponering og våre grenseverdier for befolkningen – og dermed for norsk natur – slik at vi kun beskyttes mot akutte oppvarmingsskader.
Som du har sett over, er Arthur Firstenbergs bok en viktig kilde til oversikt for den som vil skaffe seg den helhetsforståelsen vi trenger i det 21. århundrets miljøkamp. Det arbeides for å få boka utgitt på norsk til høsten.
