Vestens ramaskrik om Ghouta er meningsløse – vi vil sannsynligvis ikke gjøre noe for å redde sivile

0
Demonstrasjon til støtte for opprørerne, Hannover august 2015. (Bilde: Wikimedia Commons)
Robert Fisk

Av Robert Fisk.

Her er noen grusomme fakta om beleiringen av Ghouta. De har blitt begravet under de virkelige ruinene, blodet, skammen og apokalyptiske uttrykk for skrekk fra Vesten. Den første og viktigste dimensjonen ved beleiringen var en kommentar fra Sergej Lavrov, Russlands utenriksminister, som på mandag sa at Moskva og den syriske regjeringen «kunne [i Ghouta] bruke vår erfaring fra frigjøringen av Aleppo». Denne enkle setningen – ellers oversatt fra russisk som «lære av erfaringene fra Aleppo» – ble da den ble framsagt betraktet som en advarsel om at Ghouta ville bli ødelagt.


Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publisert på InvestigAction. Pubisert på norsk av Midt i Fleisen.


Men russerne brukte mange måneder, sammen med syrerne, for å forsøke å få til en evakuering av syriske sivile fra det østlige Aleppo før området ble gjenerobret. Etter at syriske tropper gjorde store fremrykninger i bydelene, var det faktisk en utvandring av uskyldige sivile, hvor også væpnede motstandere av regimet fikk lov til å dra. Mange ble eskortert av væpnet og uniformert russisk militærpoliti som kjørte dem til den tyrkiske grensen. Andre foretrakk – uten tvil forhastet – å flytte under eskorte til Idlib-provinsen, det store «dumpingstedet» for islamistiske krigere og deres familier, som nå uunngåelig også er under beleiring.

De grønne bussene som ble brukt til å evakuere Øst-Aleppo.

Det Lavrov har i tankene er en lignende avtale med Ghoutas væpnede opprørere. Både russerne og syrerne har direkte kontakt med folk de omtaler som «terrorister» – et ord som er elsket av Vesten når de angriper de samme islamistiske Nusrah-gruppene (al-Qaida) som russerne. Det var derfor, da beleiringen av det siste opprørsdistriktet i Homs endte i fjor, det stod uniformerte russiske tropper ved siden av de væpnede islamistene (som ofte hadde på seg finlandshetter) som fikk lov til å dra til Idlib. Jeg så dette med mine egne øyne.

«Opprørerne»/»terroristene»/»islamistene»/»den væpnete motstanden» – du kan selv velge uttrykket – er selvfølgelig det andre «faktumet» om blodbadet i Ghouta som ikke må tas opp, snakkes om, nevnes, refereres til eller sågar innrømmes eksisterer. Fordi Nusrah-krigerne i Ghouta – hvorvidt de har presset sivilbefolkningen i forstedene til å forbli som «menneskelige skjold» eller ikke – er en del av den opprinnelige al-Qaida-bevegelsen som begikk forbrytelsene mot menneskeheten i Amerika i 2001. De har vært beredt til å samarbeide i IS i Syria, den onde kulten som USA, EU, NATO og Russland (legg til alle de andre vanlige forsvarere av sivilisasjonen), har lovet å ødelegge. Nusrahs allierte er Jaish al-Islam, enda en islamistisk gruppe.

Dette er en veldig merkelig situasjon. Ingen bør tvile på omfanget av blodbadet i Ghouta. Eller de siviles lidelser. Vi kan ikke skrike i indignasjon når israelerne angriper Gaza (som bruker det samme motivet om «menneskelige skjold» som russerne gjør i dag) og samtidig unnskylde blodbadet i Ghouta fordi «terroristene» under beleiring er al-Qaida-islamister med IS-forbindelser.

Men disse væpnede gruppene er merkelig fraværende når vi uttrykker vår forferdelse over blodbadet i Ghouta. Det er ingen vestlige reportere som kan intervjue dem – fordi vi (selv om vi ikke vanligvis sier det) ikke vil ha hodene våre kappet av, av disse forsvarerne, hvis vi prøvde eller våget å dra til den beleirede forstaden. Og opptakene vi mottar viser – utrolig nok – ikke en eneste væpnet mann. Dette betyr ikke at de sårede, eller de døde barna og de blodbestenkede likene – om enn med ansikter gjort uskarpe av våre egne hensynsfulle tv-redaktører – ikke er ekte eller at filmen er falsk. Men opptakene viser tydeligvis ikke hele sannheten. Kameraene – eller deres filmredaktører – skildrer ikke al-Nusrah-krigerne som befinner seg i Ghouta. Det har de heller ikke til hensikt å gjøre.

Tidligere arkivfilm fra beleiringer – Warszawa i 1944, i Beirut i 1982, av Sarajevo i 1992 – viser de faktiske krigerne som forsvarer disse byene, sammen med våpnene deres. Men bilder fra Ghouta – som er nesten helt lik filmopptakene fra Øst-Aleppo – inneholder ikke et eneste bilde som viser at disse væpnede mennene eksisterer. Jeg har heller ikke kommet over en eneste omtale av dem i kommentarene om siviles lidelse, med unntak av flyktige referanser til Ghouta i amerikanske og europeiske medier som «opprørskontrollert». Hvem drepte så med bombekastergranater de seks sivile – 28 ble såret – midt i det regjeringskontrollerte Damaskus for 24 timer siden? Visselig en liten prosentandel av de døde i Ghouta. Men ble de drept av spøkelser?

Dette er en viktig utelatelse – fordi nøkkelen til enhver slutt på denne sivile drapsonen og de 250 nylig døde der, ligger i evnen til å åpne en direkte kontakt mellom de væpnede beleirede og de væpnede angriperne. Lavrovs kommentarer de siste to dagene tyder på at russerne hadde gått med på en tilbakevending til [..] en effektiv våpenhvile hvor hjelp kan sendes inn til Ghouta og de sårede evakueres. Men al-Nusrah – dette selvfølgelig ifølge Lavrov – brøt avtalen.

Vel, kanskje. Likevel, hvordan kan vi klage når vi ikke selv ønsker å håndtere den væpnede islamistiske opposisjonen mot Assad (jeg snakker ikke om IS her) eller forsøker å arrangere vår egen våpenhvile, selv med russisk hjelp? Tross alt har vi bevæpnet disse menneskene i årevis! Men nei – vi har ikke til hensikt å gjøre noe slikt. Dermed vårt stadig økende hykleri og stadig mer groteske overdrivelser.

I de siste 48 timene, for eksempel – og la oss se nærmere på dette – har vi hørt fra USA, fra FN, fra frivillige organisasjoner og fra leger som er i kontakt med sykehus i Ghouta, at det utspiller seg «åpenbare krigsforbrytelser på en kjempestor skala», «dommedag», «det 21. århundres massakre», «hysterisk vold» (hva nå det betyr) og fra gode gamle FN at man «ikke kan forestille seg» volden som herjer Goutra, i en slik grad at de «har gått tomme for ord».

Igjen, la oss minne oss selv om at folket i Ghouta betaler en grotesk og grusom og skammelig pris i menneskelig lidelse for sin posisjon i den syriske krigen, utført av – ja – russerne og syrerne. Men hva tror de latterlige helgenene i FNs byråkrati – som dessverre aldri vil «gå tomme for ord» – og de som beskriver Ghoutas beleiring som «dommedag», egentlig at de snakker om? La oss, blant grusomhetene, forestille oss noen proporsjoner her. Auschwitz og det jødiske holocaust, folkemordet i Rwanda, det armenske holocaust og de utallige massemordene i det 20. århundre (vi kan diskret huske Russlands tap i hendene på Hitlers horder) var mye nærmere «dommedag» enn Ghouta. Fordi å sammenligne denne forferdelige beleiringen med forbrytelsene mot menneskeheten i forrige århundre, er å vanære millioner av uskyldige ofre for langt verre forbrytelser.

Sannheten er at disse uttrykkene for opprørthet fra «vår» side er erstatninger. Hvorfor gikk ikke FN «tom for ord» i krigens første år? Mange av de syriske ofrene hadde allerede gått tomme for ord i 2012 – ikke minst fordi et stort antall av dem var døde. Statistikken vi bruker antyder at 400 000 sivile skal være fanget der. Hva er den virkelige antallet, kan vi spørre? Vi ble fortalt at 250.000 var fanget i Aleppo i 2016, og det viste seg å være nærmere 92.000. Men 92.000 var en stor nok krigsforbrytelse. Hva om bare 200.000 er fanget i Ghouta? Men det er alene nok til å utgjøre en skrekkhistorie.

Virkeligheten er at beleiringen av Ghouta vil fortsette til området kapitulerer og evakueres. Ingen av våre ord vil forhindre dette dystre scenariet, og vi vet det – eller i det minste de som hevder å lede vår moralske samvittighet. Ingenting på bakken vil forandres. Og når Ghouta «faller» – eller «frigjøres», som beleirerne utvilsomt vil fortelle oss – da vil ødeleggelsen av byen Idlib begynne. Og atter en gang vil det bli dommedag, «hysterisk vold» og «det 21. århundres massakre» (som vel overgår beleiringene av både Aleppo og Ghouta til sammen). Ingen vestlig fordømmelse vil stoppe dette. Vi er bankerotte og brøler vår opprørthet uten det minste håp – eller hensikt – om å redde de uskyldige. Det er den triste historien om Ghouta som jeg frykter historikere vil registrere. Enda verre er at de vil ha rett.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Robert Fisk har vært midtøstenkorrespondent og krigsreporter for den britiske avisen the Independent i mer enn 40 år. Oversettelser gjenspeiler ikke nødvendigvis en redaksjonell linje (og særlig ikke i dette tilfellet!)

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.