Splittelse mellom USA og EU i Iran-spørsmålet

0
Fra en demonstrasjon til støtte for regjeringa i Iran.

Frankrikes president Emmanuel Macron kritiserer den tonen USA, Israel og Saudi-Arabia bruker overfor Iran. Han sa at denne linja «kan føre oss inn i en krig». Frankrike ønsker å utvikle en dialog med Iran, i motsatt fall bygger vi igjen opp «ondskapens akse,» sa Macron, med henvisning til Bush-regjeringas retorikk mot Iran.

EUs «utenriksminister», Federica Mogherini, sier at EU oppfordrer alle parter til å avstå fra vold. Hun sa at fredelige demonstrasjoner og protester må være en rettighet i Iran og oppfordret Irans regjering om å respektere forsamlingsfriheten. Den tyske regjeringa har også markert en mer moderat linje enn USA og Israel.

Dette har fått Israels statsminister Benjamin Netanyahu til å fordømme den «europeiske tilbakeholdenheten».

På den andre sida skriver det israelske byrået Debka, som står Mossad nær at «protestene i Iran ebber ut». De viser til at forsøkene på å utløse en streik 2. januar 2018 ble fullstendig mislykket i og med at ingen fulgte oppfordringa.

The nationwide strike which the anti-government demonstrators scheduled for Tuesday, Day Six of their protest, failed to come off for lack of an identified leader to get it off the ground. No work stoppages occurred in any of the big or small towns across the country and the markets were as busy as usual. DEBKAfile’s Iranian sources note that the protest movement is running out of steam – not least also because of its failure to attract essential support from the most powerful classes of society, the intelligentsia, the middle class, the bazaar merchants and the students. By Tuesday night, therefore, the number of rallies had declined by a third and participation by almost half.

I Iran er praktisk talt enhver svært godt klar over at USA har en lang historie med å drive regimeskifte i landet. CIA har sjøl innrømt at organisasjonen sto bak kuppet mot den demokratisk valgte Mohammad Mosaddeq i 1953. Det var i 2013 at CIA endelig offentliggjorde de hemmelige dokumentene som viser dette.

«The military coup that overthrew Mosaddeq and his National Front cabinet was carried out under CIA direction as an act of US foreign policy, conceived and approved at the highest levels of government,» står det i et CIA-dokument med tittelen «The Battle for Iran». Så USA har absolutt null troverdighet når det gjelder Irans indre forhold.

Et annet CIA-dokument fra den tida har tittelen «Campaign to install a pro-western government in Iran», og definerer målet for kampanjen slik: «through legal, or quasi-legal, methods to effect the fall of the Mosaddeq government; and to replace it with a pro-western government under the Shah’s leadership with Zahedi as its prime minister».

Parallellene til dagens situasjon er for åpenbare til at det går an å overse dem. Denne gangen har USA også satset på såkalte «revolusjonære» i Mujahedin-e Khalq. Seymour Hersh skrev om denne taktikken i artikkelen Our Men in Iran? i 2012. Israel har dessuten satset stort på å spille det kurdiske kortet i Iran.

At det er en splittelse mellom EU og USA i Iran-spørsmålet er ikke noe nytt. Det var ikke EU som ønsket sanksjonene mot Iran. Det var USA som tvang EU (og Norge) til å godta dem. Tysk, fransk og norsk kapital har hele tida ønsket å investere i Iran og være med på å utnytte landets naturressurser. Med atomavtalen er dette igjen blitt mulig for dem, og for eksempel tyske BASF ønsker å investere hele tolv milliarder dollar i Iran.

Det er en slik normalisering USA, Israel og Saudi-Arabia prøver å hindre. Derfor ønsker de å se revolusjongarden skyte på demonstranter, slik at de igjen kan tvinge fram et sanksjonsregime. På denne måten er USAs linje både en krig mot Iran, men også en økonomisk krig mot USAs europeiske «allierte».

Forrige artikkelMullakapitalisme og korrupsjon
Neste artikkelPolitisk drama i Moldova: Moldovas president Igor Dodon satt ut av spill
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).