Det politiske og økonomiske systemet i Iran som oppsto etter Khomeini-revolusjonen i 1979 er en spesiell form for kapitalisme der kommandohøydene i økonomien styres av presteskapet. Samtidig er det et diktatur der én mann, nemlig Den øverste lederen, i siste instans avgjør alle vesentlige spørsmål.
Prestekastens statskapitalisme
Irans grunnlov deler økonomien inn i tre sektorer: offentlig sektor, som omfatter de viktigste industrigreinene, bank, forsikring, kommunikasjon, utenrikshandel og kollektivtransport; kooperativ sektor, som omfatter produksjon og distribusjon av varer og tjenester; og privat sektor, som omfatter all aktivitet som utfyller de to andre sektorene. Grunnloven slår også fast en del prinsipper for landets økonomi og finansvesen. Islams prinsipper blir knesatt som retningsgivende for økonomien, hvilket betyr at det er forbudt å ta renter på lån og drive med visse former for finansiell spekulasjon.
Planøkonomi, renteforbud – og storkapital
Helt siden revolusjonen har det politiske livet i Iran vært delt mellom ei venstreside som ønsker mer offentlige inngrep, større grad av nasjonalisering og mer av en velferdsstat, og ei høyreside med sterk forankring i presteskapet og blant basariene, basarkjøpmennene, som har forsvart privateiendommen og insistert på privatisering. Begge fløyer har vært mot vestlige bankprinsipper. Ayatollah Khomeini tok ikke stilling i denne konflikten, men under krigen mot Irak ble behovet for sterkere statlig styring påtrengende, noe som førte til at det i praksis oppsto statlige monopoler innen bank, finans og utenrikshandel.
Iran har i dag et system med femårsplaner som skal legge rammeverket for landets økonomiske utvikling. Så i en viss forstand har landet en planøkonomi, der den historiske inspirasjonen åpenbart kommer fra Sovjetunionen. Iran har da også noen av de samme problemene med sin planøkonomi som Sovjetunionen hadde med sin: manglende dynamikk, knapphet i enkelte sektorer, manglende innovasjon osv. Landet hevdes også å ha en islamsk økonomi, hva nå det er. Det mest karakteristiske trekket som skulle definere økonomien som islamsk, må være renteforbudet. Men det har ført til at kreditorene, i stedet for å ta rente, sikrer seg en andel av eierskapet i låntakers bedrift. Dette gjør at det iranske bank- og finansvesenet sitter med betydelig eiendommer i kapital, og finansvesenet kontrolleres av mullaene og deres allierte.
Utvinning og bearbeiding av olje og gass er uten tvil Irans viktigste økonomiske virksomhet. Det statlige National Iranian Oil Company (NIOC) produserer petroleum for hjemlig forbruk og eksport. Fram til i dag har det vært en god del overlapp mellom den statlige reguleringsmessige virksomheten til NIOC og den bedriftsmessige, men i henhold til norske operatører i Iran er det en klar tendens til at disse funksjonene skilles, slik at rollene blir klarere.
Olje og makt
Iran har en omfattende infrastruktur for transport av olje og gass. Rørledningene går på kryss og tvers og forbinder oljefeltene både med de største befolkningssentrene og med eksporthavna på Kharq i Persiabukta og utskipingspunkter mot Tyrkia og Armenia. NIOC driver raffinerier i Abadan, Esfahan, Shiraz, Lavan, Teheran og Tabriz. Det er lite som skal til for at Iran kan være transittland for petroleum fra Aserbajdsjan og Turkmenistan/Kasakhstan. Rørsystemet finnes, det er bare å bygge tilknytningslinjer. Den viktigste hindringa for dette har vært politisk, les amerikansk boikott.
Iran har verdens største kjente gassforekomster. De utgjør 10 % av de kjente reservene i verden. De utbygde gassfeltene finnes i Elburz-fjella og i Khorasan, samt at utvinning har begynt ved Persiabukta nær Asaluyeh. Utvinning er også i gang ofshore i Kaspihavet og ved South Pars er man i gang med noe som kommer til å bli en enorm utbygging. Det er ført rørledningssystemer på kryss og tvers i landet, til Teheran, Kashan, Esfahan, Shiraz, Mashhad, Ahvaz og Alborz.. Iran har avtaler om å føre gass gjennom rørledning til Russland, Ukraina og andre østeuropeiske land, Pakistan, Tyrkia og India.
Kontrollen over de rikdommene som denne produksjonen genererer ligger fullstendig i hendene på Den øverste lederen, som dermed kontrollerer det økonomiske fundamentet for den isalmske republikken. Han må godkjenne statsbudsjettet og er øverstkommanderende for alle væpnede styrker.
De revolusjonære stiftelsene
Nest etter Lederen er de viktigste maktorganene i Iran nettverkene rundt basarene og moskeene og hele det spindelvevet av stiftelser, selskaper, foreninger og presteskoler som finnes rundt dem. De «revolusjonære stiftelsene» har utviklet seg til forretningsimperier med landsomfattende, og i noen tilfeller internasjonal betydning. Stiftelsen for de fattige for eksempel kontrollerer verdier som i følge noen observatører utgjør mer enn 80 milliarder dollar. Dette er i virkeligheten Irans nest størst selskap, nest etter NIOC, National Iranian Oil Company. Stiftelsen eier banker, fabrikker, hoteller og en serie eiendommer også i Europa og USA. I år 2000 ble det rapportert at stiftelsen hadde interesser i selskaper i mer enn 80 land. Så når folk sier til oss i basaren i Isfahan at «prestene bryr seg ikke om annet enn penger», så har de et vesentlig poeng. Stiftelsen må aldri oppgi regnskapene sine og svarer bare overfor Lederen. Indirekte kontrollerer stiftelsen en fjerdepart av all bankvirksomhet i Dubai.
Imam Resa-stiftelsen opererer som en stat i staten, og dens leder mulla Abbas Va’ez Tabassi forhandler avtaler direkte med utenlandske regjeringer. Stiftelsen fører også sin egen utenrikspolitikk, blant annet i Afghanistan.
Presteskapet som klasse
Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.
Stiftelsene er forbundet med basariene gjennom Det islamske koalisjonsråd, ledet av Habiballah Asgar-Oladi, forretningspartner med Den øverste lederen.
Den økonomiske grunnlaget for dette forretningsimperiet er de eiendommene som ble konfiskert under revolusjonen mellom 1979 og 1983. Den neste bølgen med konfiskasjoner kom i 1985-89. Så ble oligarkiets økonomiske makt ytterligere forsterket gjennom privatisering fra 1994. De siste 10 åra er mer enn 200 statseide selskaper privatisert, hvilket som oftest har betydd en overføring av eierskap til ei lita gruppe politikere og mullaer, ikke minst Khamenei sjøl og Rafsanjani, som er storaksjonærer i mer enn 100 selskaper. Alle de 500 mullaene som har politiske verv, er også aksjonærer i de samme selskapene og dessuten styremedlemmer osv.
Utenrikshandelen er delt mellom prestekapitalistene. For eksempel er handelen med store deler av Asia, deriblant Kina og Japan, reservert for Rafsanjani-Bahremani-klanen, som også håndterer mesteparten av utenriksinvesteringene i Irans oljesektor (jfr. Statoil-saka). Den nylig inngåtte avtalen med Japan, som sikrer milliardinvesteringer (i $) i iransk olje og gass, er den rene gullgruven for denne klanen. Mens Lederens kontor håndterer våpenhandelen, som også gir store fortjenester til den delen av presteskapet som Lederen favoriserer.
En prest tar en pust i bakken. Han står langt fra de svarte turbanene i makas sentrum.
Velayat-e-faqih
Iran er definert som en islamsk republikk. Et islamsk styre skulle i prinsippet stå under ledelse av en guddommelig inspirert imam. Men siden det ikke finnes noen slik imam, utviklet ayatollah Khomeini prinsippet om at en faqih, dvs. en anerkjent og høyt respektert ekspert på islamsk lov kan styre landet i imamens fravær. Khomeini sjøl ble oppfattet som å være en slik person, og gjennom ham er posisjonen som Leder av revolusjonen (rahbar-e-enqelab) blitt stadfestet i den iranske grunnloven. Ekspertforsamlingen (Majles-e Khobregan), en forsamling av ulama, velger Lederen blant de islamske geistlige utfra hvem den anser som den mest gudfryktige, mest kunnskapsrike i islamsk lov og den politisk dyktigste. Lederen har vidtrekkende fullmakter. Han utnevner de ledende offiserene, både i det tradisjonelle militærapparatet og i Revolusjonsgarden (Pasdaran-e Enqelab). Han utpeker også medlemmene av det mektige Vokterrådet (Shura-ye Negahban) og domstolen. Han er også øverstkommanderende og han fastlegger landets politiske kurs. Og som nevnt over er han landets ledende kapitaleier. Det er ulovlig å kritisere eller stille spørsmål ved Lederens disposisjoner. Da vi besøkte Iran ble det slagsmål i nasjonalforsamlingen (majlis), da en delegat hevdet at Lederen hadde bidratt til valgfusk. Den opposisjonelle avisa Iran News turte ikke skrive at Lederen var blitt kritisert, for det er også forbudt. Så mot bedre vitende påsto den at delegaten hadde kritisert Vokterrådet. «Absurd, men slik er virkeligheten i Iran,» som redaktøren av avisa sa.
Denne artikkelen er et utdrag av heftet Iran – mullakapital og geopolitikk som undertegnede skrev i 2004 på bakgrunn av to studiereiser til Iran.
Kommentar:
Det går fram av dette at det finnes et hav av god grunner til å gjøre opprør mot presteskapet i Iran. Men en «revolusjon» støttet av USA, Israel og Saudi-Arabia vil aldri kunne føre til noe godt for landet. Den utenlandske infiltrasjonen i landet bidrar til at presteskapet kan stemple enhver opposisjon som «utenlandske agenter», og bidrar til å hindre en virkelig sosial revolusjon. USA-alliansen ønsker ingen sosial frigjøring i Iran. Det de ønsker er å spille på enhver indre motsetning for å styrte regimet slik at de kan legge landet under seg. Dette vil naturligvis i så fall utløse en forferdelig krig, som bare imperialismen er tjent med.