Verdensøkonomiens nye herrer

4

Av Jens Berger.

Mange av dere har sikkert hørt om banker som JPMorgan Chase, BlackRock, Credit Suisse eller UBS. Men bare få vil være istand til å nevne selskaper som State Street, Vanguard, Capital Group, Harris Associates, Natixis, Wellington, Fidelity, Dodge & Cox eller Amundi.


Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Likevel er disse selskapene, hvis virksomhet en gang i tiden ble beskrevet som «kapitalforvaltning», verdensøkonomiens nye herrer. Det finnes knapt noen store foretak i vestlige land hvor ingen av disse selskapene er den største enkeltaksjonæren.

Og til sammen dominerer disse «institusjonelle investorene» Wall Street, City of London og DAX-indeksen (de største selskapene på børsen i Frankfurt). Men underlig nok er ikke bare navnene på de nye herrene ukjente for oss, men deres aktiviteter foregår også utenfor offentlighetens søkelys, da de store mediene ikke dekker dette emnet og også politikerne gjemmer seg. Men de nye herrenes triumftog reiser selvsagt spørsmål om hvor vårt nyliberale system vil føre oss.

Eiendom og kapital betyr alltid makt. Denne sammenhengen blir spesielt tydelig når det gjelder eierskap over store foretak. Tidligere var den daglige ledelsen og eierskapet for det meste i samme hender. Men folk som Krupp, Brunel eller Carnegie er ikke lenger blandt oss. På den tyske børsen finnes det bare ett selskap,softwareutvikleren SAP, hvor selskapets grunnleggere fortsatt har noe å si. Selv arvinger og deres klaner har bare noe de skulle ha sagt i noen få store selskaper som BMW, Beiersdorf eller Henkel. I de fleste store selskapene er såkalte institusjonelle investorer ledende, og her handler det i nesten alle tilfeller om store finansielle foretak, som typisk forvalter kundenes kapital og selv ikke har noen vesentlige aktiva. Selv «gründerselskaper» som Facebook vil mest sannsynlig være eid av finansselskaper, i alle fall senest når de noterer seg på børsen. For eksempel eier Mark Zuckerberg «bare» 28% av Facebook, mens resten nesten eksklusivt er eid av finanssselskaper – Vanguard, BlackRock, Fidelity og State Street eier tilsammen mer av Facebook enn selskapets grunnleggere.

Det skjer imidlertid sjelden at en av disse kapitalforvalterne, som kaller seg investerings-ledelse eller kapitalforvaltningsselskaper, kontrollerer mer enn 10% av et enkelt selskap. Men det spiller ingen rolle, da disse selskapene i det hele tatt følger de samme strategiene og sammen utsteder instruksjoner som eiere av selskapene til administrasjonen. For 25 av de 30 DAX-selskapene, innehar disse institusjonelle investorene mer enn 50% av aksjene og bestemmer direkte bedriftenes retningslinjer. Og dette er omtrent det samme forholdet som i amerikanske, britiske, franske og nesten alle selskaper i den vestlige verden. De eneste bemerkelsesverdige unntakene er Russland og Kina, som begge har satt opp en paraply av proteksjonistiske tiltak over sine økonomier.

Hva betyr denne makten egentlig? Først og fremst begrenser det alvorlig spillerommet for den ansatte ledelsen. Konsernsjef Joe Kaeser er faktisk en viktig mann hos Siemens – men han er og forblir bare en kommersiell medarbeider utpekt av selskapets styre, som i sin tur utnevnes av aksjonærene på generalforsamlingen. Hvis en person som Joe Kaeser skulle handle i strid med interessene til de store aksjonærene, ville han ikke vært direktør for et stort selskap lenge. Det samme gjelder alle styremedlemmene i store selskaper. Den storslagne betalingen de får skjuler ikke det faktum at vi her snakker om ansatte, der manøvreringrommet er gitt – av eierne av foretakene, og det er vanligvis disse institusjonelle investorene som er nevnt her.

Offentligheten har tilsynelatende ennå ikke fullt ut skjønt betydningen av dette skiftet av eierskap til noen få, hovedsakelig amerikanske, kapitalforvaltningsselskaper. For å illustrere dette, la oss starte med en moteksempel. Henkel-konsernet er 61% eid av dynastiet av arvinger etter selskapets grunnlegger Fritz Henkel. For familien, fungerer Henkels barnebarn Simone Bagel-Trah som leder av representantskapet. Den nominelle sjefen for selskapet er imidlertid manager Hans Van Bylen, som leder Henkel AG som administrerende direktør. Van Bylen er imidlertid «bare» en ansatt som må koordinere sin politikk med fru Bagel-Trah. Denne tradisjonelle strukturen tillater en stor frihet hos entreprenørene. For eksempel, må ikke Henkel legge ned en fabrikk i Tyskland bare fordi energi- eller arbeidskostnadene eller miljøretningslinjene i et annet land er billigere for foretaket. Hvis fru Bagel-Trah på vegne av klanen sier at vi ønsker å beholde fabrikkene her, uansett grunn, er Van Bylen bundet av dette direktivet.

Situasjonen er ganske annerledes med et konsern eid av kapitalforvaltningsselskaper. Ta det farmasøytiske selskapet Bayer som et eksempel. Hvorvidt overtakelsen av glyfosatprodusenten Monsanto er et strategisk god løsning, får styret ledet av Werner Baumann ikke bestemme, selv om finanspressen vanligvis framstiller det slik. Baumann er en ansatt. I dag er Bayer-konsernet 93% eid av institusjonelle investorer. Den største enkeltaksjonæren er BlackRock med 7,12%, etterfulgt av Capital Group, de to sveitsiske kapitalforvalterne UBS og Credit Suisse, Société Générale fra Frankrike og Morgan Stanley fra USA. Disse selskapene har utnevnt Werner Wenning som styreleder i Bayer, der han fastsetter retningslinjene for bedriftens politikk etter deres ønske. Om Bayer skal kjøpe Monsanto til heidundrende 66 milliarder euro, avgjøres ikke av styreleder Baumann, og ikke av Wennings representantskap, men av de store aksjonærene; Fremfor alt BlackRock, som er særlig interessant i dette tilfellet, da det også er den største enkeltaksjonæren i Monsanto med 5,6%.

Denne prosessen har ikke noe å gjøre med demokrati, aksjonærer eller interessenter. Fremfor alt bør ikke vi, offentligheten, late som om vi har noe vi skulle ha sagt. Det har vi ikke, og om vi liker eller misliker finansselskapet som BlackRock, Vanguard eller State Street, eller stoler på dem eller ikke, spiller ingen rolle for dem. Det er ikke engang kjent på hvilket grunnlag BlackRock og lignende selskaper fatter beslutninger. Blackrocks strategier blir for eksempel ikke fattet av gråhårete menn i herreklubber mens de sitter i komfortable lenestoler med en sigar og et glass single malt, men av en datamaskin som heter Aladdin. Men begrepet datamaskin gir et for usselt inntrykk; Aladdin er en klynge av 6000 meget kraftige datamaskiner som regnes som den største «risikovurderings-maskinen» i verden og forvalter 30.000 porteføljer, inkludert 170 pensjonskasser med et samlet volum på 15.000 milliarder euro – det er 10% av alle globale aktiva. Eller for å si det på en annen måte: Aladdin er den som bestemmer mest i finanssystemet.

Hvem gir Aladdin opplysninger, hvem programmerer algoritmene som styrer verden? Ikke bare de beste datafolkene, matematikerne og ingeniørene, men også framfor alt de beste biologene, kjemikerne og selv de beste legene som forlater en av de verdensberømte Ivy League-universitetene hvert år. Nå for tiden får de tilbud om en kongelig gasje fra finanssektoren for å perfeksjonere algoritmer. Alle som tenker på cowboyer med brede bukseseler à la Gordon Gekko (spilt av Michael Douglas i Wall Street) hos Blackrock, tar feil. De hardt arbeidende og geniale biene i det globale finanssystemet bruker sandaler og shorts, og har like lite å gjøre med handelshøyskoler eller jus som BlackRock har med Frelsesarmeen.

For samfunnet er problemet med algoritmene hovedsakelig det faktum at de er helt ugjennomsiktige og selv politikerne aner ikke engang hvordan verdensøkonomiens herrer vil reagere på regler eller lover. Det er klart at på mellomlang og lang sikt er avkastning det ultimate målet for algoritmene; men hvordan Aladdin ønsker å oppnå dette, er det ikke meningen vi vanlige dødelige skal forstå.

En mann som industriherren Alfred Krupp hadde fortsatt kontakt med sine arbeidere. Hugo Stinnes hadde sin egen store plan for å bygge sitt stålimperium. Og selv den moderne klanene Schaeffler, Porsche, Piech, Quandt og Klatten har i det minste et ansikt og et telefonnummer der du kan nå dem. Spesielt i små og mellomstore bedrifter er mange entreprenørfamilier likevel mer interessert i langsiktig utvikling, noe som skjer i et positivt sosialt miljø. Selv om avkastning er viktig, er den ikke definert som et absolutt mål. Man kan tvile på om Aladdin vet hva som er bra for samfunnet, og om algoritmen kan gjøre noe med parametre som lykke, miljø, frihet, likestilling, frykt og fremtid.

Uten å ønske å høres for dramatisk ut: makten over de store selskapene i verden utøves i dag av ugjennomsiktige kapitalforvaltningsselskaper, som igjen styres av avanserte algoritmer. Dette er dypt foruroligende. Og vi snakker ikke bare om klesbransjen og kjemisk industri, men også om Apple, Google, Microsoft, Facebook osv, som alle er i hendene på institusjonelle investorer. BlackRock er på egen hånd den største aksjonæren i Apple, Microsoft, Chevron, Shell, General Electric, Nestlé og Exxon Mobil.

Hvis besittelse er lik makt; Hvem eier BlackRock? Alle som stiller dette spørsmålet, ender raskt opp i et system av krysseierandeler og kryssforbindelser som bare vil gjøre deg gal. BlackRock tilhører nesten fullstendig….. institusjonelle investorer, inkludert PNC, Barclays, Wellington, Vanguard, State Street, osv. Og hvem eier disse selskapene? Prøv og gjett. Svaret er ikke lenger overraskende: de institusjonelle investorene nevnt her er alle institusjonelle investorer. Vi har å gjøre med et selv-opprettholdende og selvbærende system, der verdipapirforvalterne tilhører selve kapitalen.

Og hvem eller hva er denne formuen? På toppen av BlackRocks kundeliste er olje- og valutafondene til oljeproduserende land og land med kronisk overskudd utenlandsk valuta, som Kina. Rett bak er de store pensjonskassene og forsikringsselskapene. Verdens 300 største pensjonskasser håndterer alene rundt 13.000 milliarder euro – penger de overlater til kapitalforvaltere som BlackRock, Vanguard eller State Street, som overfører makten knyttet til denne kapitalen til kapitalforvaltere.

Ytterligere 3600 milliarder euro flyter årlig inn fra eiendoms- og livsforsikring. Livsforsikring og privat helseforsikringer, så vel som nesten alle pensjonsprodukter, er basert på prinsippet om at innskuddene investeres i kapitalmarkedene og senere skal gi rentebærende inntekter. Bortsett fra det faktum at dette ikke kan fungere på sikt, førte denne privatiseringen av offentlige tjenester naturlig til et økende antall aktiva under kapitalforvaltning. Et produkt av denne utviklingen er BlackRock. Selvfølgelig, som privat kunde, kan du også bli en del av Blackrock-imperiet. Du trenger bare ta med deg så lite som 50 millioner euro – dette er minimumsinvesteringen hos BlackRock.

Mens vi tidligere (og fremdeles) styres av industriledere, oligarker og magnater som hadde makt på grunn av sine formuer, blir vi snart truet av algoritmenes kraft basert på enorme mengder ‘rikdom’, først og fremst privatisering av fellesinteresser og statlige reserver. Deretter blir ‘markedene’ som et kollektivt begrep for storkapitalens interesser en virkelighet. Da vil det ikke lenger finnes en kontaktperson som du kan henvende seg til når det gjelder ansattes interesser, miljøvern eller samfunnsansvar. For datamaskin-komplekser à la Aladdin snakker ikke hverken med vanlige personer eller med Angela Merkel. Og vi kommer nærmere og nærmere denne dystopien for hver dag som går, da dette emnet, interessant nok, ikke spiller en rolle i den offentlige samtalen. Det finnes sikkert politiske tiltak som kunne avverge denne utviklingen. Imidlertid kan problemer bare bekjempes og til slutt løses hvis du vet om dem.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Jens Berger er redaktør og artikkelforfatter. Han har skrevet flere bøker.


 

Kommentar:

Om ikke leserne av hovedstrømsmediene har hørt så mye om BlackRock, så vil leserne av steigan.no være godt kjent med selskapets virksomhet, og de vet for eksempel at Oljefondet er nest største eier i selskapet. Her er en samling artikler.

4 KOMMENTARER

  1. RINGENS HERRER, RIDDERNE RUNDT DET RUNDE BORD, OG ÅNDEN I LAMPEN

    «Ta den ring og la den vandre
    Fra den ene til den andre
    Ringen er skjult, den sees ei.
    Nettopp nå er ringen hos deg.»

    I midten av vårt bord står det ei parafinlampe som er skrangeltom, men hysj (!) – det vet bare vi riddere rundt det runde bord noe om. Klærne våre er skreddersydd, ja av den dyktigste i vårt rike, for dette faget kan vi lite eller ingenting om. Skredderen ble begunstiget med vår velsignelse – og et bevis på det var et stykke papir, der noen fagfolk på vegne av oss hadde prentet på noen vakre tall. For dette papirstykket fikk han byttet bort sin tjeneste hos bonden på torget – ja til han som lager så godt et brød, av vårt dyrebare korn. Dette kunne vi heller ingenting om, men bonden var sjeldent punktlig med hyren som oftest var forfalt – og etterhvert ble hans gode brød også tilhørende oss. I dag kontrollerer vi alt fra råvarer til sluttprodukt, men det er langt ifra nok.

    Den som gjetter hvem av oss riddere som fikk ringen denne gang – får være «ånden i lampen», portrettert og applaudert til bjelleklang. Husk våre ønsker går alltid i oppfyllelse hver eneste gang. En ny finansparaply ønsker vi å sy, da tall for oss ikke er noe særlig til hodebry. Bayer og Monsanto blir til snart til èn, og vi venter bare på den formelle bestilte aksepten, der nede fra våre små små menn.

    Jaja men, kan ånden i lampen i denne sammenheng – prente noen «stasobligasjoner» til renterate ên? Når «kjøpet» er godkjent setter vi finansraten vår til tja.. la oss si – to pluss èn? Den skal jo uansett dekkes av de små små menn. Ihendehaver av ringen som vandret rundt vårt bord, skal ærbødigst på vegne av vår ring signere «lånebeviset» – som i fjor. Inflasjon og prisøkning går fortsatt hjem, da vi eier både pressen, stenografen og de som foredler og formidler vårt ordspill, diktert fra vår penn. Skjult bak ekspert-titler, seniorkonsulenter og andre fiffige benevnelser vi har kommet på – vil forhåpentligvis vår makt uten ære, fortsatt bestå. Ærbødigst «Ridderne Rundt Det Runde Bord.»

  2. Med all respekt, Steigan. Hvem er denne Jens Berger?
    Bloggen din utmerker seg i hovedsak ved at den bringer frem godt kildebelagt informasjon. Jens Berger presenterer seg som «redaktør» og en som har skrevet «flere bøker». Det sier ikke mye. Nettstedet midtifleisen som sies å ha oversatt artikkelen hans fra tysk opplyser heller ikke noe om opphavsmannen, og nachdenkseit som er det tyske nettstedet som Jens Berger formentlig er redaktør av er vel også en nokså ukjent størrelse for norske lesere.
    For all del; artikkelen om Black Rock kan gjerne inneholde mye interessant info, men når opphavsmannen Jens Berger fremstår som temmelig anonym, og artikkelen selv heller ikke viser til kilder, kan det hele fremstå som noe obskurt. Kan du oppklare noe her?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here