Russland anklager USA for å dekke IS-terrorister i Syria – Norge holder munn

8
Dette bildet illustrerer artikkelen i AMN, men verken kilde eller sted er oppgitt

Regjeringen nekter å kommentere russiske uttalelser om at USA lar IS drive motangrep mot syriske styrker, og om Norge mener USA har rett til å besette syrisk land. Dette skriver ABC Nyheter og fortsetter:

En rekke angrep mot syriske regjeringsstyrker støttet av Russland, har ifølge russerne én ting til felles:

– De kommer fra området al Tanf, der amerikanske styrker er utplassert, hevdet det russiske forsvarsdepartementet forrige uke.

Terroristangrep har rammet blant annet den strategisk viktige veien mellom Palmyra og Deir ez-Zor.

– USAs åpning for terrorister er det viktigste hinderet for å slå IS i Syria, og suksess for den syriske hær i å frigjøre Eufrat-dalen går imot USAs planer, skriver det russiske forsvarsdepartementet på twitter.

Men Forsvarsdepartementet nekter å svare på ABC Nyheters spørsmål om norsk syn på anklagene fra Russland, skriver nettavisa.

Spørsmålene kan bli følsomme:

Etter hvert som IS blir slått, også i området rundt byen Deir ez-Zor, vil den syriske regjeringshæren, støttet av russisk flyvåpen, komme kant i kant med de kurdiske SDF-styrkene og de amerikanskledede internasjonale styrkene som befinner seg på syrisk territorium og støtter SDF.

SDF har beveget seg langt utover det kurdiske kjerneområdet, og nyter amerikanske luftstøtte inn mot de oljerike områdene rundt Deir ez-Zor. Og hva da?

Mener Norge at syriske myndigheter har rett til å kontrollere områder som blir gjenvunnet militært fra IS, eller har USA folkerettslig rett til å holde fast på territorier?

Etter å ha grunnet på spørsmålet siden torsdag i forrige uke, fikk ABC Nyheter onsdag følgende svar fra Utenriksdepartementets kommunikasjonssjef Frode O. Andersen:

«Vi kommenterer ikke hypotetiske spørsmål.»

I andre sammenhenger pleier Utenriksdepartementet å hevde at folkeretten er viktig for et lite land som Norge.

ABC Nyheter avdekker her hvordan regjeringa praktiserer total ugjennomsiktighet når det gjelder Norges ulovlige deltakelse i krig på syrisk territorium.

Norges deltakelse i krigen mot Syria gjennom å sende styrker inn i landet, bryter med FN-pakten, og er å betrakte som en krigsforbrytelse. Vi har også vist at slik den føres nå bryter den også med den juridiske vurderinga som UDs rettsavdeling gjorde i 2016. Den vurderinga rettsavdelinga gjorde, viser i seg sjøl at det er svært syltynt grunnlag for å påberope seg “sjølforsvar” etter FN-paktens artikkel 51. Det forutsetter blant annet at Syria ikke “er villig til eller i stand til” å forsver eget territorium. Man kan se av teksten at juristene virkelig har slitt med å hale fram noe som under tvil kan betraktes som hjemmel.

Men slik krigen nå føres, med angrep fra USA-koalisjonen mot Syrias egne styrker, så bryter den fullstendig med UDs egen juridiske betraktning.

Det folkerettslige grunnlaget omfatter ikke maktbruk mot andre grupperinger i Syria eller mot Assads styrker. Det anses i dagens situasjon ikke å foreligge et folkerettslig grunnlag for operasjoner mot Assad-styrkene, ei heller andre aktører.

Det må fortsatt foreligge et angrep mot Irak fra ISILs side med utgangspunkt i ISILs tilstedeværelse i Syria som syriske myndigheter ikke har evne eller vilje til å forhindre.

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. «Vi kommenterer ikke hypotetiske spørsmål.» var svaret fra Utenriksdepartementets kommunikasjonssjef Frode O. Andersen.
    For det første var ikke spørsmålet hypotetisk, det var svært konkret. For det andre ble det ikke bedt om kommentar, men svar. For det tredje har Utenriksdepartementet mange ganger både kommentert og svart på hypotetiske spørsmål, så her følger en inkonsekvens, eller konsekvens, om at Utenriksdepertementet kun svarer/kommenterer når det passer dets agenda/holdning/mening.
    Fire: trenger noen en kommunikasjonssjef for å uttale dette?
    Fem: fortjener Frode O. Andersen lønnen sin, som skattebetalerne finansierer?
    Seks: hva skal vi egentlig med slike organisasjoner og folk? Jeg har ikke bedt om det, og trenger dem ikke.

  2. I Norge ser det ut som det er en rådende forestilling om at befolkningen i Syria etter den arabiske våren ønsker regime endring i Syria. Det er mulig at mange i Syria ønsker endringer, men hva risikerer befolkningen å oppnå ved å avsette Assad?

    I Tunisia ble det innført et levedyktig demokrati (men som sliter med undergravingsvirksomhet fra jihadister). I Egypt ble det avholdt demokartiske valg (for første gang) som det muslimske brorskapet vant. (Qatar mfl har vel økonomisk støttet det sosiale programmet til det muslimske brorskapet på landsbygda i Egypt, slik at det kanskje ikke er så rart at brorskapet vant valget i Egypt?). Deretter kom det et militærkupp i Egypt som innsatte en dikattor. Men ikke noe vestlig land har protestert mot at demokratiet ble avskaffet og diktatur gjeninnført i Egypt (dikatur blir akseptert uten kritikk så lenge diktaturet er USA vennlig). I Irak har regimeskifte mot Saddam Hussein vært katastrofalt og har ført til borgerkrig og konflikt i mange år og deretter til opprettelse av IS. I Libya har regimeskifte ført landet ut i kaos. Er det virkelig slik at det store flertallet av befolkningen i Syria virkelig lengter etter å få samme forhold som det folk har i Irak og Libya? Et regimeskifte i Syria kan derimot føre til at IS overtar kontrollen med nesten hele Syria. Ønsker flertallet av befolkningen i Syria å leve i et strengt IS-kalifat (etter modell av Saudi Arabia)? Det store fletall av befolkningen i Syria kan rett og slett lengte etter fred, og det kan tross alt være bedre å ha Assad ved makten enn å havne opp med noe som ligner på situasjonen i Egypt, Irak og Libya og i IS-kalifatet (vel kalifatet er nå på vei til å bli avskaffet).

    Uten egne bakkestyrke har vestlige land og de større land land i regionen vært nødt til å rekruttere leiesoldater i form av jihadister for å kunne klare å nedkjempe Assad. I utgangspunktet (før IS fantes) var den store fienden Assad. Da IS plutselig dukket opp ut av intet, så ble plutselig IS den store fienden. Sannheten er vel at Assad fremdeles er den store fiende. Den siste utviklingen viser at det ikke har vært så veldig vanskelig å oppløse IS-kalifatet når først USA og deres allierte ønsker å nedkjempe IS. Det gikk ganske raskt å opprette IS-kalifatet og det gikk også raskt å oppløse IS-kalifatet når stormaktene først ønsket det. Dette vitner om at det har foregått et dobbeltspill i Midt-Østen. (Kurderne har derimot kjempet i 100 år for å opprette et eget land uten å ha kommet særlig langt, det er tydeligvis viktig å skaffe seg mektige allierte og spille på lag med disse).

    • Min egen syriske flykting hadde et ønske om regime-endring, helt til han så fortsettelsen. Nå er han stolt av både land og president – og veldig glad i Russland.

    • Iscenesatt som vanlig for å skjønnmale. Disse kvinnene i Lurix har en egen måte å bli forfjamset på. Så fjetret at de ikke kan følge opp et normalt kritisk spørsmål. Slike som Brende burde hatt mange flere av.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here