Milliardærenes stiftelser og norsk utenrikspolitikk

0
Clinton Foundation fikk millioner etter en telefon til Støre

De seinere årene har vi gang på gang sett hvordan norske politikere samarbeider svært tett med multimilliardærer og deres stiftelser. Det har vært stiftelsen til Bill og Melinda Gates, som har fått kongelig mottakelse i Norge. Og ikke minst har det vært Clinton Foundation, der Norge sammen med Saudi-Arabia har vært blant de aller største bidragsyterne. En telefon fra Hillary Clinton var nok til at Jonas Gahr Støre øste massevis av skattemillioner over i denne stiftelsen, som har mange anklager mot seg om korrupsjon og tvilsom forvaltning. Og det har naturligvis vært George Soros og hans Open Society Foundation, samt Batory-stiftelsen i Polen, som han også kontrollerer, og har fått 340 norske skattemillioner til å fordele videre slik de sjøl måtte ønske.

Clinton Foundation fikk millioner etter en telefon til Støre

En av dem som har fått milde gaver fra norske politikere er verdens rikeste mann, Bill Gates. I Norge mottas han som en kongelig av kronprins Haakon og av statsministrene Stoltenberg og Solberg, og han på sin side er smart nok til å rose dem, slik at de blir enda lettere å bruke. – Jeg ble veldig godt kjent med Jens Stoltenberg. Han har vært fantastisk å jobbe med. Uansett hvem som styrer i Norge, ønsker vi å ha et veldig sterkt partnerskap, sier Gates.

Bill & Melinda Gates Foundation har gjort Norge til partnerland og Norge har til gjengjeld øst minst en milliard norske skattekroner over i milliardærenes stiftelser. Avisa LA Times gjorde i 2007 en sånn skikkelig journalistisk jobb som man skulle ønske at mange aviser gjorde. De gikk bak den vakre fasaden til Gates-stiftelsen og fant et langt mindre flatterende bilde. (Oversikt over alle artiklene her.)

Se som han stråler! Det med «honorable» kan vel diskuteres …

Programmet for samarbeidet med milliardærene

Føringene for denne politikken ble ikke minst lagt i Stortingsmelding 15 (2008–2009), altså under den rødgrønne regjeringa. Det er et programdokument for globalismen som absolutt burde studeres av dem som er interessert i Norges rolle i det globale imperialistiske systemet.

NB: Det er ikke urimelig polemikk fra vår side å kalle dette ” et programdokument for globalismen”. Hele dokumentet er gjennomsyret av tankegangen om hvordan Norge skal tilpasse seg globaliseringa, slik det for eksempel heter i åpningskapitlet:

Omfattende globalisering, der suverene stater utfordres av overnasjonale og transnasjonale prosesser og aktører. Prosessene drives fram av en kombinasjon av bevisste politiske valg og strukturelle utviklingstrekk. Disse omfatter revolusjonerende teknologisk endring, økono­misk liberalisering og et voksende kulturelt og ideologisk mangfold.

Bill Gates, Warren Buffett og George Soros

I stortingsmeldinga er det et eget kapittel om milliardærstiftelsene, et kapittel som konkluderer med at disse stiftelsene må Norge samarbeide med. Det står blant annet på side 77:

Den største og mest kjente av disse aktørene på bistandsområdet er Bill & Melinda Gates Founda­tion, som kontrolleres av ekteparet Gates og War­ren Buffett. …

Aga Kahn Foundation er en interessant aktør med asiatisk bakgrunn og forankring i den islamske verden, som de siste årene har samarbei­det nært med Norge i mange prosjekter, inklusive i Afghanistan og Pakistan.

En annen type fond er «The William J. Clinton Foundation», etablert og drevet av Bill Clinton. Stiftelsen har siden den gang vokst seg til en global frivillig organisasjon med mer enn 800 ansatte og frivillige under seg. I tillegg til å være en viktig aktør på det internasjonale bistandsområdet har Clinton også etablert årsmøtet i sitt «Clinton Glo­bal Initiative» som en arena som stadig trekker til seg politikere med internasjonale ambisjoner. Sammen med G8-møtene, «World Economic Forum» i Davos og EUs nylig etablerte «Euro­peiske Utviklingsdager» bidrar det til å utfordre, men også revitalisere, FN, Verdensbanken og OECD som arenaer for dialog på det utviklingspo­ litiske området.

George Soros og hans ulike stiftelser og fond, herunder «The Open Society Institute (OSI)» representerer en mer eksplisitt politisk rolle for globale filantroper, med større vekt på direkte poli­tisk påvirkning. Med årlige budsjetter på mellom 400 og 500 millioner dollar er han en potensiell maktfaktor i det voksende globale nettverket av fri­ villige organisasjoner (NGOer). Slike private aktører har uten tvil ressurser, kompetanse og energi til å gjøre en forskjell.

Også i Stortingsmelding 25 (2013-2014) understrekes betydninga av å samarbeide med Aga Khan-stiftelsen, Bill & Melinda Gates og George Soros. s. 51.

”Samarbeidet har kommet i stand gjennom en erkjennelse av at mange utfordringer best løses gjennom samarbeid, og at privat-offentlig partnerskap er en effektiv måte å gjennomføre målrettede innsatser på i noen tilfeller.”

Legg også merke til at både Børge Brende og Espen Barth Eide har hatt toppjobber i milliardærklubben World Economic Forum, der også kronprins Haakon har spilt en rolle i styret for Young Global Leaders, en klubb av milliardærer og kongelige, som i følge Business Week er «verdens mest eksklusive sosiale nettverk».

Til og med kronprinsesse Mette Marit er integrert i dette systemet gjennom Melinda Gates og hennes Maverick Collective.

Warren Buffett har gitt en presis analyse av situasjonen da han sa: “Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de ultrarike, som vinner!”

Tidligere frivillige organisasjoner blir instrumenter

Stortingsmelding 15 (2008–2009) inneholder også et programmatisk avsnitt om de såkalte NGOene, tidligere frivillige organisasjoner:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Dette er en god beskrivelse av hvordan organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norwac er blitt instrumenter for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagenter for denne. Millardbeløp av norske skattepenger er blitt kanalisert gjennom disse organisasjonene, ikke minst til ”opprørerne” i Syria. Og NGOer samarbeider igjen med milliardærenes stiftelser i et globalt nettverk.

En ytre etat med milliarder på bok og en hær av ansatte

Sommeren 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.

I 2003 skrev professor Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

– Hvert år forvalter dette systemet rundt 15 milliarder kroner. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta om lag tre milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til sitt arbeid. De driver bistand og nødhjelp i over 100 land og er involvert i nærmere 10 000 prosjekter, sier Tvedt.

Den rødgrønne regjeringas stortingsmeldinger om Norge og globaliseringa hjelper oss til å se at dette ikke bare er tilfeldige, negative utslag av politikken. Det er en global strategi der norske «frivillige organisasjoner» og forskningsinstitutter ved hjelp av svært rundhåndet bruk av skattepenger kobles sammen med norsk og atlantisk utenrikspolitikk og milliardærenes private politiske strategier.

Forrige artikkelUSA forlater al-Tanf
Neste artikkel– Vestlige sanksjoner gir landbruksboom i Russland
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).