President McMaster, Harry Potter-venstre, og landgangen i Normandie

0
Game of Thrones

Av Ivar Austbø.

I 2003 mobiliserte en mangfoldig koalisjon av anti-krigsaktivister til store demonstrasjoner i vestlige land. Bakgrunnen var George W. Bushs opportunistiske invasjon av Irak, i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001. Irak var pekt ut som mål lenge før terrorangrepet, men den vulgærpatriotiske stemningen og hevngjerrigheten angrepet skapte gjorde at anti-krigsstemmer ble marginalisert i de delene av offentlig debatt som påvirker politiske beslutninger. På gatene og i alternative medier var de derimot mange og aktive.

Demonstrasjonen i Oslo i 2003 mot Irak-krigen. Foto: Mattis Sandblad, VG

Bush ble selve symbolet på den brautende, dumme amerikaneren som bare valset inn i land og tok oljen deres. Det ble laget nettsider med oppfordringer til politisk attentat på «Dubya», og spredt punktlister med hva som kjennetegnet utviklingen mot et fascistisk styre og hvordan Bush-æraen på skremmende vis sammenfalt med disse punktene. Å tegne Hitler-bart på bilder av Bush var en aktivitet mange internettbrukere likte.

Etter at Obama vant, var vel hele venstresiden sjeleglade og lettet. Tyrannen var borte! Messias lenge leve!

Denne lettelsen, og gleden av at dette presidentskapet ville bli en viktig milepæl og historisk seier for afroamerikanere, som den progressive venstresiden var aktive i å kjempe for borgerrettigheter til, gjorde muligens at anti-krigsbudskapet havnet i bakgrunnen. Obama passet ikke like godt som George W. Bush inn i rollen som den nye Hitler som bombet muslimer.

Da USA og andre vestlige land angrep Libya, var antikrigskoalisjonen langt mindre, og fikk heller ikke da gjort noe av betydning. Det samme gjaldt da USA ble an aktiv deltaker i krigen i Syria, da på det som i mediene ble omtalt som «moderate» opprøreres side. Mer prinsipielle anti-krigsstemmer var igjen ganske usynlige, og stemningen som ble pisket opp av mediene, ved hjelp av filmkjendiser, popartister og andre salgbare aktører, handlet gjerne om å ta imot «flyktninger som rømte fra den brutale diktatoren Assads gassangrep og tønnebomber». Morbide bilder av barnelik var også et mye brukt virkemiddel – et virkemiddel som derimot anses uanstendig dersom formålet er å vise konsekvensene av jihadterror i europeiske byer.

Ytringer som la vekt på at tiltak i nærområdene måtte være hovedstrategien – i stedet for å flytte befolkninger til Europa – ble under denne stemningsbølgen avvist som vikarierende (lite empatiske), uansvarlige og urealistiske.

Da Trump ble republikansk presidentkandidat, og særlig da han vant valget, og dermed fratok de progressive og nyliberale historiens første kvinnelige amerikanske president, fikk stort sett de samme miljøer i venstresiden som var ivrige på å ha en åpen, «refugees welcome», migrantpolitikk et symbol å rette sitt sosiale engasjement og sin indignasjon mot. Trump var et symbol på rasisme, sexisme og mannlige narsissister som fikk jobber de ikke var kvalifisert for på bekostning av bedre kvalifiserte kvinner og minoritetspersoner. Trump hadde allerede overlevd minst et, noe amatørmessig, attentat da han sverget presidenteden.

Bannon og det alternative høyre

Av Trumps rådgivere ble særlig Steve Bannon et yndet hatobjekt. Da han var i Breitbart før sin tid i Trump-administrasjonen gav han drahjelp til deler av det som vokste fram under navnet «alt-right», eller som var sympatiske til alt-right på noen vesentlige områder, som skribenten og den notorisk trollende urokråka Milo Yiannopoulos. Stoffet i Breitbart som appellerte til disse miljøene var ofte kritisk til åpne grenser, identitetspolitikk, feminisme, Black Lives Matter og islam. Dette var miljøer som også spilte en ikke ubetydelig rolle i Trumps plattform. Alt-right ble etterhvert brukt mer eksklusivt om hvite nasjonalister, som Richard Spencer og Andrew Anglin. Nasjonalister og Trump-støttespillere som ikke la vekt på rase (civic nationalism), av typen Mike Cernovich og Paul Joseph Watson fjernet seg fra merkelappen, og blant disse sies det at de hvite nasjonalistene driver identitetspolitikk og er lett krenkbare akkurat som «special snowflakes» man finner på progressiv side, bare at krenketheten er på vegne av hvite.

At Bannon representerer en nyere strømning med krigsskepsis innenfor det republikanske partiet, som vokste fram i opposisjon til Bush Jr og med Ron Paul som en profilert eksponent, som er blitt rost av Trump, er noe som har kommet i bakgrunnen i det polariserte og betente ordskiftet om rase og identitet.

Sammenhenger som at stater som hadde mistet mange soldater vendte seg bort fra Clinton er noe som i liten grad har blitt tatt opp i bearbeidingen av valgresultatet. Slike menneskeliggjørende analyser som tok for seg gode grunner til at mennesker som ikke var rabiate «bigots» kunne stemme Trump fikk sine 15 minutter oppmerksomhet, men ble aldri tatt helt på alvor. Valgresultatet måtte forstås som at egoistiske og privilegerte hvite menn og kvinner sviktet minoriteter – Whitelash!

Vanquish the Dark Lord

Trumps motstandere på venstresiden som gjerne blir forbundet med «#TheResistance» er ingen ensartet gruppe. Den inneholder alt fra såkalte kommunister, anarkister og anti-fascister, til bitre Clinton-donorer som ville få businessfordeler med henne og Bill ved makten, samt venstreliberale intervensjonister. En samlende og viktig figur i denne koalisjonen, er forfatteren J.K. Rowling, med omtrent 12 millioner følgere på Twitter. Hennes sikkert helt utmerkede bøker om Harry Potter har gjort henne hinsides styrtrik, samt elsket av lesere fra flere generasjoner. Med sitt sosiale engasjement på vegne av verdens marginaliserte og svake, samt skarpe tunge og effektive Twitter-meldinger som setter «a**holes», dvs rasister, sexister, islamofober osv på plass, er hun blitt en «thought leader» i kampen mot Trump, eller «Orange Hitler», som han også er blitt kalt. Dersom «spis de rike» fortsatt er et slagord med oppslutning i den progressive venstresiden, så er med andre ord neppe JK Rowling på menyen.

I denne koalisjonen og de mange Trump-fiendtlige mediekanalene er det altså lite å se til antikrigstemmer av den typen man så under Bush. Snarere har det vært en viss sympati for intervensjon i Syria. J.K. Rowling er åpenbart en sterk tilhenger av White Helmets i Syria, som det har vært hevdet er en propagandaavdeling for jihadistopprørere. Motstanden har kanskje vært spesiell slapp fordi Russland er involvert på Assads side, og Trumps påståtte samarbeid med Russland for å stjele valget fra Madam President anses å være et våpen han kan senkes med.

George W. Bush er forresten ikke lenger den nye Hitler. Og Mitt Romney er ikke lenger et gufs fra 80-tallet. Men moralske forbilder som modig tar avstand fra Hitlers ideologi, nasjonalsosialisme.

Charlottesville

Det var lørdag 12. august KKK, nazister, alt-right, samt grupper som har forsvar av grunnloven som kampsak samlet under parolen «Unite the Right» seg for å protestere fjerningen av statuer som mintes Sørstatsgeneraler. Motdemonstranter med et betydelig innslag av progressive, Antifa, Black Lives Matter hadde kommet for å vise sin avsky mot markeringen. Det som av politiet ble beskrevet som «mutually combative individuals» fra disse grupperingene barket så sammen. Under opptøyene som fulgte kjørte en hvit makt-aktivist inn i en folkemengde som var samlet i bygatene, noe som medførte at en av motdemonstrantene, en 32-gammel kvinne ved navn Heather Heyer, døde, mens mange andre ble skadet. Handlingen ble raskt karakterisert som et terrorangrep.

Trumps kommentar om hendelsene var at det var problemer på begge sider, hvilket satte sinnene i kok. Alle Trumps fiender meldte seg på for å fordømme at presidenten ikke ubetinget la skylden på kun en side, nemlig den drapsmannen kom fra. De mente også at fordømmelse av begge sider betydde at man forsvarte KKK og Nazister. Her fant man selvsagt Trumps fiender på republikansk side, som John McCain, Marco Rubio og Mitt Romney, som kroppsbygger, skuespiller, politiker, og «betinget-Hitler-beundrer» Arnold Schwarzenegger. Man fant medieankere og kommentatorer i CNN som tok til tårene. Kjendisene og rikingene meldte seg også på banen, samt de jevne Trumphaterne. Et argument som gikk igjen var at man ikke kunne sammenlikne Antifa, BLM og slike grupper, som kjempet mot folkemord, med grupper som ønsket folkemord, altså nazister. Saken tok til å dreie seg om for eller mot nazi – slik George W. Bush mente vi var for han eller terroristene – og motdemonstrantene ble da naturlig nok sammenliknet med styrkene som gikk i land i Normandie for å kjempe mot Hitlers Wehrmacht, og deres voldsmandat var deretter.

Trump fikk også kjeft for å ha utfordret journalister på hva som var det neste når man først skulle rive ned statuer av historiske skikkelser. Kritikere mente at det var en ubegrunnet frykt fra Trumps side at andre monumenter enn de som var til ære for sørstatene vil bli tatt ned. Debatten og hendelser i etterkant har derimot vist at det er en reell «slippery slope», og det har spedt seg utover USAs grenser.

Tidligere nevnte J.K. Rowling var også ivrig med å refse Trump, og postet svært spesifikt om hvit makt og nazisme. Da Jihadister drepte 15 mennesker og såret et hopetall i Barcelona noen dager etter, tvitret hun derimot en veldig generelt formulert fordømmelse av «ekstremistisk brutalitet».

Om å slå politisk mynt

Etter at Gavin Long skjøt seks politifolk, hvorav tre avgikk med døden, la president Obama ikke vekt på drapsmannens mulige tilknytning til Nation of Islam – eller andre grupper i dette landskapet og deres sympatisører – som en «side» som måtte fordømmes. Hans viktigste budskap var å advare mot splittende retorikk og politisk poengskåring.

«We don’t need inflammatory rhetoric. We don’t need careless accusations thrown around to score political points or to advance an agenda.»

Det er nærliggende å anta at Obamas forsonende budskap gikk hjem på venstresiden og i mediene, og at de dermed var enige i at splittende retorikk og poengskåring mot en side ikke var rett reaksjon etter politiske drap. Obama sa også:

«Around the clock news cycles and social media sometimes amplify these divisions,»… «That is why it is so important that everyone: regardless of race or political party or profession, regardless of what organizations you’re a part of, everyone right now focus on words and actions that can unite this country rather than divide it further.»

En som fikk disse ordene om å dempe retorikken, ikke bruke drapene til politisk vinning og stå samlet som nasjon, i vrangstrupen var derimot en viss Twitter-bruker ved navn Donald Trump, som mente at landet allerede var splittet og det bare ville bli verre.

Han kan dermed sies å møte seg selv i døra når hans motstandere og medier så til de grader avviker fra prinsippene i Obamas budskap, og bruker tragedien i Charlottesville for alt den er verdt til å skape trykk bak kravet om å avsette Trump.

Mens nazidebatten har rast har det skjedd andre viktige ting i Trumps administrasjon.

Generalen

General H.R. McMaster er en av flere sterke tilhengere av militære intervensjoner som har klart å øke sin innflytelse internt i administrasjonen, i takt med at stemmer som representerer anti-krigsstrømningene i velgerbasen har blitt svekket. Å få ut Michael Flynn var som å velte en dominobrikke – Russland kunne nå virkelig brukes for å legge press på Trump og andre som ønsker mer dialog.

Bannon, som var en av de siste representantene for krigsskepsis, forsvant nettopp ut, muligens etter press fra mer liberale Ivanka Trump og Jared Kushner. Han er nå tilbake i Breitbart, der de er innstilt på intet mindre enn «termonukleær krig», men erkjenner at det presidentskapet han kjempet for er tapt.

Like etter Bannon forsvant erklærte Trump at han hadde bestemt at USA vil øke det militære nærværet i Afghanistan, som allerede har vart i 16 år. Da Verdens Gang skrev om saken la de stor vekt på at presidenten tidligere hadde kritisert at USA fortsatt var i Afghanistan, hvilket for så vidt var et journalistisk kurant poeng.

De la også vekt på at presidenten nå fikk «ros fra sine egne», det vil si hans fiender, som John McCain og Paul Ryan.

Det VG ikke gjorde var å nevne McMaster med et ord. At neocons og neoliberale-intervensjonister ser ut til å være i ferd med å ta over sjappa – hvilket vil bety at krig kan bli den viktigste produktlinjen – passer seg ikke kanskje ikke for #TheResistance-vennlige medier som VG å se kritisk på. De er altfor opptatt av liv og død-kampen mot nazismen – der nedkjempelse av Trump er et mål – som nå pågår i USA, til å vie andre perspektiver vesentlig oppmerksomhet.

«Krigen» mellom McMaster-fløyen og deres mektige støttespillere, og deler av Trumps velgerbase, med Bannon og Breitbart på lag, blir antakelig hard og uforsonlig, men det er lite trolig at sistnevnte gruppe vinner. De har allerede erkjent at Trump er tapt, uskadeliggjort av krigspartiet.

Trump står i fare for å miste mange støttespillere på høyre side, og neocons og venstresiden kommer neppe til å ta ham helt til seg, selv om han gir dem mer krig.

Nye kandidater fra krigspartiet er muligens på vei, for å normalisere tilstandene etter dette uheldige avviket med en president som hadde sitt velgermandat basert blant annet på mindre intervenerende utenrikspolitikk.

Game of Thrones

Game of Thrones og handlingenes konsekvenser

Samtidig slåss befolkningen seg imellom i gatene. Massepsykosen herjer og kjærlighetens soldater ser hatefulle nazister bak hver en busk.

Kapitalistene som er blitt utropt til den nye moralske samvittighet etter at kirken har mistet denne rollen, har tross advarsler om farlig presedens økt intensiteten i å svarteliste kunder med feil tanker,

Slagordet «punch a nazi» ytret på internett manifesterer seg i gatene gjennom for eksempel angrep på afroamerikanere som er positive til presidenten eller på annen måte påkaller seg vreden til Antifa eller liknende grupper. Trumps motstandere har gjennom sin avvisning av at det er flere sider med et betydelig voldsproblem og siden sammenlikninger med den annen verdenskrig, i praksis gitt moralske blankofullmakter til å utpeke og konfrontere «nazier» til folk som syntes scenen fra serien Game of Thrones der en frådende mobb håner dronning Cersei mens de roper ordene «Shame! Shame! Shame!» er et flott konsept å ta med seg ut i det virkelige liv og praktisere på enhver «nazi», som for eksempel «gir sin støtte» til nasjonalsosialismen og folkemord ved å bære en caps det står Make America Great på.

 

 

Les mer om nyliberale utviklingstrekk på venstresiden:

Problemet med det nyliberale venstre

Arbeiderklassen og venstresidas sammenbrudd

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.