– Kvinnelige gründere er en utrydningstruet art i velferden

0

Når det blir reist kritikk av velferdsprofittører som skor seg på drift av barnehager, er ikke Høyre og FRP seine med å vise til «kvinnelige gründere», som om de skulle være de dominerende i sektoren og som om det er dem dette dreier seg om. Høyre sier: «Hvorfor er det et problem at kvinnelige gründere i fremtiden skulle få lov å ta ut utbytte, og er det et problem i dag?»

Riktignok var det slik at det på 90-tallet var mange kvinner som startet private barnehager. Denne fasen er imidlertid stort sett over. De kvinnelige gründerne er i virkeligheten en utrydningstruet art i velferden, skriver Linn Herning i en kronikk i Dagbladet:

«I barnehagesektoren er gründertiden over. Det gjelder også i barnevernet. Nå er det kjøp og slag av eksisterende tilbud som gjelder.

Også utbyggingsmarkedet for barnehager vært dominert av de kommersielle kjedene. Det er de fire store (FUS, Læringsverkstedet, Espira og Norlandia), og noen mindre regionale kjeder, som i all hovedsak har stått for etableringene av nye private barnehager de siste årene. Dette er profesjonelle bedrifter med ressurser til å selge seg inn ovenfor kommunene. Her er det liten plass for nytenkende gründervirksomhet. Nå er i tillegg utbyggingsbonanzaen over, og det er oppkjøp som gjelder.

Det gjør at de store blir enda større, og det mangfoldet som mange tror at markedet skal levere, blir mindre. Det tydeligste eksempelet på hvor fort en slik utvikling kan gå, er kjeden Læringsverkstedet, som nå nærmer seg 200 barnehager. Da jeg for to år siden jobbet med en oversikt over de store kjedene til boka Velferdsprofitørene, hadde Læringsverkstedet 92 barnehager.

Allerede da var den raske veksten i denne kjeden bemerkelsesverdig, og siden da har de altså mer enn doblet antallet barnehager. I 2006 hadde selskapet en årlig omsetning på 22 millioner, mens Dagens Næringsliv nylig skrev at omsetningen i år trolig vil være over 3000 millioner. Noen vil kanskje si at dette er en fantastisk gründer-suksess, men dette er i realiteten vekst basert på oppkjøp, omsetning basert på skattepenger og et tilbud som i liten grad skiller seg fra det offentlige barnehagetilbudet.»

Frislippet av private barnehager skapte først en rekke små, private initiativer, men raskt ble disse kjøpt opp av de større, og nå sitter vi med fire store selskaper, som er de som håver inn profitten i barnehagesektoren. Dette er en klassisk utvikling av et kapitalistisk marked. Apotekene ble gjenstand for frislipp de også. De var riktignok private, men under sterke offentlige restriksjoner.

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. I dag eies 99 % av de privateide apotekene av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Adolfsen-brødrene har vært flinke til å skaffe seg en milliardformue på barnehager, barnevern, helse og asylbusiness.

Linn Herning skriver videre:

At det på 90-tallet og tidligere var mange damer som starta barnehager er utvilsomt, men i de kommersielle kjedene er det mennene som dominerer. Dersom man ikke snarest regulerer eierskap i barnehagesektoren, bør kvinnelige gründere anses som en utrydningstruet art.

Det samme gjelder i resten av de skattefinansierte velferdstjenestene. Det hjelper ikke at administrerende direktør i NHO Service, Anne-Cecilie Kaltenborn, påstår noe annet, når vi enkelt kan dokumentere en enda større kommersiell og mannlig eierkonsentrasjon i sektorene hun organiserer. I barnevernet har nå de fem største kjedene tre firedeler av «markedet». Hverken Aleris, Humana, Unicare, Team Olivia eller Aberia eies av kvinnelige gründere, men i all hovedsak av finansmenn. Slik er også situasjonen for de konkurranseutsatte sykehjemmene, der Aleris, Norlandia, Unicare og Attendo deler hele «markedet». At finansmennene har vært rause nok til å ansette noen damer i ledelsen, endrer ikke det faktum at det er mennene som eier og stikker av med de store pengene.

Aleris eies av svenske Investor AB, altså Wallenberg. Humana er børsnotert på NASDAQ Stockholm og majoritetseier er Argan Capital. Unicare eies av investeringsselskapet G Square, som er børsnotert i USA. Team Olivia er nå også børsnotert i USA. Aberia eies av Norlandia, som igjen er en del av Adolfsen-brødrenes finansimperium, to herrer som har vist seg som utrolig smarte velferdsprofitører, både innen barnevern, helse og asylbusiness.

Det er dette som er realiteten når det gjelder private barnehager i Norge. Det er store og stort sett internasjonale konserner som har store, tjukke sugerør nedi statskasse, og det er dem Høyre og FRP gråter sine krokodilletårer for.

New York-børsen; her havner mange av de norske velferdsmillionene.
Forrige artikkelStrypsnaran om Venezuela dras åt allt snabbare
Neste artikkelNei til profitt i velferden krever nei til EØS
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).