Massemigrasjon og profitt

Massemigrasjon gir kjempeprofitter – til noen få. World Economic Forum er en interesseforening for de 1000 rikeste selskapene i verden, en internasjonal klasseorganisasjon for monopolkapitalen, for å si det enkelt, men presist. Denne organisasjonen er hellig overbevist om at det er i dens medlemmers (og dermed i samfunnets) interesse å få til mest mulig migrasjon i verden, for det mener de at det er mye å tjene på. Dette har de klargjort på en serie konferanser og i en lang rekke rapporter. Det er blant annet formulert i dokumentet The Business Case for Migration.

Mye å tjene på migrasjon

I dokumentet heter det:

Det er et ubestridelig faktum at veladministrert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kompetansespekteret kan spille en rolle – ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler ferdighetene. Konkurranseevnen til selskaper, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan styrkes markant av innvandrere og migrasjon. Begrensende og ufleksibel regjeringspolitikk setter selskapene i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede ferdigheter, og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre er innvandrere big business – både som entreprenører som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.

“… arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur) …” Det betyr vel at arbeidet er for farlig, for dårlig eller for dårlig betalt. Og ellers er det de multinasjonale selskapenes muligheter til profitt som er det sentrale argumentet for at massemigrasjon er så gjevt. WEF er jo tross alt en interesseforening, den taler sine medlemmers interesser.

Men de prøver naturligvis å selge inn sine egne interesser som hele samfunnets interesser.

Det hevdes flere steder i dokumentet at migrantene og deres hjemland også har noe å tjene på kapitalens migrasjonspolitikk. For migrantene er det å (eventuelt) få jobb som (eventuelt) kan gi dem høyere lønn og bedre muligheter enn i hjemlandet. Og for hjemlandet er det at migrantene vil sende penger hjem.

Hjemsending av penger som utviklingsmodell

For å få massemigrasjonen til å se økonomisk fordelaktig ut for migrantene og deres opprinnelsesland, viser WEF til migrantenes hjemsending av penger, på engelsk remittance:

Filipino migrant workers contribute significantly to the Philippines economy. Remittances sent by OFWs to the Philippines were valued at more than US$ 10 billion in 2005. This makes the country the fourth largest recipient of remittances, with India, China and Mexico at the top of the list. OFW remittances represent 13.5% of the country’s GDP, the largest in proportion to the domestic economy among the four countries.

I verdensmålestokk er hjemsending i penger gigantisk. Verdensbanken sier at det i 2016 ble utført slike trasaksjoner til en samlet verdi av 575 milliarder dollar. Dette er ti ganger så mye som i 2000, og er typisk for den nyliberale epoken vi lever i. Den gjennomsnittlige transaksjonskostnaden for denne hjemsendinga er på 7,5%. Det betyr at det bare i overføringa ligger en finansprofitt på 43 milliarder dollar. Dette er kort sagt butikk – for dem som formidler penger. Den største av dem er Western Union. Der har Oljefondet investert nesten en milliard norske kroner og har en eierandel på 1,01%, noe som plasserer “oss” blant de 20 største eierne.

Grafen viser veksten i hjemsending av penger til utviklingsland (Verdensbanken)

Remittance er på denne måten en del av finanskapitalens globale verdikjede og kilde til meget store inntekter for de største finansselskapene. Dessuten er disse transaksjonene glimrende for hvitvasking av penger og terrorfinansiering.

Men hjemsending av penger er ingen utviklingsmodell. Alle studier som er gjort av dette viser at det riktignok fører til en økt pengestrøm til opprinnelseslandet, men denne pengestrømmen bidrar ytterst sjelden til noen lokal utvikling i industri eller landbruk. En økonomi basert på migranter som sender penger hjem, er en modell for permanent underutvikling.

Slik er konklusjonen for eksempel når det gjelder Sri Lanka i studien Remittance economy migration underdevelopment in Sri Lanka av Matt Withers, University of Sydney, 2017:

The evidence and analysis marshalled throughout this thesis demonstrates that SriLanka’s growing dependency on temporary labour migration and remittance capital has not yielded an economic panacea but ingrained a complex process of migration – underdevelopment.
Denne modellen som World Economic Forum og deres etterplaprere selger som en stor fordel for både migranter og utviklingsland, er i virkeligheten ei permanent felle. At monopolkapitalen går entusiastisk inn for dette, er forståelig, de tjener seg jo søkkrike på denne modellen, først gjennom utbytting av ekstremt billig arbeidskraft, så gjennom å dyrke en avhengighetsmodell og så gjennom å tjene på transaksjonene. Det er mer ubegripelig at de har fått angivelige sosialister til å tro på denne modellen.

Overføringer etter kontinent. Verdensbanken

Den kriminelle profitten

I tillegg til den mer eller mindre legale profitten på massemigrasjonen kommer den reint kriminelle profitten. Massemigrasjon er milliardindustri. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden.

Dette drives av mafiaorganisasjoner, jihadistgrupper og andre kriminelle nettverk, og de behersker hele verdikjeden fra Guineabukta til Skandinavia. I tillegg til fortjenestene ved illegal transport, illegale papirer, bestikkelser og så videre kommer profitt i narkohandel, prostistusjon, slavearbeid og annen kriminell virksomhet.

Og mafiaene er blitt eksperer til å gå ut og inn mellom svart og hvit økonomi. De tar gjerne statsstøtte for å drive asylmottak, slik det har skjedd flere ganger i Italia, samtidig som de tvinger nigerianske kvinner til prostitusjon. For mafiaorganisasjonene er massemigrasjonen som en gave fra himmelen. Financial Times skrev i 2015:

Italy’s organised crime groups have demonstrated devious ingenuity in everything from drug trafficking and prostitution to extortion and counterfeiting. Now they have found a new source of illicit profits: the migration crisis that has seen thousands of asylum-seekers land on Italian shores after crossing the Mediterranean Sea from north Africa.

Anti-imperialisme og frigjøring

Det er en tragedie at store deler av venstresida har omfavnet monopolkapitalens agenda og har gjort seg til predikanter for massemigrasjon som veien til lykken for de undertrykte i det vi kalte “den tredje verden”. Den er alt annet, den er veien til ekstrem utbytting, i verste fall slaveri, permanent utplyndring av fattige land for deres viktigste ressurs, menneskene, og for maksimal profitt for de største kapitalistene og de største kriminelle i verden.

Den eneste farbare veien for de fattige milliardene i Asia, Afrika og Latin-Amerika er å frigjøre seg fra imperialismen, ta kontrollen over sine egne ressurser og utvikle sin egen økonomi på sine egne premisser. Og da trenger de alle de kompetente folkene de har. Dette er gammel kunnskap, som av en eller annen grunn ser ut til å ha gått i glemmeboka. Det skulle ikke overraske om det har med nyliberalismens ideologiske seier å gjøre.

  15 kommentarer til “Massemigrasjon og profitt

  1. Eivind Reitan
    1. august 2017 klokka 11:05

    De “sosialister” som tror på -modellen,kan være offer for nyliberalismens seier.

    Litt mindre flaterende blir det,om det viser seg å være den rene egeninteresse.

    Klassekampen skriver i dag om den økende ulikhet,og om velferdsstatens betydning for å bekjempe ulikhet.I konkurranse med Høyres Røe-Isaksen.Problemet her er,at Isaksens sminkeforsøk er rettet mot internasjonal statistikk.
    Norge ville kunne komme bedre ut,ved å inndra velferdsytelsene i fattigdomsbegrepet.
    Når KK skal forsvare velferdsstaten sammen med Ap-mot Høyre og F.r.P.-faller argumentene på steingrunn.

    For velferd ved statlige inngrep er ikke en norsk/nordisk tanke.Den tyske sosiale markedsøkonomi fungerer også slik.
    Utdanning og helse kan smøre kapitalismen,og gi smidige overganger ved endring i arbeidslivet.Dette vet både NHO,Høyre og ikke minst F.rP.
    Spørsmålet blir da,i .migrasjonens tidsalder-skal vårt velferdssystem være en idealistisk eksportmodell,eller noe¨å forsvare -også i nedgangstider.Tror “sosialistene” at velferden kan opprettholdes når de mest skruppelløse arbeidsgivere får fritt spillerom,ved underbetalte underleverandører.Neppe.De er “imot sosial dumping.”
    De mener kapitalismen overlever ved økt skatt for “de rike.”Og ved nasjonal og global omfordeling.

    Det er her Egeninteressen dukker opp.Våre kultur-og media prosjekter skal kunne betales av en økonomisk sterk stat.
    Vi -de flerkulturelle,moderne og altruistiske-beholder makta ,selv om arbeidsliv og hele bydeler synker ned i segregasjon.En Verden er modellen.Ikke et ord om at velstanden er bygget på gjeld-sandgrunn om man vil.
    Som om ikke Merkel ,Solberg,Jensen og Støre vet det.Gjelden skal tørkes opp ved innføring av et klan-og familiebasert underproletariat,som ikke trenger velferd for å overleve på minstenivå-også her i landet.
    Alt mens de opplyste kan bebo sine svindyre og forgjeldede ghettoer.
    De-sammen med Aftenpostens kultur-og festivalredaksjon,som produserer mesteparten av avisa,ønsker selvfølgelig migrantene velkommen.
    Forskjellene i argumentasjon er om -tilskudd til u-land skal være statlig eller privat.Og om -migrasjonen skal være regulert eller ikke.Skraper man litt i overflaten,dukker både den rene rasisme og forakten for arbeiderklassen opp.

    Det hele er lett gennkjennelig.

  2. SH
    1. august 2017 klokka 11:56

    Det ser ut som ordet solidaritet i vår tid har fått et nytt innhold, nemlig at solidaritet nå betyr å støtte sosial dumping, brain drain, outsourcing og av-industrialisering.

    Mange har tjent på sosial dumping i Norge, også privatpersoner som kan leie inn billige håndverkere til svart arbeid. Men sosial dumping og outsourcing treffer nå også middelklassen mer direkte enn tidligere gjennom outsourcing av IT-jobber og av administrative jobber (som feks regnskap). Iflg Ap er dette helt greit (landet må bevege seg oppover i verdikjeden sies det). Den internasjonale konkurransen for næringslivet gjør at det er gunstig at feks bedriftens bygninger i Norge bygges av underbetalt arbeidskraft fra lavkostland og at slikt som feks regnskapsfunksjon og IT-avdelinger outsources til lavkostland. Dette bedrer bedriftens internasjonale konkurransevne.

    Victor Norman sier at problemene med ulikhet bør løses vhja omfordeling fra de rike til de som er rammet av globaliseringen. Det kan bety at hvis lønnsnivået/årslønn i bygg og anlegg og i andre bransjer feks skulle settes ned til (la oss si) kr 250.000 og at man så skulle ha innført et slags offentlig lønnstilskudd på kr 250.000, slik at årsinntekten likevel havner på kr 500.000. Dette vil dreie seg om veldig mye penger. Samtidig ser vi at den internasjonale skattekonkurranse fører til at selskapskatten settes ned i de fleste land (man sier at dette vil øke veksten, men det er tull, investeringene vil havne i land X istedenfor i land Y, mens de totale skatteinntekter synker).

    Norge har egen valuta, beskyttet jordbruk, olje/gass og oljefondet, slik at vi som land har en del å gå på.
    Men ved en nedgangskonjunktur i en globalisert og integrert/åpen verdensøkonomi hvor det ikke finnes overordnet styring, kan det føre til at alle land og bedrifter nærmest konkurrerer hverandre til døde. Man kan havne i et slags svart hull hvor alt og alle blir knust og pulverisert, og hvor den bedrift som til slutt er den siste til å gå konkurs har vunnet. Dette må være nyliberalismens logiske høydepunkt for ikke å si sluttpunkt.

    • Nils Ivar Tenmann
      2. august 2017 klokka 13:03

      Solid artitet i handling har alltid haft ett drag av cosa nostra… og er trots alla oberättigade hyllningar beräknelig og ikke så generös som t.ex vänskapen… Solidarit i handling kan innebära strid mot orättfärdigheter… men en strid, hur berättigad den än är… skapar knappast vänskaplig tillit med de motstridande (undantaget kanske alla MMA-fighters)…

      Viss endast striden förenar stridande parter stärks blott misstankens hermenutik

      Solidariteten grundas ikkke på TilliT uten på misstro til den som är avvikande, annorlunda eller tillhör en annan (re)konstruerad eller aspektuell side… at solidariten enbart förknippats med en positiv attityd hänger ihop med vår drift till det “politiskt korrekta”; att ömma för og stödja dem som orättfärdigt är förfördelade i sina levnadsomständigheter.

      Solidaritetens positiva innebörd är ett försvar mot orättfärdig behandling… men den dyrker dock mer misstro än tillit…

      Den ger trygghet… men en tryggd som bygger på instängdhet i en gemensam särskilt (solid) borg, vilken mer har å göre med lokkede dörrer og forsikkringstiltak, än med openhet å geneorisitet…

      “Internationell solidaritet – arbetarklassens kampenhet”… lärde jag mig ropa på gatorna under 70-talet…

      Utan att då i handling veta mer vad det betydde för mig… än att i min egen (relativa ofärds) välfärd legge en å annan krone også i bössa til FNL, MIR, etc… å bevars en å annan også til kassan för de “olagligt” strejkande arbetarnes vilda missnöje med den “solidariska lönepolitiken” för egen del.

      Jag minns ett fackmöte i bynelsen av 80-talet, jag riktade kritik mot ordförandens måte å fördela ordet på og fick til svar: “Du ska ikke kritisera facket, det är osolidariskt.”…
      Jag har senare lärt att en sådan retorisk handling kan kallas metonymi = namnbyte… varken jag eller övriga i salen la märke till glidningen från en kritik av ordförandens handling till en kritik av “facket”… jag blev då både inför mig själv och “den tysta majoriteten” osolidarisk…

      Vi säger sällan det vi menar och menar sällande det vi säger… “jag lovar” og gör i samma andetag det jag (be)skriver likt “TilliT”… ett särskilt självrefererande uttryck; som en bild av sin egen (ömsesidiga fölelses) betydelse.

  3. roger
    1. august 2017 klokka 12:07

    Veldig bra skrevet av Steigan.

    Men kan Steigan forklare hvorfor venstresiden nesten enstemmig hyller migrasjon, til tross for migrasjonens negative virkninger på arbeiderklassen?

    • Rigmor M.Nielsen
      2. august 2017 klokka 19:22

      Til roger
      Har ikke noe svar på dette fenomen jeg heller –
      absolutt alle – Fra AP til TJEN FOLKET hyller migrasjon.

      De som kommer har heller ikke noe ønske om
      å innlemmes i ARBEIDERKLASSEN.

      De fleste ønsker seg vel en liten bu eller butikk –
      som de sjøl kan styre over – utover det tenker
      de vel å NAVE.

      Kvinner har nesten sluttet å komme – de tør
      vel ikke med tanke på alle voldtekter underveis.
      Det vi trenger minst av alt er massevis av unge
      menn – uten damer.

      RN

    • Ask Burle
      3. august 2017 klokka 17:24

      Fordi venstresida er påvirket av marxistisk tenkning som avviser rase, religion, etnisitet og språk som epifenomen – altså juksekonflikter; den egentlige konflikten er den den økonomiske.

      Nå tror ikke jeg at marxismen er eneste forklaring. Verken Kina eller Sovjet har det med å idealisere flerkultur – de vet av bitter erfaring at epifenomenen er alt annet enn innbilte. Så kanskje kan vestlig venstresides umodenhet forklares med at Europa etter 2 VK er hovedsaklig homogene nasjonalstater som tilsynelatende hadde løst problematikken rundt rase, språk etc. Men dette var kun en pk-borgerlig ferniss: rasen er ikke død. Både den, samt språk og religion er langt sterkere identitetsmarkører enn hva marxistene og post-nazistiske borgerskapet har villet innrømme.

  4. 1. august 2017 klokka 15:11

    Når det gjelder Filippinene er situasjonen nå at ca. 11 millioner jobber utenlands. Disse sender hjem penger tilsvarende 10% av BNP, og kalles “national heroes” av myndighetene. Filippinere jobber over hele verden. Typisk nok satte filippinske myndigheter inn tiltak for å få ut ca. 10.000 filippinere fra Syria da krigen brøt ut. De fleste ønsker å jobbe i USA eller Vesten, men svært mange jobber som hushjelper, barnepassere, tjenere, renholdere og kjøkkenpersonale i Gulf-statene, mange av dem under horrible forhold.

    Hvorfor må 10 % av den filippinske befolkning jobbe i utlandet?

    Jo, fordi det er begrensede muligheter i det filippinske klassesamfunnet. Et flertall av de som reiser har utdanning, men finner ikke muligheter i sitt eget land. Dette pga. utstrakt nepotisme, uten personlige forbindelser er det vanskelig å få en jobb du er kvalifisert for. For de som emigrerer er det en mulighet til sosial klatring som ellers ikke finnes. 30 år etter at Marcos ble styrtet er det ingen tegn til økonomisk bedring for flertallet av filippinere, det har vært 30 tapte år der alle regjeringer har ført den samme nyliberale politikken. Landet har opplevd økonomisk vekst, men veksten har gått til de på toppen, og en liten middelklasse i byene.

    Dermed reiser millioner av utdannede mennesker, mange av dem etterlater seg små barn som tas hånd om av storfamilien. Ofte kan det gå flere år mellom hver gang disse får korte besøk av sine biologiske foreldre. Det betales en enorm menneskelig pris for dette.

    Filippinere smører kapitalismens maskineri over hele verden, også i Norge. Filippinske sjøfolk bemanner norske skip i utenriksfart. Vi holder oss altså med en “kulturutvekslingsordning” (Au pair) som gjør det mulig for middelklassen å skaffe seg hushjelp for en billig penge, stort sett filippinere, mange av dem med god utdanning. Disse velger altså å “jobbe” i Norge for luselønn, heller enn i sitt eget land. Kanskje kan de sende 2-3000 kr. hjem hver måned.

    Arbeidsmigrasjon er en ventil som letter det sosiale og politiske trykket i avsenderlandet, mens mottakerlandet får en arbeidskraftreserve som kan dempe lønnspress og holde fagorganisering nede.

    • OTK
      1. august 2017 klokka 18:03

      Nok et eksempel på at både Høyre OG Venstresiden er pådriver/støtter organisert sosial dumping, men det er håpløst å debattere det med venstresidens representanter da nisseluen er sydd godt fast i nedtrukket stilling.
      Vi har fått mange eksempel på konsekvensene av dette for norsk arbeidsliv, men det er gått så langt at dem som skulle jobbe mot denne utviklingen har spist så mange kameler og gitt etter i så mange år at å tro at dem vil begynne å jobbe mot dette nå er å tro på Nissefar. Det kommer dem ALDRIG å gjøre.. det innebærer nemlig en innrømmelse av at dem har sovet på post.
      Lurer på hvor mange det er i ledelsen i venstreorienterte organisasjoner/partier som har praktisk erfaring fra industriarbeidsplasser i moderne tid.. la oss si etter 2008. Tar med Transport og Bygg og Anlegg også.
      At venstresiden skulle bli Norske lederes beste venn har jeg aldri trodd.
      Vil tro oppegående velgere lider valgets kvaler nå når det er valgår… det finnes jo ikke alternativer, det nærmeste for meg er SP, men det går jo å stemme blankt.
      PS: Anser dem som ikke ser disse problemene som “maktas nyttige idioter”, eller så har dem kommet seg selv i posisjon og driter i resten… er nok mye av det siste.

      • Marit Sandtrø
        1. august 2017 klokka 21:56

        Til OTK
        Å la være å stemme er bedre enn å stemme blankt. Blanke stemmer blir ikke tatt med i opptellingen, de bidrar bare til et kunstig høyt tall på valgdeltagelsen. Personlig er jeg ikke lenger interessert i å gi legitimitet til et Storting som ikke engang respekterer Grunnloven, og kommer derfor ikke til å stemme i år.

        • ⒶF
          2. august 2017 klokka 22:05

          Marit S, det er fint å se at i det minste én til her har skjønt hovedpoenget med valget; å skaffe fornyet legitimitet til den norske konstitusjon, parlamentariske styringsform og valgordning.

          Derfor er alle partiene med på TV- og aviskampanjene i forkant av valgene, der de for to minutter begraver stridsøksene og “i god og respektfull demokratisk ånd” stemmer i stemmekoret: -Husk å stemme, ikke glemme! Blåser i på hvem, bare gå og stem! Halleluja!

          Å stemme blankt og å ikke stemme overhodet, er to ulike måter å håndtere to ulike misnøyer på. Blankt er å si at man anerkjenner systemet som sådan, men bare har et forhåpentligvis midlertidig problem med å finne et parti og et program man faktisk støtter nok til å ville forsøke å hjelpe frem til mer innflytelse. Det er mer enn nok for de som stiller til valg og deres eventuelle skyggekabinetter til å ta det til inntekt for status quo i form av høy valgdeltakelse.

          Den eneste måten å si fra ved valg om en grunnleggende mistillit til systemets evne til å ivareta sine egne demokratiske idealer og institusjoner, er å ikke stemme. Hjemmesitternes kandidat, eller “INGEN”, som vi liker å kalle det alternativet, har flere ganger vunnet valget i Norge i den forstand at antallet mennesker som ikke benytter stemmeseddelen har vært høyere enn antall stemmer på det største partiet. Dessverre er ikke systemet mer demokratisk enn at det største påstemte alternativet (partiet/ koallisjonen) danner ny regjering også etter de valgene der INGEN egentlig stikker av med seieren.
          Men når valgdeltakelsen dropper dramatisk eller ligger lenge på et påfallende lavt nivå blir det i hvert fall lagt veldig godt merke til, det er egentlig ganske krise. Det er andre omstendigheter som gjør at det tilsynelatende aldri får noen reéll konstitusjonell konsekvens, enn at det ikke er så alvorlig. Det er en kombinasjon av manglende engasjement og kritisk sans hos oss – “folket”, en betydelig maktarroganse og skamløshet hos politikerne, og manglende historisk presedens og konstitusjonelle verktøy til å la det få noen rimelige konsekvenser. Den prinsipielle kattepina med lav valgoppslutning synes jeg allikevel er det minste man kan by dem på av nok-er-nok-signaler.

  5. ta vare på miljøet
    2. august 2017 klokka 10:30

    Jørgen Randers seier at innvandring i lengda ikkje vil kunne hjelpe på økonomien. Då innvandrerane også vil bli pensjonistar etterkvart. Dei blir såleis og ein del av vanskane i økonomien. I EU og Noreg har ein forlengst overskride grensa for økologisk berekraft. Ein har for høgt folketal og forbruk. Innvandrerane blir og ein del av ein forbrukskultur.

    Det er og tvilsamt om sosialisme eller kommunisme kan hjelpe særleg mykje på miljøutfordringane. Dei moderne industrisamfunna krev store innvesteringar, forbruk og kostnader heile tida på ei mengde område. I DDR hadde ein ikkje særleg høgt privat forbruk. Jamvel utan det, så braut staten ut tonnevis av brunkol for kvar innbyggjar i DDR,

    https://www.nrk.no/urix/i-dag-er-jordas-ressurser-_brukt-opp_-for-i-ar-1.13625042

  6. 4. august 2017 klokka 15:48

    Filippinerne liker å skryte av alle slektninger og venner de har i utlandet: http://permaliv.blogspot.com/2017/08/talisays-gater-en-augustkveld.html

Legg inn en kommentar