Vi må snakke alvor om framtidas energi

På en menneskealder er det blitt tre ganger ganger så mange mennesker på jorda, og den samlede produksjonen av varer er uten sidestykke i verdenshistorien. Energien bak denne eventyrlige veksten er karbon i ulike former, olje, kull og gass. Forestill deg menneskets 200.000 års historie på jorda som ett døgn. Ett døgn har 1440 minutter. I denne skalaen er tida etter 1945 et halvt minutt. I de 1439 minuttene før 1850 brukte menneskene nesten ikke av karbonlagrene. Men i det siste minuttet har vi svidd av omtrent halvparten, og det meste av det har skjedd i det siste halve minuttet. Den som påstår at dette kan skje det neste minuttet også, er ikke riktig vel bevart. Det vi har opplevd er unikt i planetens historie, og kan ikke gjentas. Nå kommer de harde valgene. Vi må snakke et alvorsord om energi.

Diskusjonen om elbilen

I en liten artikkel, som egentlig bare var en gjengivelse av noe av den diskusjonen som pågår i Tyskland, skrev jeg at Ingen vet hvor strømmen til elbilene skal komme fra. Den fikk en enestående respons. Den ble både rost og kritisert. Men det viktigste er at den førte til en spennende diskusjon, ikke minsst her på steigan.no, men også i sosiale medier. Dette er utmerket, for er det noe vi trenger, så er det diskusjon om disse sakene. Siden Fredric Hauge og Bellona velsignet Teslaen til Elon Musk, har elbilen vært hellig i Norge. Miljøbevegelsen, staten og industrien har trykket den til sitt bryst, og det samme har en stor av forbrukerne gjort. Og det høres jo utvilsomt besnærende ut at man ved hjelp av ny batteriteknologi kan fjerne bensin og diesel fra byene. Men det er en hake ved hellige ting, og det er at når man undersøker dem nøyere så er de ikke så uproblmatiske likevel.

Det er en grunn til at Norge, som er det eneste landet i Europa med store mengder billig vannkraft, også er det landet som totalt dominerer elbilmarkedet i Europa. Myndighetene har valgt å gi bort denne strømmen til elbilbrukerne, samt å gi dem en rekke andre fordeler. Dette har gitt Musk og andre et marked i Norge som ikke noe annet land kan vise maken til.

Men ingen har noe svar på hvor strømmen til tyske, franske, italienske og greske elbiler skal komme fra. En elbil i Tyskland går på kullkraft. Flere elbiler, mer kullkraft. Riktignok lager Tyskland skoger av vindmøller og dekker produktivt jordbruksland med solcellepaneler, men fortsatt er det kull som dominerer kraftproduksjonen. I Frankrike er det atomkraft. Macron har lovt å redusere atomkraftas andel fra 75% til 50%. Men som med mye av hans politikk, har han ikke fortalt hvor han skal ta den energien fra. For ikke å snakke om Italia, der husholdningene betaler dyrt for den lille strømmen de får lov til å bruke allerede, og der det ikke finnes alternative energikilder som kan fylle gapet.

Men uansett hvor interessant diskusjonen om elbilen er, så er den bare et lite vorspiel til den virkelig svære diskusjonen, nemlig diskusjonen om framtidas energiløsninger.

Norge som “Europas grønne batteri”

Våre politiske ledere. som er flinke til å love bort landets ressurser til EU, USA og hvem det nå måtte være, har også lovt å gjøre Norge til “Europas grønne batteri”. Både Venstre og NHO har uttalt seg entusiastisk om dette. Venstre mener til og med at vi har “etiske forpliktelser” til å bli batteri for Europa. Norge er altså tiltenkt en sentral rolle for å kompensere for ustabiliteten i vind- og solkraften på kontinentet.

Det betyr i så fall en nokså brutal utbygging av ny vannkraft i Norge, kraft som Norge ikke har behov for. Det betyr milliardinvesteringer i nye svære overføringskabler til EU. Og det betyr at strømprisene i Norge vil komme opp på europeisk nivå. Og som Henrik Karlstrøm skriver i tidsskriftet Manifest, vil selv den totale strømproduksjonen i Norge bare kunne dekke fem prosent av Tysklands behov.

Så selv om vi legger oss flate for Tyskland og omdanner landet vårt til et gigantisk batteri for tysk økonomi, vil det bare ha marginal betydning for Tysklands uløste energiproblem. Tyskerne betaler 50% mer for strømmen nå enn de betalte i 2006, og bedre skal det ikke bli.

Fra naturens side er Norge ekstremt heldig stilt når det gjelder energi, men det gjør også at det er lett for politikere å drive løftepolitikk på framtidige generasjoners bekostning. Men i stedet for å gjøre Norge til enda mer av en energikoloni for EU, burde vi bruke ressurser, forskning og teknologi på å finne ut hvordan man kan bruke vesentlig mindre energi enn vi gjør i dag. For det er det som er den eneste virkelige løsninga på energiproblemet.

Verdens energibruk

Det var altså den industrielle revolusjonen som førte til den enorme veksten i bruken av jordas karbonlagre. Mer presist var det kapitalismens gjennombrudd som gjorde det. Eller som Karl Marx og Friedrich Engels skrev i Det kommunistiske manifest:

Borgerskapet har under sitt, ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet fram av jorda – hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!

Hvis vi prøver å løfte fram ett element i kapitalistisk økonomi som mer enn noe annet forklarer denne enorme dynamikken, så må det være kapitalakkumulasjonen. Akkumuler eller dø, det er Skriften og profetene for kapitalismen.

Og etter at dette ble skrevet, ble ordene bekreftet av ei utvikling som langt overgår alt som har skjedd fra menneskehetens opprinnelse og fram til 1850. Ta en titt på denne grafen.

Den viser at den kollosale utviklinga Marx og Engels skrev om, og det med rette, er bare barnematen mot det som har skjedd siden. Grafen viser at veksten kom med kapitalismens gjennombrudd ca. 1850. Men den viser også at det virkelige knekkpunktet kom så seint som i 1945. Siden har det gått nærmest vertikalt til himmels. Og en ser også at dette først og fremst er en karbonrevolusjon. Fornybar kraft er den tynne, gule streken øverst på grafen, mens karbon er grått for kull, grønt for olje og rødt for gass.

Denne karbonrevolusjonen har gjort det mulig å øke jordas folketall fra 2,5 milliarder i 1945 til 7,2 milliarder i 2017, altså nær sagt en tredobling. En tredobling av avtall mennesker på jorda i løpet av en generasjon. Det har aldri skjedd før, og det kommer aldri til å skje igjen. Og det har hatt sin pris.

Forskerne er nå nokså sikre på at vi nå snakker om en ny geologisk epoke. Vi lever ikke lenger i holocen, men i antropocen, menneskenes geologiske epoke. Og denne epoken karakterieseres ikke minst av at vi nå er inne i den sjette store utryddelsen. Oda Ording skriver på NRK.no:

Forskerne har kartlagt nedgangen i dyrebestander, altså grupper av samme art som lever innenfor et bestemt område. Funnene er alarmerende.

Rapporten, som ble publisert mandag i PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences) slår fast at reduksjonen av dyr på Jorda er multiplisert 100 ganger siden 1900-tallet. Ikke siden dinosaurene forsvant for 60 millioner år siden, har nedgangen i dyrelivet vært så stor.

De siste 350 millioner år har jorda vært gjennom fem store utryddelser av arter:

  • I ordovicium-silur for ca. 450 millioner år siden. Da døde mellom 60% og 70% av alle arter ut.
  • I devon for ca. 370 millioner år siden. Da døde 70% av alle arter ut.
  • I perm-trias for ca 350 millioner år siden. Da døde 90-96% av alle arter ut.
  • I trias-jura for 200 millioner år siden. Da døde 70-75% av alle arter ut.
  • I kritt-paleogen for 65,5 millioner år siden. Da døde 75% av alle arter ut. Det var slutten på dinosaurene og starten på pattedyrenes æra.

En del av disse utryddelsene foregikk over millioner av år, med unntak av den siste som antakelig skyldtes en asteroidekollisjon med jorda.

I vår tid forsvinner dyre- og plantearter i et så stort tempo at det ser ut som om vi er inne i den sjette store utryddelsen. Og denne gangen er det vi mennesker som er asteroiden.

Olje, olje, olje

Hele samfunnet vårt og levesettet vårt er oljebasert. Det gjelder oppvarming og avkjøling av boliger. Det gjelder for den del produksjonen av datamaskiner og mobiltelefoner. Å produsere en datamaskin krever minst ti ganger dens vekt i fossil energi. Sjøl vårt kjære internett forbruker 6% av verdens energi, og da for det meste olje, kull og gass. All sementen til husene, veiene, broene og infrastrukturen vår er produsert ved hjelp av karbon. Ett tonn sement = 1,13 fat olje.
Uten olje, ingen drabantbyer, ingen kjøpesentra med store parkeringsplasser. Asfalten vi kjører på er naturligvis olje. Syntetsike fibre er ikke noe annet enn olje. Plastikk er olje. Leker, flasker, byggevarer, olje, olje, olje. 95% av verdenshandelen er basert på olje. Globalisering er lik olje. 17% av verdens olje er knyttet til matvareproduksjon. Kunstgjødsel alene står for 5%. Det moderne mennsket er en vandrende SUV.

Gigantiske dagbrudd som dette er en del av prisen for vår indsutrielle revolusjon.

Vakre løfter, men ingen løsninger

Vi får stadig høre at nye teknologier er rett rundt hjørnet, og de vil gi oss nærmest uendelige mengder med gratis energi, slik at vi kan legge karbonepoken bak oss. Vi hører om kald fusjon, om thoriumkraft og om nye typer solceller osv. Men fortsatt utgjør karbon rundt 85% av energien (pluss alt det andre), og det er ingen tegn på at nye teknologier er i ferd med å ta over noen vesentlig andel av dette. Og hadde det vært sant at vi sto foran uendelige mengder gratis energi, ville det antakelig ha vært forferdelig. For da ville den bli brukt til ikke bare å fullføre den sjette utryddelsen, men også å tømme lagrene av sjeldne mineraler, av kopper, av lithium, titan, coltan eller hva det måtte være, for da ville ikke en gang energimangel sette visse begrensninger for den absolutte utplyndringa av planeten. Stakkars barnebarn!

Men løftene lar vente på seg, og de kommer uten prislapp. Ja, vi har thorium i Norge, men ennå er thoriumkraft langt unna, og skal vi utnytte thoriumforekomstene våre, betyr det gigantiske dagbrudd i nedre Telemark. Gjenta etter meg: Det finnes ingen gratis lunsj!

Den eneste farbare veien

Det finnes ingen som har noe svar på hvordan man skal mette ni milliarder munner uten olje, kull og gass. Det finnes ingen som kan garantere at det er mulig å opprettholde vår type sivilisasjon på det nivået den har i dag, uten karbonenergi.

Den eneste farbare veien er derfor å redusere behovet for energi i alle ledd, for å gjøre det beste ut av knappe ressurser. Jeg skriver om noen gjennomførbare tiltak når det gjelder byutvikling i artikkelen Sustainable Cities in the Age of Environmental Crises, og det finnes mye sånt man kan gjøre; praktiske, gjennomførbare endringer som kan begynne i går.

Men det er én hindring som blokkerer oss, nemlig den samme kapitalismen som har skapt denne enorme revolusjonen i utviklinga av produktivkreftene.

Hvis vi prøver å løfte fram ett element i kapitalistisk økonomi som mer enn noe annet forklarer denne enorme dynamikken, så må det være kapitalakkumulasjonen. Akkumuler eller dø, det er Skriften og profetene for kapitalismen.

I sin aller enkleste form kan loven om kapitalakkumulasjon formuleres slik: P – V – P’ (der P’ > P). I denne formelen betyr P penger eller kapital og V varer (råvarer, energi, arbeidskraft osv.) Kapitaleierne har kapital P og investerer i varer for å skape produksjon, og den eneste hensikten er å ende opp med mer kapital P’. Og kapitalakkumulasjonen kan ikke slutte der, for da slutter kapitalisten å være kapitalist. P’ må investeres etter samme prinsipp slik at P” > P’, og så videre i det uendelige.

Dette er et enormt ekspanderende prinsipp, og det kan for eksempel framstilles grafisk som en spiral:

kapitalakkumulasjon

Dette viser i all sin enkelhet at kapitalismen trekke stadig nye deler av samfunnet og av biosfæren inn i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Denne dynamikken har ført kapitalismen inn i regnskogen, ned på de største havdyp og ut i verdensrommet. Dyre- og plantearter, ja hele genmaterialet, er blitt produksjonsfaktorer i en evig og raskt ekspanderende spiral.

P – V – P’ (der P’ > P) er en særutgave av eksponentialfunksjonen, som kan skrives slik:

eksponentialfunksjonen

Dette er det samme som vi har i prosentvis vekst. Hvis for eksempel bruttonasjonalproduktet øker med 4% hvert år, så vil økonomien dobles hvert 17 år. Etter 34 år er den fire ganger så stor og så videre. Fire prosent vekst i 100 år betyr at økonomien vil bli femti ganger så stor som utgangspunktet. Som vanlig grafisk kurve ser dette slik ut:

eksponentialfunksjonen kurve

Til slutt går kurven rett til værs. Hvis Norges befolkning hadde økt 4% siden 1814 da det var ca. én million innbyggere i landet, ville vi i dag ha vært 2.550.000.000 eller 2,55 milliarder.

Fortsatt eksponentiell vekst er en matematisk og fysisk umulighet. Men siden kapitalismen er totalavhengig av eksponentiell vekst, så får vi se til å kvitte oss med kapitalismen – jo før jo heller.

  20 kommentarer til “Vi må snakke alvor om framtidas energi

  1. K.K
    13. juli 2017 klokka 07:55

    Det er kjærkommet og modig gjort av Steigan å ta opp temaet EL-bil i et miljøperspektiv. Med bakgrunn i de mange følelsesbetonte reaksjoner temaet kan skape, er det tydelig at en stor del av befolkningen ikke har reflektert over hva som faktisk genererer den energien som skal til for å ladde opp batteriene. En kan sågar få inntrykk av at mange tror at bruk av EL-kraft er klimanøytralt! I denne sammenheng kan det være fristende å sitere fra Ibsens Villanden; “Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme”

    Det største problemet med holdningene til EL-bilbruk, er at fokuset blir tatt bort fra behovet for å bygge ut gode kollektivløsninger. I stede duller “vi” oss inn i en illusjon om at vi er miljøbevisste om vi går over til bruk av EL-biler og forurensede utbygging av motorveier. Snakker om å bli ført bak lyset. For øvrig mener jeg at det må innføres en høy global karbonavgift.

  2. garob
    13. juli 2017 klokka 09:11

    God og svært viktig artikkel av Steigan!

    Det manglar berre litt på å vere ein innertiar.

    Under bildet av dagbruddet er teksten:
    Gigantiske dagbrudd som dette er en del av prisen for vår industrielle revolusjon.

    Det skulle stått:
    Gigantiske dagbrudd som dette er en del av prisen for vår industrielle sivilisasjon

    Uansett samfunnsystem går vi oss på det same heilt grunnleggande problemet:

    Alt eit industrisamfunn nyttar seg av er gjennstand for minkane utbytte.

    Dette gjeld utvinning av karbonbasert energi som olje og kol, og ulik metallholdig malm som gjennom knusing og smelting blir til dei metalla som inngår i industrielle produkt.

    Desse har gjennom geologiske prosessar blitt konsentrert til utvinnbare ressursar, og dei finst i gitte avgrensa mengder på spreidde lokasjonar på planeten.

    Bildet av gruva illustrerar tydlig at vi må lenger ned i jordskorpa, lenger ut på havet osv. for å utvinne desse ressursane.

    Kapitalismen vil møte minkande utbytte med eit brak i det vekst ikkje lenger er mulig.
    Vi er der kanskje allereie, berre med berg av gjeld forsøker dei å kamuflere at reell vekst har stoppa opp.

    Men eit eventuelt sosialistisk samfunn vil møte det same problemet: Vi må springe fortare og fortare for å stå i ro.

    Til slutt vil utvinning og oppkonsentrering av energi og metall til industriell bruk konsumere alt som går inn i anstrengelsen.

    Då er det “game over” for ein industrialisert sivilisasjon.

    Dette er det grunnleggande vilkåret for menneska som heller ikkje “venstresida” tør ta inn over seg.

    Diskusjonen om El-bil er eit totalt villspor i denne samanhengen.

    • 13. juli 2017 klokka 11:28

      “Vi må springe fortare og fortare for å stå i ro.”

      Bra du påpeker dette. En ny sivilisasjonsplattform må ta innover seg at vi må ta mange skritt tilbake. Jeg vil anbefale seinmiddelalderens kjøpstader som et godt utgangspunkt: https://blog.p2pfoundation.net/sustainable-city-twentyfirst-century/2017/06/20

      Og vi må bli færre. Var nettopp i Tokyo, og der så det ut til at konstruksjons- og vedlikeholdsbransjen stort sett bestod av aldrende, grå menn. Kanskje havner de opp her de som ikke lenger klarer å henge med på karusellen? De eldre må bli en del av samfunnshjulet så lenge og så mye de orker, skal vi klare en befolkningsreduksjon. I tillegg viser nyere atferdsforskning at emosjonell intelligens øker kraftig etter fylte 60 år, så her har samfunnet mye å hente på mange områder!

      I dag er pengelønnsomhet mål og rettesnor for alle valg. Vi har en sivilisasjon bygget på pengelønnsomhet som eneste prinsipp. Hvorfor har vi det?

      Takk til Steigan som tør å pirke borti, ja jeg vil si torpedere det hellige prinsippet om pengelønnsomhet!

      Å utrede og å “prøvekjøre” en ny form for sivilisasjon som ikke bygger på pengelønnsomhet, men samarbeidskreftene vi finner i inngruppa gjennom de sosiale aspektene av handikapprinsippet, er anslått å koste i overkant av 50 millioner kroner.

      De sosiale atferdsmønstrene vi finner i handikapprinsippet har kraft i seg til å erstatte penger som limet i samfunnet. Penger som samfunnslim er kun nødvendig i et utgruppesamfunn. Kapitalismen er rotfestet i atlaskgartnerfuglenes utgruppestrategier. Men vi mennesker er i den heldige situasjon at vi som art har evnen til å utnytte begge ytterpunktene i handikapprinsippet for samfunnsbygging. Dette er vårt håp som art!

      En forutsetning er at alt blir likt for alle på en gang, i alle fall på nasjonsnivå.

      Bonusen er et absolutt demokrati hvor enhver stemme teller like mye, samt at vi blir kvitt byråkratenes og teknokratenes makt. Fordi de forsvinner inn i og oppløses i allmenningheten!

      Ja, ja, jeg er bare en avdanket industriarbeider og bondetamp fra utkantene av Toten. Kulturetablissementet avskyr slike som meg. Men jeg tror Terje Bongard ville gitt meg circa 4+ på denne lille teksten. Men slike tullinger som meg og Bongard vil ikke samfunnsviterne vite av. Vi får tro de dør ut i tide, men det begynner å bli knapt om tid nå.

      Død over det predatoriske markeds/stats-duopolet! Lenge leve allmenningene!

  3. Olav
    13. juli 2017 klokka 09:29

    I vår tid forsvinner dyre- og plantearter i et så stort tempo at det ser ut som om vi er inne i den sjette store utryddelsen. Og denne gangen er det vi mennesker som er asteroiden.

    I den grad en overhode bryr seg om andre livsformer så handler kampen nå om å hindre tilgang på enda mer energi og, så sant det på noen måte er mulig, redusere populasjonen av denne ene dyrearten som fortrenger og destruerer alt annet liv på denne planeten. Mer av tilsvarende lettvint tilgjengelig energi vil bare gjøre det desto lettere å fortsette den samme naturødeleggende ferden. Det er tross alt lite som tyder på at det store flertallet av mennesker bryr seg stort mer om andre dyrearter, planter og øvrige levende veseners overlevelse enn en hvilken som helst bakterie, insekt eller smågnager bryr seg om hvordan det måtte gå med “menneskeheten”. Det er slik sett, som økologen William B. Catton skrev for mer enn tretti år siden, riktignok knapt heller mer grunn til å fordømme folk for at de har latt seg rive med i denne ville og historisk unikt destruktive galmannsferden. Nettopp i det store bildet, i den geologiske skalaen som tilgangen på fossil energi i sine konsekvenser innebærer, opptrer folk flest faktisk ganske bokstavelig som tankeløse mikroorganismer som for kort stund vokser eksponensielt i antall på grunn av plutselig tilgang på et overskudd av avfallstoffer fra planter. Den store forskjellen selvsagt at det aldri igjen vil komme noen tilsvarende ny vår for dette dyret. For de av oss som ønsker å verne om det som finnes igjen av natur som ennå ikke er revet opp og voldtatt, så ligger vel strengt tatt det eneste håpet i at hele systemet bryter sammen i vold og kaos slik at antall mennesker forhåpentligvis kan reduseres ned til hva det var for noen hundre år siden. Å stoppe den frenetiske kampen disse “mikroorganismene” nå fører for å skaffe seg tilgang på energi og som i bunn og grunn bare handler om å kunne fortsette sin ekstremt naturødeleggende levemåte, vel det virker det ihvertfall ganske håpløst.

    The essence of the drawdown method is this: man began to spend nature’s legacy as if it were income. Temporarily this made possible a dramatic increase in the quantity of energy per capita per year by which Homo colossus could do the things he wanted to do. This increase led, among other things, to reduced manpower requirements in agriculture. It also led to the development of many new occupational niches for increasingly diversified human beings. (Expansion of niches in Germany, America, and elsewhere from 1933 to 1945 was, it now appears, just a brief episode in this long-run development.) Because the new niches depended on spending the withdrawn savings, they were niches in what amounted to a “detritus ecosystem.” Detritus, or an accumulation of dead organic matter, is nature’s own version of ghost acreage. Detritus ecosystems are not uncommon. When nutrients from decaying autumn leaves on land are carried by runoff from melting snows into a pond, their consumption by algae in the pond may be checked until springtime by the low winter temperatures that keep the algae from growing. When warm weather arrives, the inflow of nutrients may already be largely complete for the year. The algal population, unable to plan ahead, explodes in the halcyon days of spring in an irruption or bloom that soon exhausts the finite legacy of sustenance materials. This algal Age of Exuberance lasts only a few weeks. Long before the seasonal cycle can bring in more detritus, there is a massive die-off of these innocently incautious and exuberant organisms. Their “age of overpopulation” is very brief, and its sequel is swift and inescapable. When the fossil fuel legacy upon which Homo colossus was going to thrive for a time became seriously depleted, the human niches based on burning that legacy would collapse, just as detritovore niches collapse when the detritus is exhausted. For humans, the social ramifications of that collapse were unpleasant to contemplate. The Great Depression was, as we have seen, a mild preview. Detritus ecosystems flourish and collapse because they lack the life-sustaining biogeochemical circularity of other kinds of ecosystems. They are nature’s own version of communities that prosper briefly by the drawdown method. Industrialization: Prelude to Collapse. By William Catton. (Excerpt from Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change)

  4. 13. juli 2017 klokka 09:33

    En viktig årsak til masseutryddelsen som nå i gang, men som sjelden eller aldri omtales, er at en vha geoengineering har gått inn og endret på selve atmosfæren som alt liv avhenger av. Dette har og vært en svært betydelig bidragsyter til global dimming, dvs at mengden sol som når jordoverflaten, de siste 10-årene har blitt redusert med 20-25%. Apopos EL bil, hva med å sette fokus på anti-gravity teknologi som på 60-tallet ble ‘classified’ av USA?

    • Erik Lindeberg
      14. juli 2017 klokka 21:27

      Ja, Terje Wulfsberg, aerosoler som vi slipper ut har en viss “dimmende” effekt på sollyset, men det er langt mindre enn én %. Dette motvirker i en viss grad den menneskeskapte drivhuseffekten, men ikke nok til å utlikne den.

      Anti-gravity-teknologi er science fiction (feks H.g. Wells “The First Men in the Moon” og James Blish “Cities in Flight”). At myndighetene i USA skulle ha hemmeligholt noe rundt dette er rent tøv.

  5. johan
    13. juli 2017 klokka 10:21

    Den største befolkningsveksten har skjedd i land som ikke har hatt tilgang til fosil energi som oss i vesten. I vesten går jo folketallet nedover. Mer fosil energi = mindre befolkningsvekst. Faktisk ser vi at befolkingen i vesten stadig blir eldre Hvordan forklarer vi det?

    • 13. juli 2017 klokka 11:47

      Gjennom kvinners utdanningsnivå. En stor fordel med InnGruppe-Demokratiet er at det er en form for parlamentarisme som er bedre tilpasset den kvinnelige biologi, slik at kvinnelige verdier og kvinnestemmer kan få en kraftigere gjennomslagskraft.

      Terje Bongard skriver: “Jeg gjør et forsøk på å beskrive denne kjønnsulikheten i uttrykk (strategi) i boka: Det handler om ulikheten i pådrivet på ulike arenaer: Menn har statistisk høyere show-off-behov, som fører til mer synlighet i utgrupper, store arenaer, toppstillinger osv. Kvinner er akkurat like gode, eller bedre, til å debattere, men føler/kjenner seg mer hjemme i inngrupper. Statistisk slår dette ut i aviser og offentlighet. Jeg er overbevist om at vi snart har et fag som heter evolusjonær sosiologi, som vil revolusjonere faget. Formål: Øke friheten for begge kjønn.”

      Jeg svarer: Knallbra! Dette betyr at kvinner har mye å vinne på RID-modellen, og menn det motsatte. Hvorfor var ikke da RID-modellen hovedparole under 8.mars-togene?

      • 13. juli 2017 klokka 12:23

        I tillegg kan RID-modellen redusere graden av seriemonogami og reversere den økende tendensen med barnløshet og utpressing fra kjønnsmarkedet for menn. Eivind Berge ser dette som en positiv bieffekt av modellen, fordi andre aspekter hos menn enn de sosioøkonomiske slik kan tre klarere fram for det velgende kjønn.

    • Lars
      13. juli 2017 klokka 20:17

      Godt spørsmål. Kan èn av forklaringene være at vi i Vesten med vårt jordbruk holder liv i stadig større befolkninger i den fattige delen av verden med u-hjelp, matvarehjelp osv.? Et land som Egypt f.eks nærmer seg 100 mill. mennesker og har ikke mulighet i dagens situasjon til å brødfø egen befolkning men må kjøpe mye av maten (særlig kornet) utenfra. I virkeligheten er det et ganske lite antall land på verdensbasis som er nettoeksportører av mat i alle former, men flere av disse er til gjengjeld veldig store.

      • 14. juli 2017 klokka 03:23

        Pussig å tenke på, da Egypt i sin tid var Roms brødkammer. Men Nildeltaet er vel ikke så fruktbart lenger med Nasser-demningen, som ikke kun stoppet den årlige forslammingen av jorden med næringsrikt mudder og mineraler, men som også har ført til innsig av saltvann i store deler av deltaet.

        Vi må nok leve mer av insekter og sik i framtida. Sik flommer det jo over av i mange ferskvann, og da den ligger ganske langt nede i næringskjeden har den heller ikke så mye miljøgifter som ørret og gjedde. En stor fordel i Mjøsa, som har enorme mengder sik men også mye miljøgifter.

        Makrell er vel også en framtidsfisk som ligger noe ned i næringskjeden. Luksusen med å fore opp laks med soya, makrell og insekter kan vi neppe unne oss for framtida.

        Biokull var lenge en stor hype for å skaffe ny fruktbar jord. Tro hvordan dette har gått? Var det bare en hype, eller er det pengelønnsomhets-prinsippet som står i vegen?

  6. Paul
    13. juli 2017 klokka 13:43

    Artikkelen blander en presentasjon av problemene med den kapitalistiske modellen og menneskehetens katastrofale påvirkning på artsmangfold og biotoper med et nærsynt eller skylapp-preget syn på energikilder. Jeg er enig i at lavere forbruk er nødvendig (og som nevnt i artikkelen finnes andre begrensede og ikke-fornybare ressurser enn fossilt karbon), men at “det er ingen tegn på at nye teknologier er i ferd med å ta over noen vesentlig andel” er en sannhet med modifikasjoner.
    Fordelingen av kilder til energi er i rask, og først og fremst akselererende, endring. Grafen som viser 1800 til 2013 er interessant, men gir ikke noe godt bilde av en sannsynlig fremtidig utvikling. “Follow the money”! Det investeres mer og mer i fornybar energi, og kostnadene for vind- og solenergi er konkurransedyktige i stadig flere markeder.
    https://www.bloomberg.com/news/articles/2017-06-15/solar-power-will-kill-coal-sooner-than-you-think
    Etter min mening er vi i ferd med å løse energiproblemene. Relativt små politiske grep (om enn ikke i Norge) kan fremskynde løsningen ytterligere. Spørsmålet er om vi klarer det raskt nok til å berge jorden som en beboelig planet de neste hundreårene. Det kan være for sent allerede. Uansett er vi ikke noe nærmere å løse problemene med kapitalismens umettelige appetitt. (Og den glidende maktoverføringen fra (prinsipielt) folkevalgte organer til pengemakten i ly av de underholdte massers apati.)

  7. Anki
    13. juli 2017 klokka 17:52

    Livet er jaggu krevende når utgangspunktet er en postage stamp consensus. Vi kunne jo begynne med forby kriger og oppheve forbud mot hampplanten. I krig med en plante, liksom – så retarded at det ikke er det minste rart vi ikke mestrer annet enn steinalderretorikk. Så er det kanskje på tide å børste støv av Tesla – og da mener jeg IKKE bilen….c”,) Dessuten er det ikke folk som er problemet – når vi kjeppjager elitepsykopatene og tar krafta vår tilbake kommer det til å gå helt fint. Ikke ett eneste normalt menneske – med tre hjerneceller on active duty – synes krig eller fracking er genialt. Absofreakinlutly retarded.

  8. 13. juli 2017 klokka 20:38

    Vi kan alltids gå, no problem. Denne artikkelen viser at Steigan fortsatt – etter 50 år, enda ikke har forstått noen prinsipper, men det er ikke ønskelig da det kullkaster ideologien – et falsum utviklet nettopp av superkapitalisten. Muligens, kanskje, og kanskje ikke, vil dette løse seg selv da det er fallende. Tingene går i bølger og svinger frem og tilbake. Kommunismen er ikke, og har ikke vært annet en en tilfeldig vilkårlighet uten at kapitalismen har vært noe særlig annet heller, men kommunismen er utviklet av kapitalismen for å fremme visse ting. Kommunismen har aldri fungert og vil aldri fungere innenfor et økonomisk maskineri og det er det den er utviklet for, uten at kapitalismen er brukbar, men den fungerer.

  9. Jms
    13. juli 2017 klokka 21:36

    Fordelen med kapitalisme er at den belønner forbedringer og nye oppfinnelser. Bakdelen er at kapitalen kan kjøpe opp rettighetene til brysomme patenter og skrinlegge dem.

    For alt vi vet finnes det allerede oppfinnelser som kunne medført store kutt i forbruk av fossilt brennstoff, men patentene befinner seg i oljeselskapenes eie.

    Lovverket på dette området skulle derfor vært slik innrettet at oppkjøp av patentrettigheter kun for å forhindre konkurranse ikke var tillatt.

    Det burde også satses mer på konkurranse og belønning mellom forskningsinstitusjoner og oppfinnere. Dette for å stimulere til forskning på bruk av ny energi og energisparing.

    Å tro at man ikke kan komme videre før kapitalismen er ute av bildet er et blindspor. Da risikerer man i høyeste grad at toget har gått. For selv om kapitalismen er selvdestruktiv har den vist evne til overlevelse, og det ligger nok fortsatt et godt stykke frem i tid før den eventuelt finner sitt siste hvilested.

  10. SH
    13. juli 2017 klokka 23:39

    Nullvekst er problematisk å få til i praksis i et kapitalistisk system.
    Mesteparten av profitten kan ikke da lenger investeres, ellers blir det jo ikke nullvekst.
    Med dagens store eierkonsentrasjon vil ikke eierne heller klare å konsumere all profitt, kun en liten brøkdel kan de klare å konsumere.
    Dette betyr at profttraten i hele næringslivet vil bli presset nedover mot å bli nesten lik null.
    Men prifittraten varierer fra bedrift til bedrift.
    De bedrifter som i dag har lav profitt vil presses ned i negativ profittrate og vil dermed gå konkurs.
    Det kan bli rene dominobrikker som faller hvor en bedrift velter andre bedrifter i samme verdikjede.

    Man kan gjøre som i Babylon for flere tusen år siden og slette all privat langsiktig gjeld og gire samfunnsøkonomien inn mot en ny runde med storstilt lånefinansiert konsum slik Ronald Reagan i sin tid gjorde.
    Et annet alternativ er såkalt helikopter penger (en slags mini borgerlønn) finanisert gjennom pengetrykking eller hentet fra bankenes overskudd. Bedrifter kan også gjøres om til stiftelser eid av de ansatte og hvor de ansatte mottar bonus når bedriften går med overskudd (det finnes slike bedrifter i Norge i dag, bla en på Helsfyr i Oslo).
    Flest mulig velferdstjenster må tas tilbake i offentlig tjeneste for å kvitte seg med profitt i disse bransjer slik at den totale profittmengde blir lavere.

    Fremtiden kan bli tøff med kanskje så mye som 11 milliarder mennesker som alle ønsker vestlig levestandard. Belastningen på jordens ressurser og bæreevne vil bli fomidabel. Og spesielt i en situasjon hvor veldig mye av den billigste fossile energien har blitt brukt opp og hvor CO2 problematikken (sammen med utslipp av sot) kan føre til nedsmelting av isen på polene.

  11. ⒶF
    15. juli 2017 klokka 17:26

    “I en liten artikkel, som egentlig bare var en gjengivelse av noe av den diskusjonen som pågår i Tyskland, skrev jeg at Ingen vet hvor strømmen til elbilene skal komme fra. Den fikk en enestående respons. Den ble både rost og kritisert. Men det viktigste er at den førte til en spennende diskusjon, ikke minsst her på steigan.no, men også i sosiale medier. Dette er utmerket, for er det noe vi trenger, så er det diskusjon om disse sakene.”

    Kommentar til “den lille artikkelen om el-biler og energiregnestykket”, samt til ovenstående artikkel og mulige fremtidige artikler om samme tema, i hvert fall inntil et vitenskapelig konsensus oppstår:

    115 kommentarer, and still counting, og deriblant raust med skråsikkerhet på at nettopp det energiregnestykket man selv legger frem er det korrekte.

    Alle modellene kan neppe være korrekte samtidig, så dette er et felt der en tungt vitenskapelig basert og konsensusskapende fasit så langt befinner seg ute av syne. Når ting faktisk er så opplagt sånn eller slik som de fleste synsere synes å synse, pleier det ikke å bli synset så mye i det hele tatt, for nesten ingen gidder å påpeke eller dvele ved det alle er enige om. Slike ting utgjør det vi tenker på som virkelighetens rammeverk, det er som at sola står opp om morran, og det hver eneste jævla morra; interessant nok som heliosentrisk fenomen betraktet, men ikke noe folk diskuterer om er tilfelle eller ikke.* (Se digresjon)

    At noe kan generere såpass mange ulike og gjensidig utelukkende tolkninger og forklaringsmodeller som herværende tema (forsøksvis komplett energiregnestykke for menneskelig aktivitet på jorda), betyr at saken ikke er opplagt eller avgjort. Da kommer all form for skråsikkerhet og belærende formuleringer fra de ulike betraktningsmåter i et noget merkelig lys.

    Akkurat det samme fenomenet kan observeres ifbm. klimadebatten, som jo også er nært knyttet til og delvis overlappende med energiregnestykket: Ingen fasit og bøttvis med kraftfull og selvsikker synsing.

    ⒶFs proporsjonalitetsprinsipp for diskusjoner på internet:

    “Lengden på umulig bevisføring og graden av malplassert selvfølgelighet bevisene fremføres med er omvendt proporsjonal med mengden av entydige observasjoner og vitenskapelig konsensus.”

    Men stå på, folkens, dette er jo topp underholdning! 😀

    *(Glem flat earth-folka, de gjelds ikke. Det går en grense gjennom tilværelsen, og den går ved troen på en flat jord som universets absolutte sentrum og en sol og en måne som er omtrent jevnstore og like langt unna – i 2017. Det ryker en liten sikring under topplokket her hver gang jeg tenker på at denne forestillingen faktisk er veldig utbredt, og at den nå er inne i en gullalder der den får nye tilhengere i et tempo som dverger veksten i antallet steigan.no-lesere, for eksempel. Det er sikkert mange pene, anstendige mennesker her inne som aldri har skitnet til hodet sitt med å bruke litt tid på å se nærmere på hva som er essensen i de største og mest altomfattende av de mest populære konspirasjonsteoriene, og derfor ikke er klar over at antallet folk som tror på flat earth, samt antallet artikler og videoer om saken, er enormt. Men jeg garanterer: Flat earth er utrolig svære greier. Jeg fleiper ikke nå, dessverre. De som fremdeles måtte ha ambisjoner om å redde menneskene fra seg selv har et langt lerret å bleke.)

Legg inn en kommentar