«Den tida er forbi da vi kan stole fullstendig på andre. Det har jeg opplevd de siste dagene. Vi europeere må virkelig ta skjebnen i våre egne hender.» Det var noe historisk og dramatisk over forbundskansler Angela Merkels ord i ølteltet til partiallierte CSU i München, og alle vet at hun snakket om forholdet til USA.
Uttalelsen kom etter to mislykte toppmøter i henholdsvis NATO og G7 der skismaet mellom USA og landets europeiske «allierte» ble demonstrert for all verden.
Et vannskille?
Markerer Merkels ord et historisk vannskille i forholdet mellom Europa, det vil si Tyskland, og USA? Det er litt for tidlig å si, for Merkel har sagt liknende ting før, nemlig rett etter at Donald Trump ble valgt. Det som gir ordene større tyngde denne gangen, er at hun henviser direkte til møtene med Trump, og at de dermed blir en slag uoffisiell tysk/europeisk status.
Egentlig er det ingenting oppsiktsvekkende i Merkels uttalelse. Tyskland og EU kan ikke stole på USA. Det kunne de ikke under Obama, og det kan de enda mindre under Trump. Daværende visepresident Joe Biden fortalte studenter ved Harvard nedlatende om hvordan USA hadde tvunget europeerne til å være med på sanksjonene mot Russland.
Ifølge Det hvite hus sa han blant annet følgende:
«Hele tida har vi gitt Putin et enkelt valg: Respekter Ukrainas suverenitet eller ta imot de stigende konsekvensene av å ikke gjøre det. Dette har gjort at vi kunne samle verdens viktigste utviklede land til å påføre Russland kostnader.
Det er sant at de ikke ønsket å gjøre det. Men igjen var det USAs ledelse, og det at USAs president insisterte, og noen ganger måtte vi nærmest gjøre dem forlegne for å få dem til å stå opp og ta økonomiske tap for å påføre kostnader.»
Disse sanksjonene har vært ødeleggende for deler av tysk, italiensk og fransk næringsliv. De har kostet titusener, hvis ikke hundretusentalls arbeidsplasser. De har påført tysk industri tap, ikke bare nå, men for mange år framover, på grunn av tapte posisjoner, som ikke så lett lar seg gjenvinne, fordi de er overtatt av konkurrenter, ikke minst Kina.
USA har presset og tvunget Europa med i sine ødeleggende kriger, som ikke bare har skapt kaos og elendighet langs Europas sør- og østgrenser, men som også har skapt flyktningestrømmer som EU ikke klarer å takle. Nest etter de landa som er blitt ødelagt, er det Europa som betaler prisen for USAs krigseventyr. ikke USA.
Det som er oppsiktsvekkende er altså ikke det Merkel sa, men at hun sa det. Europas angivelige ledere har funnet seg i denne vasallstatusen. De har knyttet hele sin personlige og politiske framtid til å være vasaller for USA, til skade for sine egne folk. Og så blir de hånt og vanæret på toppen av det hele. Det var først da det ble for mye, selv for Frau Merkel.
La oss leke med tanken
Men la oss leke oss med tanken. Kan Tyskland og EU virkelig legge alvor bak forbundskanslerens skjebnetunge ord? Kan de virkelig ta inn over seg at de ikke kan stole på USA?
På det området der det er vanskeligst å se at EU har noe å stille opp, er på det militære. Tyskland sjøl er de facto under full militær kontroll av USA. USA har 40.000 soldater på tysk jord og tunge militære installasjoner. Skulle det komme til en alvorlig konfrontasjon, kan USA når som helst ta kontrollen over Tyskland, uten at Tysklands regjering kan gjøre stort med det.
EU har heller ingen militær styrke å stille opp som alternativ til USA. Trump hånte EU for ikke å være i stand til å betale for sitt eget forsvar. Og det er de jo ikke. De har basert seg på å være vasaller. Skal vi ta Merkels ord på alvor, må vi spørre: hvordan kan de fortsette med dette, hvis de virkelig ikke stoler på USA? Ta skjebnen i sine egne hender? Det må i sin ytterste konsekvens bety å erstatte NATO med en EU-hær, men det finnes det jo ingen europeiske land som mener for alvor. Det måtte bety å utforme sin egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, med andre ord å forholde seg helt annerledes til ikke minst Russland og Kina enn hva USAs diktater legger opp til.
Handelskrig med USA?
USA fører handelskrig mot EU allerede. Straffetiltakene mot Volkswagen er handelskrig kamuflert som strid om utslippsjuks. Donald Trump har varslet at han vil trappe opp denne handelskrigen med en rekke forskjellige virkemidler. Et tiltak er en importavgift på 20% som vil ramme ikke minst tysk eksportindustri.
President i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, varsler om en kommende handelskrig mellom EU og USA i et intervju med Bild am Sonntag. Men USAs manipulasjon med dollaren er allerede en handelskrig, blant annet mot Europa. Det nye er at nå blir denne handelskrigen åpen. Christopher Giancarlo, som er leder for US Commodity Futures Trading Commission, truet nylig EU med finansiell handelskrig dersom EU er for hardhendt i sin gjennomføring av brexit.
Så handelskrigen er allerede i gang. Det skyldes ikke Trump, hvis europeerne innbiller seg det. Den skyldes at USA taper i konkurransen om verdensmarkedene, og at dette undergraver USAs posisjon som supermakt. Uansett hvem som sitter i Det ovale kontor, kommer USA til å måtte føre en mer aggressiv handelspolitikk.
Men hvordan vil EU svare? EU-lederne ønsker å inngå TTIP og TISA-avtalene, enda de er svært skadelig for store deler av europeisk økonomi, og enda folkene i deres egne land ikke vil ha dem. Ideen har vært å «binde opp USA» til et avtaleregime som avverger handelskrig. Nå ser det ut til at denne strategien har mislykkes på sine egne premisser. Og hva så? Skal EU svare på USAs straffetoll med å innføre sin egen?
Geopolitikken viser ingen nåde
I geopolitikken finnes det ikke mye rom for for liksompolitikk. Tyskland kan ikke både gjennomføre et skisma med USA og fortsette konfrontasjonen med Russland. Tyskland trenger et nøkternt samarbeid med Russland. Tyskland trenger avspenning og handel. Sånn sett er tyske interesser på kollisjonskurs med USAs politikk. Men Tyskland har vist seg uten evne til å håndheve sine egne interesser på dette området.
Skulle det virkelig skjære seg, har Washington hundre måter å rive EU i filler på. Polen og de baltiske statene er først og fremst pro-USA, og i andre rekke pro-EU. Albania er en koloni under USA og et militært støttepunkt sammen med Kosovo, som kan rive EUs sørflanke i filler, uten at USA sender flere styrker enn de allerede har.
For ikke snakke om at USA når som helst kan forsterke det helvetet de allerede har skapt i Midtøsten og Nord-Afrika på måter som EU kommer til å få merke, ikke bare på kystene til Hellas og Italia, men i tyske og franske byer.
Av disse og andre grunner, er det derfor vanskelig å ta den vanligvis svært forsiktige Angela Merkels ord helt alvorlig. De må mer oppfattes som en bønn om at djupstaten i USA snart må se å få gjennomført det statskuppet i USA som europeiske ledere har bedt om siden november 2016.
Men det er en misforståelse hvis europeerne tror at en annen president i USA vil løse problemene deres. Rett nok er Donald Trump vulgær, brautende og uforutsigbar. Men det som er kommet til syne handler ikke om stil og retorikk. Det handler om så grunnleggende økonomiske, politiske og militære interesseforskjeller at den ikke lar seg dekke over med et nytt strøk maling.