President Donald Trumps to møter med Europas «ledere» var selsomme og sjeldne forestillinger. Trump gjorde ikke en gang forsøk på å late som om han møtte likeverdige. Her var det The Commander-in-chief som møtte vasallene. De fikk sine pass påskrevet og fikk vite veldig klart hvem som bestemmer i det som av en eller annen grunn kalles «alliansen».
Det er 23 av disse 28 landa som ikke betaler det de skal til forsvaret, sa Trump.
USAs president nevnte aldri NATOs artikkel 5, som er det disse vasallstatene betrakter som sin livlinje, garantien om at USA vil komme dem til unnsetning hvis en fiende skulle true dem.
At lederne i NATO-landa ikke for lengst har skjønt at dette er en paragraf USA folker etter eget forgodtbefinnende, viser bare hvor virkelighetsfjerne de er.
Ingen av presidentene før Trump har heller følt seg forpliktet til å gå i krig for et hvilket som helst medlemsland, men det er først han som demonstrerer så åpenlyst hvor stor forakt han har for de «allierte».
Han nærmest skjelte dem ut for deres manglende evne til å stille opp økonomisk:
«And many of these nations owe massive amounts of money from past years and not paying in those past years. Over the last eight years, the United States spent more on defense than all other NATO countries combined.»
Til EU-ledere sa Trump at Tyskland er «bad, very bad», når det gjelder handel. Det kan vanskelig vekke begeistring i verdens nest største eksportnasjon (etter Kina).
G7-møtet i Taormina på Sicilia ble også en fiasko. Nå er G7 fra før av en institusjon som er langt forbi sin holdbarhetsdato, siden mange av disse stormaktene er blitt grundig akterutseilt allerede. Men møtet i Italia må være et lavmål hittil.
De klarte ikke en gang å komme med et sluttkommuniké. Italia hadde bedt om hjelp til å løse flyktningekrisa. Den planen føyset Trump bort uten å ta noen diplomatiske hensyn. Han lot vertskapet stå der med «una faccia brutta», og det er omtrent det verste du kan gjøre med en italiener. Dessuten er Italia i en desperat situasjon, ikke minst på grunn av USAs kriger i Libya og Syria, og fordi landet har tapt stort på sanksjonene mot Russland.
Angela Merkel hadde satset stort på at G7 skulle stille seg bak Paris-avtalen om klima, men det gikk også i vasken. (Nå er ikke Parisavtalen noe som kan redde jordas klima, men det er tema for en annen diskusjon.) Hele rammeverket for samarbeidet mellom USA og Europa revner i kantene, og Merkel så ut som om julenissen hadde gått sin vei og tatt med alle gavene.
Nyhetsbyråene sier at Merkel var rasende på Trump og erklærte at «nå har vi ikke lenger noen avtale». Det er mulig å forstå Frau Merkels frustrasjon. Nå har hun i årevis oppført seg som den lydigste av alle lydige pudler. (Nesten like servilt som Norge.) Hun har forrådt sitt eget lands interesser ved å la industrien tape enorme summer for å lystre USAs krav om sanksjoner mot Russland og hun har til og med funnet seg i at CIA avlytter henne personlige mobiltelefon. Og så får hun kjeft og hån av overlæreren.
Nyhetsmagasinet Der Spiegel tar det tungt, og skriver rett ut på lederplass det Merkel antakelig føler:
– Det er på tide å bli kvitt Donald Trump.
USAs imperium får stadig flere likhetstrekk med Romerriket i dets siste stadium; gjelda går til himmels, infrastrukturen klapper sammen, valutaen er ikke verdt det den gir seg ut for, vasallene gjør opprør og barbarene erobrer grenseområdene.