Rødts belgiske søsterparti PTB er på vakt mot suksessens fallgruver

0

Av Halvor Fjermeros

Et valg i dag ville ha økt gruppa til Parti du Travail de Belgique (PTB) i det belgiske parlamententet fra 2 til 14. Men det marxistiske partiet som passerte sosialdemokratene på siste måling i Vallonia, er de første til trekke i håndbrekket og advare mot faren for å bli et reformistisk valgparti om de ikke bygger sterkere grunnorganisasjoner på landsbasis.

Det er en oppsiktsvekkende framgang det belgiske revolusjonære partiet PTB (på fransk) eller PVDA (på flamsk) har hatt det siste halvåret. Det har blitt lagt merke til i storaviser som New York Times og Washington Post, og magasiner som Politico, men er nesten ikke omtalt i norske aviser. Den store veksten har særlig skjedd i den gamle fransktalende delstaten og industriregionen Vallonia hvor en måling nylig ga PTB 20,5 %, og dermed nest største parti. Men nå har også Brussel, som er en egen region, blitt deres hjemmebane med PTB som 3. størst. Til og med i Flandern, sterkt preget av nasjonalisme og reaksjonære strømninger, har PVDA brutt sperregrensa i flere målinger.

Germain Mugemangango (40), PTBs leder og fulltidsansatte organisasjonsarbeider for regionen Charleroi i delstaten Vallonia der partiet nå er nest størst og passerte sosialdemokratene på siste måling. (Foto: Halvor Fjermeros)

Faglig basis mot globalisering

I et intervju jeg gjorde med PTB/PVDAs leder Peter Mertens midt i mars i hans hjemby Antwerpen, framhevet han fire av partiets fulltidsansatte (blant mange flere) som gjør en stor innsats for å bygge partiorganisasjonen. En av dem er Germain Mugemangango, PTBs leder for regionen Charleroi i delstaten Vallonia. Charleroi er en industriby, av enkelte «esteter» kalt Europas styggeste by på grunn av den synlige og dels nedlagte stålindustriens nærhet til byens sentrum. Utenfor byen ligger et nytt industriområde der de over 2.000 arbeiderne ved en nedleggingstruet Caterpillar-fabrikk kjemper for sin framtid. Der møtte jeg PTB-leder Germain sammen med to Caterpillar-arbeidere i fjor høst. Han kunne bekrefte det som er PTB-ledelsens store bekymring nå, nemlig at de ikke har organisatorisk styrke til å følge opp de gode meningsmålingene:

– Med så gode målinger siden før jul, mellom 16 og 20,5 %, får våre potensielle velgere store forventninger til hva PTB skal klare. Det gjelder jo først og fremst på det parlamentariske området, i lokale bystyrer og regionparlamentet. Men vi har vårt svare strev med å bidra til de kampene vi her står midt oppe i industri og finans- og banknæring der titusener av arbeidsplasser har gått tapt de seiene år. Det har jo også vært et voldsomt engasjement nettopp i Vallonia mot de globale handelsavtalene TTIP og CETA, den siste holdt på å havarere for hele EU fordi delstatsparlamentet stemte den ned før det kom inn noen små endringer som endte med flertall for avtalen. Sosialdemokratene i PS (sosialistpartiet) var presset til å gå mot CETA, og vi var i front i motstanden. Vi trodde PS skulle vinne på dette, men de har gått tilbake, noe som bl.a. skyldes noen skandaler med politikerlønninger som bringer politikken i vanry. Det tjener vi i PTB på. Så dette er en krevende balansegang mellom forventninger og realistiske målsettinger om hva vi kan klare.

-Folk er frustrerte og forbanna over den industripolitikken som føres. I parlamentet snakker de store partiene om behovet for økt fleksibilitet i arbeidslivet, og de fortsetter å subsidiere arbeidsgiverne og bidrar til store overskudd. Når Caterpillar trues med nedlegging og flytting av hele produksjonen til Grenoble, så gråter de samme politikerne krokodilletårer for de som blir sagt opp. Men de har ingenting å foreslå for å redde industrien. PTBs motkrav er at selskap som går med overskudd, som Caterpillar, ikke skal ha lov til å sparke folk. Og at de rike må betale formuesskatt. Grunnen til at de vil flytte produksjonen til Frankrike er ikke at franske arbeidere er høfligere enn belgiske, men splitt og hersk. Det er veldig krevende å få til et aksjonsfellesskap over landegrensene, mye tyngre enn å flytte kapital og fabrikker i en globalisert økonomi, sier Germain som har hendene fulle som partiorganisator i hele Charleroi-regionen.

Sterke industri- og fagforeningstradisjoner

Jeg møter partileder Peter Mertens, den 48-årige sosiologen av utdanning, i de nye partikontorene til PTB/PVDA i hans hjemby, nær togstasjonen Antwerpen Central. Han gir meg en innføring i det kompliserte forholdet mellom de to atskilte språkregionene i Belgia, det fransktalende Vallonia i sør og det flamsktalende Flandern i nord.

Peter Mertens (48), partileder i PTB/PVDA, Belgias eneste tospråklige parti for både den fransktalende og den flamske befolkning. (Foto: Halvor Fjermeros)

-Belgia var det første industrialiserte landet på kontinentet, før Frankrike, før Tyskland. Det var kull- stål- og tekstilindustri, og fabrikkeierne, borgerskapet, var framsktalende. Derfor utviklet det seg et stort hat mot alt fransk i Flandern. Det gikk et språklig og sosioøkonomisk skille hånd i hånd som skilte de to regionene. På 1960-tallet gikk Flandern forbi i industriutvikling, særlig bilproduksjon. Men motsetningene vedvarte, og den flamske separatismen har styrket seg i lange perioder helt fram mot våre dager. Sterke nasjonalistiske krefter fins i mange flamske partier, og høyreorienterte og fremmedfiendtlige strømninger der minner om det vi ser i Nederland og Frankrike.

-I Vallonia er det derimot PTB som fanger opp den folkelige misnøyen. Vi er obs på at det kan være innslag av innvandrerfrykt og til og med fascisme blant de som nå sier de støttet PTB. Den frykten prøver vi å forklare at ikke skyldes flyktninger og asylsøkere. Fienden er ikke der nede, men oppe! Vårt krav for å motvirke «the race to the bottom» er at alle arbeidere skal ha samme lønne for samme arbeid, sier Mertens som tror de sterke belgiske fagforeningene er del av forklaringen på at PTB har fått sterkt fotfeste.

-Vi har klart å forhindre etablering av sånne nye sosial dumping-maskiner som Amazon fordi det fins klare lover mot nattarbeid og strenge overtidskrav. Men nå ønsker regjeringa å åpne opp for de store globale aktørene og gikk i fjor inn for å liberalisere arbeidsmarkedet ved å tillate null-timerskontrakter. Sosialdemokratene unnlot å stemme mot dette! Det har neppe styrket deres posisjon i byer som Liege og Charleroi der PTB står veldig sterkt i de faglige miljøer.

-Ikke i ny regjering og føre EU-politikk!

Med økte forventninger etter stor framgang for PTB er partiledelsen smertelig klar over hvilket dilemma de står overfor, først ved regionale valg i 2018 og nasjonale valg året etter.

-Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner, sier Peter Mertens og viser til andre eksempler fra EU:

-Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

-Dette kan PTB aldri tillate seg å gjøre. Vi er et grasrotparti, og det partiet ønsker vi å beholde. Vitsen med et revolusjonært parti er at vi hele tida og alltid er bevisst på at vi ikke kan skape en bevegelse aleine, men at vi kan bidra til å oppmuntre folk og skape entusiasme for å reise kamper. PTB må ikke bli kun et parlamentarisk valgfenomen. Vi ønsker å forandre ting sammen med folk, ved å bygge et press nedenfra og opp. Derfor er vi strenge med oss sjøl og stiller høye krav til våre folkevalgte og tillitsvalgte.

Ikke parti for opportunister og karrierister

PTB/PVDA har en partimodell som er et særsyn i europeiske partiflora. De har delt sine 10.000 medlemmer inn i tre nivåer, fra passive medlemmer som betaler en minimal kontingent, via et stort medlemssjikt som er aktivister og som deltar i studier arrangert av partiskolen, og til halv- eller fulltids revolusjonære partiarbeidere og distriktssekretærer som bruker store deler av inntekten til kontingent, eller som ofrer egen jobb og karriere for å arbeide for partiet. Dette sjiktet dreier seg om 3-400 folk.

-Vi ønsker at alle og enhver av partiets medlemmer skal være bevisste aktører for samfunnsendring, og ikke bare konsumenter av politikk. Vi er ikke et parti for karrierister og opportunister. Vi ønsker dedikerte og uselviske aktivister, og akkurat nå jobber vi på spreng for å gjøre partiorganisasjonen bedre i stand til å tåle den framgangen vi opplever. De neste månedene vil vi utdanne mange nye lokale organisatorer, og bygge nye partilag der vi ikke fins som parti. Derfor vil vi nøye velge ut et begrenset antall steder hvor vi vil delta i lokalvalg, og det vil kun være hvor vi har bygd sterke og breie partilag.

-Vi vil skape et solidaritetssamfunn som vender seg bort fra den profittens lov som nå styrer. Da må vi lære av arbeiderklassens pionerer fra de to foregående århundrene som arbeidet hardt for politisk organisering gjennom velstrukturerte sosiale bevegelser i fabrikker og byer over hele landet. Det er en tilsvarende organisering, men etter det 21. århundres målestokk, vi må skape hvis vi skal klare å bryte med nyliberalismen og kapitalismens profittlov. Bare slik kan vi møte de alvorlige sosiale og klimamessige utfordringene vi står overfor i dag, sier Peter Mertens.

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

Forrige artikkelTillerson: – Assads status må avgjøres av det syriske folket
Neste artikkelMilitærekspert: – Uklokt av Norge å støtte syriske opprørere