Bruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn

Fra Monthly Review – oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad

Christian Stache intervjuer John Bellamy Foster (JBF) om den «ubotelige revnen i det – gjensidig avhengige – stoffskiftet mellom natur og samfunn».

Du og din kollega Paul Burkett har nettopp kommet ut med boka «Marx and the Earth: An Anti-Critique» (Marx og jordkloden: en anti-kritikk). Undertittelen klassifiserer deres nye bok som en «anti-kritikk». Hvem er det dere svarer, og viktigere, hvorfor svarer dere?

JBF: Litt historie er nødvendig her. Siden 1980-årene har det vokst fram det som kalles den øko-sosialistiske eller den økologiske marxistiske bevegelsen. Først i USA/Canada og Europa, og nå over hele verden.

Det Paul Bukett og jeg kaller den første økososialistiske fasen innpodet grønne ideer i marxismen – eller noen ganger marxistiske ideer i grønn teori – og skapte en hybrid, eller en kentaur-liknende analyse. Pioner-tenkere som Ted Benton, Andre Gorz og James O’Connor klandret Marx og Engels for å ha økologiske skylapper, eller til og med anti-økologiske fundamenter for sine tanker. Det ble noen ganger sagt at Marx hadde gått helt over styr i sin avvisning av Malthus’ naturlige grenser. Generelt sett hadde grønn teori hegemoni mens første fase av økososialismen utviklet seg.  Selv om marxismen bidro med klasse- og arbeider-perspektivet, ble økologisk kritikk i all hovedsak ansett for å komme utenfra, i stedet for å utvikle seg innenfor den materialistiske historieforståelsen. Ikke alle, men noen første-fase-økososialister argumenterte beinhardt for at økososialisme hadde erstattet klassisk marxisme og frigjort dem fra det de anså som mange negative aspekter ved sosialistiske tradisjoner. I slike tilfeller ble økososialisme en negasjon av klassisk sosialisme.

I kontrast til dette er andre-fase økososialisme vanligvis ansett for å ha startet med Paul Buketts «Marx and Nature» (1999) og min «Marx’s Ecology» (2000). Raskt fulgt av en rekke andre analytikere (inkludert navn som Brett Clark, Hannah Holleman, Stefano Longo, Kohei Saito og Richard York). Elmar Altvater er en viktig forgjenger. Her vendte tenkere tilbake til fundamentet for den klassisk materialistisk historieforståelsen for å analysere den økologiske analysens rolle i de dype strukturene av Marx og Engels’ kritikk av politisk økonomi, med særlig fokus på forholdet mellom den materialistiske oppfatningen av historie og den materialistiske oppfatningen av natur.

Det som skjedde i løpet av det siste halvannet tiår eller mer, var en lang debatt mellom første-fase- og andre-fase-økososialister om statusen til Marx’ økologi. Her ble økososialistene fra første fase gradvis tvunget til å trekke seg på nesten alle punkter, basert på all den nye forskningen, beviser og teoretiske oppdagelser. «Marx and the Earth» representerer på mange måter kulminasjonen i denne debatten. Den er en respons på en rekke motangrep og hardnakkede misoppfatninger rettet mot Marx og Engels, spesielt på området økologisk økonomi. Noen økologiske økonomer, som Joan Martinez-Alier og James O’Connor, hevdet at Marx og Engels mislyktes i å inkorporere termodynamikk i sine analyser. På samme måten har det blitt påstått at Engels aviste termodynamikkens andre lov. Andre typer kritikk rettet mot klassisk materialistisk historieforståelse, som Joal Kovels erklæring om at Marx og Engels ekskluderte enhver forstilling om naturens iboende verdi, og John Clarks påstand om at Marx fornektet det organiske forholdet mellom natur og samfunn, blir også imøtegått.

Hva er det nøyaktig som utgjør en «anti-kritikk», slik du bruker begrepet?

JBF: Begrepet anti-kritikk har en lang og ærverdig historie i marxistisk teori, fremfor alt forbundet med Rosa Luxemburgs «Kapitalens akkumulasjon: en anti-kritikk» (vanligvis referert til ganske enkelt som Anti-kritikken), der hun svarte sine marxist-kritikere. Engels tidligere, mer berømte «Anti-Dühring» kan også betraktes som en anti-kritikk – der han var tvunget til å følge Eugen Dühring inn i naturvitenskapene og filosofien, så vel som politisk økonomi, i respons på det Marx og Engels anså som en betydelig utfordring for den tyske sosialdemokratiske bevegelsen i deres tid. En anti-kritikk innenfor den materialistiske historieoppfatningen er derfor et arbeid som tar del i en kritikk av ens eget perspektiv, og genererer en anti-kritikk som respons, der man undersøker den indre kjerne og de historiske grunnlagene for begge perspektiver. Målet med en slik konfrontasjon er, gjennom disse metodene, å oppnå klargjøring for seg selv og en grad av selvkritikk, sammen med en betydelig dialektisk framgang når det gjelder teoretisk forståelse. På denne måten har marxisme fortsatt å gå dypere og revolusjonere sitt perspektiv, fornyet seg selv både når det gjelder de grunnleggende syn og nye historiske utfordringer. I vårt tilfelle var det imidlertid ikke først og fremst snakk om en respons på angrep mot våre egne ideer, selv om slike angrep eksisterte, men mer en respons på kritikk første-fase-økososialister hadde rettet mot Marx og Engels’ økologiske analyser.

Hvorfor mener du det er nødvendig å imøtegå kritikk av Marx, Engels og marxisme i særdeleshet når det gjelder økososialisme/økologiske debatter?

JBF: Spørsmålet høres litt merkelig ut. Det er som å spørre: Hvorfor er det nødvendig å imøtegå kritikk av Darwin når det gjelder evolusjon? Svaret burde være selvinnlysende: Det er et spørsmål om vitenskap. Uansett hvor mye evolusjonsteorien har utviklet seg siden midten av det 1800-tallet, fortsetter vi å komme tilbake til Darwin og hans arbeid, noe som genererer ny innsikt. Dette er en av måtene vitenskapen går framover på. Så det er ikke bare et spørsmål om å forsvare Marx og Engels, ikke en gang marxisme. Det finnes andre grunnleggende syn innenfor natur- og samfunnsvitenskap vi må forsvare i tillegg, i utviklingen av en meningsfull samfunns-økologisk analyse i antropocen (den nye geologiske tidsalderen, overs.anm.). Dessuten, å svare på kritikk vil ofte – hvis analysen er tilstrekkelig dyptgående – avdekke nye sider ved kjerne-perspektivene. Det gir oss mulighet for framgang i våre egne «progressive forskningsprogrammer».

I dag er våre samfunns-økologiske problemer mer skremmende enn noen sinne i lys av den globale krisesituasjonen verden er fanget i, med utspring i kapitalismen. Det er viktig å undersøke våre kritiske tradisjoner på nytt for å forstå hvor det gikk galt, og for å oppdage avgjørende verktøy vi gikk glipp av, på veien til å gripe fatt i dagens kriser.  Rosa Luxemburg sa en gang at Marx’ vitenskap var forut for bevegelsen, og at når nye historiske utfordringer dukket opp ville vi finne ny innsikt i hans arbeid – innsikt som tidligere var ignorert eller ikke erkjent. Dette har i særlig grad vist seg å være tilfellet når det gjelder økologi, der Marx’ ideer på området lenge var oversett av bevegelsen – fordi de lå forut for bevegelsens umiddelbare behov.

Marx var den første som utviklet en teori for økologisk-sosiale systemer. Han knyttet sammen de miljømessige og økonomiske motsetningene i kapitalismen og insisterte på behovet for et bærekraftig samfunn. Denne kritiske tankegangen er viktigere enn noen sinne i dag.

I tre av bokens fem hovedkapitler tar du for deg beskyldningene mot «de doble grunnleggerne av materialistisk historieforståelse» når det gjelder deres studier av og deres forhold til termodynamikk, og du refererer spesielt til arbeidet den ukrainske sosialisten Sergei Podolinsky på 1800-tallet? I korthet, hva er anklagene mot dem og hvorfor anser du dem for ugyldige?

JBF: Podolinsky var en ukrainsk marxist som var tilhenger av Marx og Engels. Han er best kjent som grunnleggeren av økologisk økonomi på grunn av en undersøkelse han publiserte – i fire ulike versjoner på fire språk (fransk, italiensk, tysk og russisk) – om «Menneskelig arbeid og maktens enhet». Podolinsky sendte et tidlig utkast av manuskriptet på fransk til Marx i 1880 og Marx gjorde en mengde anmerkninger og skrev tilbake til ham. Podolinsky kom deretter med en ny, utvidet versjon han publiserte kort tid etter på fransk, fulgt av en italiensk versjon og en på tysk. Denne ble publisert i hovedtidsskriftet til det tyske sosialdemokratiske partiet i 1883, kort tid etter Marx’ død. Vi har ikke Marx’ synspunkter på Podolinskys manuskript. Ingen av hans brev til Podolinsky har blitt bevart. Engels skrev imidlertid to brev til Marx i 1882, på Marx’ forespørsel, om Podolinskys arbeid. Brevene ble skrevet et par måneder før Marx’ død. Engelsk pekte på Podilinskys viktige prestasjoner, men kritiserte også hans arbeid for de enkle beregningene av energi brukt i jordbruk. Han trakk fram Podilinsky manglende evne til å ta i betraktning ikke bare menneskelig stoffskifte men også inkorporere gjødsel og fossilt brensel (kull) i sine beregninger. Engels var åpenbart urolig over noen av de ekstreme aspektene ved Podilinskys analyse, der sistnevnte anså mennesket som den perfekte termodynamiske maskin, som var i stand til å omstarte sitt eget forbrenningsrom. Podilinsky trodde at akkumulasjonen av solens varme på jorda og en mulig økning i den globale temperaturen var et tegn på menneskelig utvikling. I sin kritikk av Podilinsky pekte Engels på at det var avgjørende å erkjenne at det kapitalistiske samfunnet var en sløser av tidligere tiders solvarme, det vil si kull.

Det som er viktig her, er at selv om noen første-fase-økososialister og økologiske økonomer har brukt Podilinskys arbeid for å hevde at Marx og Engels avviste økologisk økonomi, peker bevisene på det motsatte. Av årsaker som er nevnt ovenfor.

Det 20. århundrets ledende økologiske økonom, Nicholas Georgescu-Roegen tok parti for Engels i stedet for Podolinsky eller Martinez-Alier i disse spørsmålene. I boken vår avdekker vi hele historien om Marx og Engels’ diskusjoner om energetikk. I kapittel tre undersøker vi hvordan Marx eksplisitt inkorporerte termodynamikk i sin økonomi – noe de andre økonomene på 1800-tallet (og flertallet av økonomene fram til i dag) ikke har klart. I kapittel fire tar vi for oss den stadige anklagen fra personer som Martinez-Alier, Lezek Kolakowski og Daniel Bensaïd om at Engels avviste termodynamikkens andre lov. I stedet demonstrerer vi at det Engels (i likhet med de fleste ledende fysikere i hans tid – og vår) stilte spørsmål ved, var den tvilsomme konsekvensen av universets varmedød.

Du skriver at der er en «en kompleks materialistisk økologi i roten av klassisk marxisme». Hva er grunnlaget og de viktigste innsiktene fra Marx og Engels når det gjelder ødeleggelsen av naturen i kapitalismen? Hva er deres bidrag til en kritisk samfunnsteori om det dialektiske forholdet mellom samfunn og natur?

JBF: Dette er kompliserte spørsmål som ikke er enkle å besvare i et kort intervju-format. De vesentligste spørsmålene har sammenheng med Marx’ teori om et brudd, en revne i stoffskiftet, hans økologisk verdi-analyse samt hans og Engels dialektikk rundt økologi. Andre viktige oppdagelser inkluderer teorien om ikke-likeverdige økologiske utvekslinger (eller økologisk imperialisme) som vokser fram fra Marx’ analyse. Det aller viktigste er hans usedvanlig radikale definisjon av bærekraft, der han sier at ingen eier jorda, ikke en gang alle menneskene i alle land over hele verden eier jorda. Snarere må de holde den ved like for fremtidige generasjoner, som gode ledere av husholdningen. Sosialisme, for Marx, ble definert i «Kapitalen», bind 3, hva angår produsent-kollektivers rasjonelle regulering av stoffskiftet mellom mennesker og natur, sammen med den fulle utviklingen av menneskets potensial.

Marx overtok ideen om stoffskifte fra naturvitenskapen på hans tid. Hans stoffskifteargument tok form av en dialektikk mellom det han kalte «samfunnets stoffskifte» – det vil si arbeidet og produksjonsprosessen sett fra et økologisk standpunkt – og det han kalte «naturens universelle stoffskifte». Kapitalismens skapelse av en fremmedgjort samfunns-stoffskifte (i motsetning til naturens universelle stoffskifte) genererte en «ubotelig revne i den gjensidig avhengige prosessen mellom natur og samfunn» eller en revne i stoffskiftet. Influert av den store tyske kjemikeren Justus von Liebig, utforsket Marx problemet med bruddet i dyrkingsjordas næringssirkel.

På denne måten utviklet Marx en teori om økologisk krise relatert til kapitalistisk produksjon, en teori som ikke bare fokuserte på økonomien, men også den nedbrytingen av naturlige forhold som kapitalismen forårsaket.

Marx økologiske verdiform-teori, som omfattet ideen om bruksverdi og bytteverdi, hevdet at verdiproduksjon under kapitalismen undergravde natural-materiale-/bruksverdi-komponentene av velstand, gjennom utkrystallisering av abstrakt arbeid. Dette skapte motsetninger ikke bare i forhold til arbeid, men også i forhold til natur. Verdi i kapitalistiske termer er drastisk fjernet fra materielle forhold – ikke så mye som en smule materie inngår i abstrakt samfunnsarbeid og dets utkrystallisering som verdi, insisterer Marx. Men Marx’ samlede økologi-verdi-analyse avslører de iboende motsetningene i dette: innbygget i kapitalismens behandling av naturen som «en gratis gave for kapital».

Du og din medforfatter Paul Bukett skriver at minst tre generasjoner marxister har forsøkt å tolke økologisk ødeleggelse gjennom linsene til Marx og Engels’ omfattende arbeid. Hva har disse generasjonene bidratt med, hva er forskjellene mellom dem og hvordan forholder de seg til hverandre?

JBF: Hvis vi ser på dette fra årene etter andre verdenskrig og fram til i dag, og hvis vi konsentrerer oss om dem som kan kalles økososialister eller økologiske marxister, får vi et ganske samstemt bilde, i hvert fall i den engelsktalende delen av verden. Det var en «forbilledlig fase», der det var enorme bidrag fra personer som K. William Kapp, Barry Commoner, Virginia Brodine, Paul Sweezy, Murray Bookchin (i hans mer marxistiske fase), Charles Anderson og Alan Schnaiberg, blant andre. I denne tidlige fasen ble det generelt antatt at marxisme/sosialisme og økologi passet naturlig sammen. Dette ble fulgt av de første to stadiene av økososialisme.

Historien om marxisme og økologi blir selvfølgelig mer komplisert hvis man ser tilbake på perioden fra slutten av 1800-tallet fram til Andre verdenskrig. Her finner vi flere generasjoner sosialistiske økologiske teoretikere som var sterkt påvirket av både Marx og Darwin, spesielt i Storbritannia. Det er i denne perioden sosialismen hadde den viktigste innflytelsen på økologien, men denne historien er lite kjent. Dette var før utviklingen av moderne miljøbevegelser og oppdagelsene fra denne tiden handlet først og fremst om oppdagelser av økologiske forhold i seg selv, og ut fra dette en voksende bekymring. Jeg har arbeidet i lang tid med en bok om hele denne utviklingen.

Og i Sovjetunionen?

JBF: Man støter på ytterligere komplikasjoner når Sovjetunionen bringes inn i bildet. USSR hadde den mest dynamiske økologiske vitenskapen i verden i 1920-årene. Dette ble i stor grad, men ikke fullstendig, ødelagt under Stalins utrenskninger. Den ble delvis gjenopplivet i tiårene etter Stalin, i utgangspunktet basert på naturvitenskapene (men det forhindret ikke Sovjetunionen fra å ha et destruktivt forhold til miljøet – som for eksempel i tilfellet med Tsjernobyl). Det er viktig å anerkjenne at det var sovjetiske vitenskapsfolk som var først ute med å varsle verden om de akselererende klimaforandringene (takket være Mikhail Budykos arbeid med albedo-effekten på is). De hadde mange flere klimatologer enn noe annet sted og var i forkant på dette området fram til midten av 1960-tallet. Den sovjetiske naturvernbevegelsen var svært sterk i 1980-årene med millioner av medlemmer, og skilte seg fra vestlige bevegelser ved at de var ledet av naturvitenskapsfolk. Det skjedde viktig utvikling av marxistisk økologi der, som først nå er blitt anerkjent. Selvfølgelig er det mange på venstresiden, så vel som høyresiden, som insisterer på at det nærmest er galt å anerkjenne dette – av politiske årsaker. De nekter å så mye som se på fakta, fordi de har tatt til seg det rigide, og langt på vei irrasjonelle synet at Sovjetunionen ganske enkelt var et totalt ensartet samfunn styrt i sin helhet fra toppen. Som avdøde Richard Levins antydet, var det alltid understrømmer av seriøse marxistiske og dialektiske analytikere i USSR, spesielt innenfor naturvitenskapene.

Hvorfor tror du mange vitenskapsfolk innenfor økologi er så nøye med å ignorere, bagatellisere eller distansere seg fra disse innsiktene til Marx og Engels?

JBF: Jeg tror det er mindre utbredt nå enn tidligere. Men det faktum at slike splittelser finnes, burde ikke overraske oss. Økososialisme eller økologisk marxisme vokste hovedsakelig fram i en periode med forfall på venstresiden i 1980- og 90-årene. Marxisme var fullstendig diskreditert i enkeltes øyne etter Sovjetunionens fall – et syn som selvfølgelig ble næret av establishmentets ideologer. Intellektuelt sett så du på venstresiden fremveksten av postmodernismen, karakterisert av dyp skepsis, med tung vekt på dekonstruksjon, sosial konstruktivisme og identitet – og det generelle tapet av et frigjøringsprosjekt. Samtidig fortsatte ideologien fra den kalde krigen, nå i en slags post-kald krig-versjon, som presenterte Sovjetunionens fall som beviset på den mest ekstreme tolkningen av dette samfunnet også på den økologiske fronten.

Mens alt dette pågikk fokuserte marxistiske vitenskapsfolk i stadig større grad på miljøet og stilte mer dyptgripende spørsmål. Miljø-sosiologi vokste fram i USA og har siden starten i 1970-årene vært dominert av marxistisk eller ny-marxistisk kritikk av kapitalismen. Økososialisme vokste fram som en egen tradisjon i 1980-årene.

Så dette var motsatte tendenser. Marxisme i seg selv er selvfølgelig en revolusjonær filosofi, knyttet til troen på, forventingen eller håpet om at arbeiderklassen vil bli i stand til å gjennomføre sin egen frigjøring. Noen akademikere på venstresiden – universitet forblir tross alt en borgerlig institusjon – frykter dette. Andre hevder at arbeiderklassen i sin natur er anti-naturvern og at miljøbevegelsen er avhengig av middelklassen eller høyere.

Sannheten er at det finnes mange ikke-radikale, kapitalist-orienterte naturvernere. Den tyske sosiologen Ulrich Beck, for eksempel, avviste at miljøproblemet hadde noe med klasse å gjøre og fikk deretter en ledende stilling i «Breakthrough Institute», den ledende tankesmien i USA for kapitalistisk øko-modernisme – med sitt rene teknokratiske og markedsbaserte perspektiv, innstilt på ubegrenset, eksponentiell akkumulasjon av kapital.

En av de tradisjonelle svakhetene med miljøbevegelser og aktivister så vel som økologi-tenkere er å behandle miljøproblemer som menneskelige eller arts-problemer og ikke som problemer knyttet til klassekampen – som om det ikke finnes noen vinnere eller tapere i miljøødeleggelser, eller som om det ikke ligger interesser bak rovdrift på naturen. Hvordan forklarer du denne ideologiske mistolkningen og hvilken rolle tror du klassekamp spiller i forståelsen av kapitalistisk rovdrift på naturen og i å løse miljøproblemer som klimaendringene?

JBF: Ja, det finnes alle varianter av denne «vi er alle i samme båt»-forestillingen innenfor liberalt miljøvernarbeid. En av disse er det Malthus-inspirerte synspunktet at alle miljøproblemer skyldes at vi er for mange mennesker, så miljøproblemene er massenes feil (selv om det virkelige budskapet fra Malthus er at det finnes for mange fattige mennesker). En annen er den direkte påstanden om at vi alle er om bord på romskipet jorden, så vi er alle i bunn og grunn i samme situasjon. Etter dette synet er det ingen klasser eller ulikheter, rase- og kjønnsundertrykking kan vi se bort fra, imperialisme finnes ikke, forholdene for urfolk er usynlige. Følgelig er det ingen miljømessig urettferdighet, ingen forskjeller når det gjelder livsmuligheter, osv. Dette er selvfølgelig ren liberalistisk ideologi.

Det beste samlede svaret på ditt spørsmål jeg kjenner til ble gitt av Ian Angus i et bemerkelsesverdig kapittel i «Facing the Antropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System». Kapittelet har tittelen «We Are Not All in This Together» (Vi er ikke alle i samme båt) og tar for seg rasemessige, klasserelaterte og internasjonale ulikheter i tillegg til andre utestenginger assosiert med antropocens stadig dypere krise. Angus peker på de nye manifestasjonene av økonomisk og miljømessig ulikhet – av typer som er verre enn vi noen gang har sett.

Sannheten er at miljøproblemene og de gigantiske katastrofene menneskeheten står overfor har alt å gjøre med økonomisk og miljømessig urettferdighet og et samfunn som setter akkumulering av kapital foran mennesker og planeten. Dette er i så stor grad tilfelle at vi vil se en økende utvikling av et miljømessig proletariat der arbeiderklassen i videste forstand – det vil si størstedelen av verdens befolkning – i sterkere grad vil bli trukket mot hverandre på grunn av behovet for å respondere mot forverrede materielle kår, der skillene mellom de materielle forholdene på jobb og livsvilkårene generelt, mer og mer vil oppløses. Dette vil sette arbeidere i en tilstand beslektet med de første årene av den industrielle revolusjonen, da klassekampen handlet like mye om urbane miljøforhold som forholdene på fabrikkene. Dette vil sannsynligvis vokse frem (og jeg vil påstå at det allerede er i ferd med å skje) i det globale sør, før det skjer i nord.

I din nye bok hevder du å videreføre en klassisk marxistisk tradisjon fra Marx og Engels som alltid har vært opptatt av kritikken mot miljøødeleggelser. Du skriver også at det alltid har vært ulike marxistiske vitenskapsfolk før de nye sosiale bevegelsene vokste frem i siste halvdel av forrige århundre. Ikke desto mindre, du påstår at din tradisjon og disse tenkerne har blitt oversett av motstanderne av økologisk marxisme som fordømmer marxisme i sin helhet som anti-miljøvern. Hva betegner denne tradisjonen, hvem tilhører den og hva gjort den «miljøvennlig»? Hvordan forklarer du avvisningen/ignoreringen av din tradisjon?

 

JBF: Historien om forholdet mellom sosialisme (og radikal materialisme) og økologi er ikke veldig godt kjent. Hovedårsaken til dette er at økologi, som en måte å forstå verden på, var et produkt av naturvitenskap mer enn samfunnsvitenskap og i enda høyere grad enn kultur-teori. Men da marxismen ble gjenopplivet i Vesten i 1960-årene (og til og med enda tidligere, i den filosofiske tradisjonen kjent som «vestlig marxisme», som vokste fram fra 1920-tallet) skilte den seg fra klassisk marxistisk tenkning på den måten at den i stor grad ekskluderte naturvitenskap, og med det, naturen selv, fra marxistisk tenkning. Så da miljøvern ble en kraft fra 1960- og 1970-årene og framover, og begreper som økosystemer og biosfæren krysset grensene inn til allmenn bruk, var sosialistene selv i stor grad uvitende om hvilken rolle sosialistiske/materialistiske vitenskapsfolk, spesielt i Storbritannia og Sovjetunionen, hadde spilt i utviklingen av disse begrepene.

Britiske sosialistiske forskere (marxister og sosialdemokrater) i 1880-årene til 1940-årene og russiske forskere i 1920-årene (og i mye mindre grad senere) var i prinsippet de som utviklet mange av våre viktigste økologiske ideer: bionomi, økosystemer, biosfære, antropocen (en idé lansert av A.P. Pavlov i 1920-årene), biocenose (organismesamfunn), humanøkologi, Vavilov-områdene (kildene til verdens arvemasse), teorien om livets opprinnelse (Haldane) – for å nevne bare noen få av de mange intellektuelle utviklingene.

I den engelskspråklige verden alene inkluderte slike tenkere, blant forskere (og vitenskapelige forfattere), Ray Lankester, Arthur Tansley, H.G. Wells. Joseph Needham, J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, Lancelot Hogben, Hyman Levy, Herman Muller og C.H. Waddington. Blant samfunnsforskere, filosofer, klassisister og kunstnere finner vi navn som William Morris, Florence Kelley, Benjamin Farrington, Christopher Caudwell, George Thompson og V. Gordon Childe. Disse og andre tenkere bidro til å skape en revolusjon i vår verdensanskuelse som ledet til økologisk materialisme, men med dype røtter i den materialistiske historieforståelsen, dialektikken og sosialistiske ideer.

Ved første øyekast virker kapitlene i «Marx and the Earth» å være rettet mot det vitenskapelige samfunnet og debatter i motsetning til dine tidligere, spesielt sammenliknet med «What Every Environmentalist Needs To Know About Capitalism: A Citizen’s  Guide to Capitalism and the Environment», som du skrev sammen med Fred Magdoff. Hva er de politiske implikasjonene ved «Marx and the Earth»? Hva kan politiske aktivister og mennesker som er interessert i å løse miljøproblemer lære av boken?

JBF: «What Every Environmentalist Needs to Know About Capitalism», der Fred Magdoff var hovedforfatter, var først og fremst en bok om bevegelser, for å forklare miljøvernere hvorfor det var nødvendig å adressere kapitalismen hvis vi skal være i stand til å håndtere miljøkrisen.

«Marx and the Earth» er en annerledes, mer spesialisert bok, skrevet for et mer teoretisk interessert publikum, men er ikke mindre avgjørende på sitt eget vis. Historisk sett har marxisme alltid tatt utvikling av teori svært alvorlig, for uten dette ville meningsfull øvelse (eller revolusjonær praksis) være umulig. I «Det kommunistiske Manifest» skrev Marx og Engels «i arbeidet for bevegelsen her og nå» er det nødvendig også å «ta vare på bevegelsens framtid». I bestrebelsene på å definere kritikken mot kapitalismen, som er en del av marxistisk økologi og økososialisme, er det essensielt å få teorien korrekt i den grad det lar seg gjøre. Vår utøvelse, klarheten i våre idéer, vår vei framover, avhenger av dette.

Ettersom tolkningene til første-fase-økososialister og beslektede oppfatninger på venstresiden ble imøtegått en etter en i møtet med andre-fase-økososialisters forskning, har den nye teoretiske forståelsen forbedret vår kritikk av kapitalismen og hvordan vi forstår de nye revolusjonære mulighetene representert ved en økologisk sosialisme. Den virkelige betydningen av vårt arbeid, i likhet med alle større teoretiske utviklinger, vil bare gjøre seg gjeldende i praksis, og i arbeid som er mer bredt tilgjengelig.

Vår anti-kritikk, til tross for alle nødvendige turer innom mange forskjellige områder som tilsynelatende er atskilt fra umiddelbar politisk praksis, ender opp på et veldig konkret grunnlag – der vi relaterer Marx’ stoffskifterevne til hans insistering på gjenoppbygging av stoffskiftet og skapelsen av et bærekraftig samfunn. Det er dette, hevder vi, som overveiende definerer den miljømessige kampen i vår tid. Men slik stoffskiftegjenoppbygging kan bare fullføres ved å gå imot kapitalens logikk som del av en større bevegelse fram mot sosialisme.

 

 

Les også:

Kapital og natur

Marx og økologien

  9 kommentarer til “Bruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn

  1. HansEbbing
    5. mars 2017 klokka 21:58

    Veldig bra at dette intervjuet med John Bellamy Foster blir formidlet til debatten i Norge. I norsk sammenheng er det tidsskriftet Vardøger som har stått nærmest en slik kopling mellom “natur og samfunn”, første gang med nr. 09 fra 1977 med tittelen “Kapitalismens økologiske krise . En kritikk av “økopolitikkens” grunnlag”. I 2015 kom nr. 35 om “Energi og klima” – med bl.a. en artikkel av John Bellamy Foster, og av veteraner som Elmar Altvater, Rune Skarstein og “naturvitere” som John McNeill,James Hansen og Rolf Peter Sieferle. Lars Mjøset er temaredaktør for nummeret.(Kan fortsatt skaffes,på http://www.vardoger.no).
    Mvh
    Hans Ebbing.

  2. 5. mars 2017 klokka 23:30

    Økokommunisme er prøvd før, hos Pol Pot som tømte byene for folk da han ville lage ett lykkelig jordbruks kommunist system uten intellektuelle. Det kostet 2 millioner folk livet. Jeg spyr .

    • 6. mars 2017 klokka 07:47

      Og jeg spyr av den amerikanske søppelkulturen som har rasert den norske landsbygda og grendekulturen!

      http://debatt1.no/hvem-bor-i-bygda/

      Det finnes også en viss Kissinger som ikke er helt uskyldsren for sine gjerninger i Indokina.

    • Johnny
      6. mars 2017 klokka 09:01

      Du kan ikke uten videre gi kommunismen skylda for det som skjedde i Kambodsja Gunnar, Norge og den vestlige verden har også et ansvar for massakrene i Kambodsja, men dette vil ikke media snakke så høyt om.

      https://www.nytid.no/kambodsja_og_hagtvedt_oppgjeret_som_uteblei/

  3. Per Lothar Lindtner
    8. september 2017 klokka 11:59

    Kommer direkte inn på de største utfordringene framover. Hvordan kan vi klare å forene kamp for frigjøring fra kapitalistisk monopolistisk styring med verdens ressurser med miljøvern? Hvordan skape langvarige allianser mellom de grønne og de røde, basert på kunnskap og respekt for ulike tilnærminger? Hvordan gir vi hele jorda en god framtid sammen? Energikrisen og kampen mot uvettig opprustning og krigsdrivende kapitalisme henger sammen! Meget bra at det kommer her. Slutter meg til Hans Ebbing og minner om den siste boka til Naomi Klein på norsk: “Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet”.

Legg inn en kommentar