Valget av Donald Trump

3
Av Bjørn Richter

Av Samir Amin

1. Donald Trumps nylige valgseier etter Brexit, den økte støtten til fascisme i Europa, men også – og mye bedre: valgseieren til SYRIZA (Hellas) og framveksten av Podemos (Spania) – er alle manifestasjoner av den dype systemkrisen i globalisert neoliberalisme. Dette systemet, som jeg aldri har ansett for å være bærekraftig, kollapser foran øynene våre i sitt eget hjerte. Alle forsøk på å redde systemet med mindre justeringer – for å unngå det verste – er dømt til å feile.


Samir Amin er egyptisk politisk forfatter som bor i Dakar i Senegal. Han har markert seg som en konsekvent talsperson for den tredje verden. Amin har lansert teorien om delinking, som innebærer at land i den tredje verden må rive seg løs fra dette avhengighetsforholdet og utvikle økonomien og produksjonsmidlene ut fra egne premisser. De senere årene har han også profilert seg som en kritiker av politisk islam, som han mener i realiteten spiller på lag med imperialismen og dermed er et hinder for folkelig frigjøring i den tredje verden.

Oversatt av Anne Merethe Erstad


Kollapsen i systemet er ikke synonymt med framskritt på vegen for å bygge et virkelig bedre alternativ for menneskene: kapitalismens høst faller ikke automatisk sammen med folkenes vår.  En «kunstpause» skiller dem, noe som gir vår epoke en dramatisk tone og frambringer alvorlige farer. Ikke desto mindre: fordi den er uunngåelig, bør kollapsen gripes nettopp som en mulighet historien tilbyr folket. Den rydder vegen for mulige framsteg mot konstruksjonen av alternativet, som omfatter to uatskillelige komponenter: (I) På det nasjonale nivået; skrinlegging av de grunnleggende reglene for liberal økonomisk forvaltning til fordel for nasjonal selvråderett med prosjekter som gir sosial framgang. (II) På det internasjonale nivået; oppbygging av et system for en globalisering med mange sentra, som blir forhandlet fram. Parallelle framskritt på begge disse nivåene vil bare være mulig hvis de politiske kreftene på den radikale venstresiden forstår strategien og klarer å mobilisere folkemassene for en utvikling mot oppfyllelse av disse målene. Det er ikke tilfellet nå, noe SYRIZAs retrett har demonstrert. Det samme gjelder flertydigheten og forvirringen rundt folkeavstemningen i Storbritannia og valget i USA, og den ekstreme engstelsen blant etterkommerne etter euro-kommunismen.

Av Bjørn Richter
Av Bjørn Richter

2. Systemet, slik det har fungert i landene som historisk sett tilhører den imperialistiske triaden (USA, Vest-Europa og Japan), er basert på de finansielle oligarkienes absolutte makt – og maktutøvelse. De leder de nasjonale produksjonssystemene og har klart å redusere nesten alle små og mellomstore bedrifter til underkontraktører for finanskapitalen – det være seg innenfor jordbruk, industri og service-næringer. Disse oligarkiene leder de politiske systemene som er nedarvet fra overklassens valgmanns-demokrati og representative demokrati. Og de har klart å temme høyre- og venstre-partiene. Prisen har vært underminering av den demokratiske praksis’ legitimitet. Disse oligarkiene kontrollerer propaganda-apparatene – de har klart å redusere nyhetsorganisasjonenes toppledere, inkludert nasjonale kringkastinger, til et media-presteskap i oligarkienes tjeneste. Ingen av disse aspektene ved oligarkiets diktatur blir utfordret av de sosiale og politiske bevegelsene innenfor triaden, spesielt ikke i USA.

Oligarkiene i triaden forsøker også å utvide sin eksklusive makt til resten av planeten gjennom å påtvinge en helt spesiell form for globalisering; nemlig globalisert liberalisme. Men her møter de mer motstand enn i triadens egne samfunn eller blant arvinger og andre som nyter godt av «fordelene» ved imperialistisk dominans. For hvis liberalismens sosiale herjing og plyndring er synlig i Vesten, er den ti ganger verre i periferien av dette systemet. Faktisk til det punkt der få eksisterende politiske regimer fortsatt er legitime i folkets øyne. Skjørhet i ytterkantene gjør at mellomklassene og -statene, som utgjør «overføringsbeltet» for dominans, derfor anses – med rette – som usikre allierte av de sentrale oligarkiene. Systemets egen logikk påtvinger derfor militarisering og retten til å intervenere – også med krig – i landene i Sør og Øst. Oligarkiene i triaden er alle «hauker». NATO, deres instrument for permanent aggresjon, har på denne måten blitt den viktigste institusjonen i nåtidens imperialisme.

Beviset på dette aggressive alternativet kom fram gjennom tonen i president Barack Obamas bemerkninger under hans siste reise til Europa (november 2016) – for å forsikre de europeiske vasallene om USAs forpliktende holdning til NATO. Organisasjonen blir selvfølgelig ikke presentert som et instrument for aggresjon – som det er – men som et middel for å sikre «forsvaret» av Europa. Truet av hvem?

Først og fremst av Russland, blir vi fortalt av presteskapet i media. Realiteten er annerledes: Putin blir kritisert for å ikke akseptere euro-nazi-kuppet i Kiev og gangster-regjeringen i Georgia. Han skal tvinges til å gjøre det – ut over de økonomiske sanksjonene – av Hillary Clintons trusler om krig.

Deretter, blir vi fortalt, av terrorist-trusselen fra islamistisk jihadisme. Igjen blir befolkningen perfekt manipulert. Jihadisme er rett og slett det uunngåelige produktet av triadens fortsatte støtte til reaksjonær, politisk islam – inspirert og finansiert av wahabisme. Denne såkalte islamske maktens utfoldelse, er den beste garantien for at samfunnenes evne til å motstå diktatene fra den liberale globalismen ødelegges i denne regionen. Samtidig er dette et godt påskudd for å gi NATOs intervensjoner et skinn av legitimitet. I dette henseendet erkjente pressen i USA at Trumps anklager om at Clinton aktivt hadde støttet etableringen av Daesh, var velbegrunnet.

3. La oss legge til at talene som i tillegg knyttet Nato-intervensjonene til forsvar for demokrati, faller i kategorien farser, når de blir konfrontert med virkeligheten.
Hillary Clintons tap – mer enn Donalds Trumps seier – er derfor gode nyheter. Kanskje kan det avverge trusselen fra klanen av de mest aggressive haukene, ledet av Obama og Clinton.

Jeg sier «kanskje», fordi det ikke er avklart om Trump vil forplikte landet sitt til en annerledes vei framover.

Først og fremst er han ikke forpliktet til å følge en slik ny vei, verken gjennom holdningene til majoriteten som støttet ham, eller til den minoriteten som demonstrerer mot ham. Debatten handler bare om enkelte av samfunnsproblemene i USA (spesielt anti-feminisme og rasisme). Den stiller ikke spørsmål ved den økonomiske grunnvollen i systemet, som er roten til forverringen av sosiale forhold i viktige segmenter av samfunnet. Synet på at privat eiendomsrett er hellig, inkluderte monopolenes eiendomsrett, forblir intakt. Det faktum at Trump selv er milliardær var en fordel og ikke et hinder for at han ble valgt. Og hva mere er; debatten handlet aldri om Washingtons aggressive utenrikspolitikk. Vi ville ha elsket å se dagens anti-Trump-demonstranter rope ut protester mot Hillary Clintons aggressive uttalelser før valget. Dette skjedde selvfølgelig ikke: befolkningen i USA har aldri fordømt militære intervensjoner i andre land og faktiske forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med dem.

Bernie Sanders valgkampanje hadde framkalt mye håp. Ved å våge å introdusere et sosialistisk perspektiv i debatten, innledet Sanders en sunn politisering av den offentlige opinionen – noe som ikke er mer umulig i USA enn andre steder. Under disse forholdene kan vi bare dypt beklage Sanders’ kapitulasjon og at han sluttet opp om støtten til Clinton.

Mye viktigere enn «folkemeningen», er det faktum at den herskende klasse i USA ikke kan forestille seg en annen internasjonal politikk enn den som har vært praktisert siden opprettelsen av NATO for 70 år siden – garantien for en dominerende posisjon over hele planeten.

Vi blir fortalt at det finnes «duer» og «hauker» i både de demokratiske og republikanske leirene som dominerer Representantenes hus og Senatet. Den første av disse karakteristikkene er åpenbart påtvunget: dette er hauker som bare tenker seg litt mer om før de innlater seg på et nytt aggressivt eventyr. Trump og noen i følget hans kan kanskje være blant disse. Ikke mye bedre enn det. Vit dette: ikke skap for mange illusjoner om ham, men forsøk også å utnytte denne lille sprekken i den amerikanske overbygningen til å forsterke de mulige framstegene mot oppbygging av en annen form for globalisering. En som har litt mer respekt for folkenes rettigheter og krav om fred. Washingtons europeiske vasaller frykter dette mer enn noe annet.

Faktum er at Trumps uttalelser som USAs internasjonale politikk er selvmotsigende. På den ene siden virker han villig til å anerkjenne Russlands frykt for NATOs aggressive prosjekter i Ukraina og Georgia, og han ser at Moskva støtter Syria i en kamp mot jihadistisk terrorisme. Men på den andre siden har han sagt at han ønsker å oppheve avtalen om Irans atomprogram. Dessuten vet vi fortsatt ikke om han er innstilt på å følge Obamas politikk med betingelsesløs støtte til Israel, eller om han har til hensikt å begrense denne støtten.

  1. Vi må derfor plassere Trumps valgseier innenfor den videre rammen av hvordan systemets kollaps manifesterer seg. Alle disse manifestasjonene er tvetydige. De varsler både muligheten for en best mulig kurs men også avskyelige strømninger.

Noen av utviklingene forbundet med disse manifestasjonene utfordrer på ingen måte makten til den oligarkiske herskerklassen. Dette er tilfellet med Brexit, valget av Trump og prosjektene til de europeiske fascistene.

Kampanjen for Brexit appellerte virkelig til kvalmende argumenter. Dessuten stiller ikke dette prosjektet spørsmål ved Storbritannias grunnleggende kapitalistiske og imperialistiske løsning. Det hevder bare at London skal ha en margin for å manøvrere i utenrikspolitikken; å forholde seg direkte til sine partnere, i første rekke USA. Men i bakgrunnen kommer det gradvis til syne det som burde ha vært kjent: at Storbritannia ikke aksepterer et tysk Europa. Denne siste dimensjonen ved Brexit er unektelig positiv.

Fascistene i Europa, som har vind i seilene, befinner seg på den ekstreme høyresiden. Det vil si at de ikke utfordrer oligarkienes makt i sine respektive land. De ønsker bare å bli valgt av dem, som utøvere av makt i deres tjeneste. Samtidig bruker de selvfølgelig kvalmende rasistiske – og andre – argumenter, som forhindrer dem fra å ta fatt i de virkelige utfordringene folkene deres står overfor.

Trumps makt ligger i denne kategorien av falsk kritikk av liberal globalisering. Den «nasjonalistiske» tonen har som mål å styrke Washingtons kontroll med sine underordnede allierte, ikke å innvilge dem en uavhengighet de ikke en gang forlanger. Fra denne synsvinkelen kan Trump komme til å sette i verk noen moderate, proteksjonistiske tiltak – som USAs administrasjon for øvrig alltid har påtvunget sine underordnede allierte, uten å si det. Og uten at de allierte har blitt tillatt å gjengjelde tiltakene. Her kan det trekkes en analogi til hva Storbritannia etter Brexit ønsker å gjøre.

Trump antydet at de proteksjonistiske tiltakene han tenker på først og fremst er rettet mot Kina. Før ham har Obama og Hillary Clinton allerede utpekt Kina som en stor motstander, gjennom å flytte tyngdepunktet for USAs væpnede styrker fra Midtøsten til Øst-Asia. Denne aggressive økonomiske og militære strategien, som så åpenbart står i motsetning til liberalismen Washington kjemper for, kan slå tilbake. Den kan motivere Kina til nye framskritt i en nyttig utvikling, der landet styrker sitt interne marked for masseprodukter og ser seg om etter andre partnere blant landene i sør.

Vil Trump gå så langt som å avskaffe NAFTA? Hvis han gjorde det, ville han gjøre innbyggerne i Mexico og Canada en stor tjeneste – ved å frigjøre dem fra statusen som impotente vasaller og oppfordre dem til å engasjere seg i nye retninger basert på selvstendige, egne prosjekter. Dessverre er det lite sannsynlig at den store majoriteten av republikanere og demokrater, verken i Representantenes hus eller Senatet, vil tillate Trump å gå så langt. De har alle gitt uforbeholden støtte til amerikanske oligarkiers interesser.

Konsekvensene av Trumps fiendtlighet mot klimaavtalen i Paris er mindre alvorlig enn avtalens europeiske protagonister hevder. Dessverre, siden det er åpenbart – eller burde være åpenbart – at uansett hva som skjer vil avtalen forbli en død paragraf, all den tid de rike landene ikke har intensjoner om å holde sine økonomiske løfter på dette området.

På den andre siden: visse andre manifestasjoner av den liberale globaliseringens kollaps er forbundet med sosiale framskritt. Noen svake, andre bedre.

I Europa er SYRIZAs valgseier og framveksten av Podemos deler av dette rammeverket. Men prosjektene som ble gjennomført av disse nye kreftene forble selvmotsigende: avvisning av påtvungne sparetiltak på den ene siden, og illusjonen om en mulig reform av den EU på den andre. Historien viser allerede hvor feilslått optimismen er, når det gjelder denne reformen. Den er, faktisk sett, umulig.

I Latin-Amerika blir framskrittene fra århundrets første tiår nå utfordret. Bevegelsene som brakte disse framskrittene har utvilsomt undervurdert middelklassens reaksjonære karakter i landene det gjelder. Spesielt i Brasil og Venezuela, der de nekter å dele noen nevneverdige fordeler av framskrittet med arbeiderklassen.

Nye prosjekter – spesielt i Kina og Russland – er fortsatt tilsvarende tvetydige: Er målet deres å «nå igjen» med kapitalistiske midler og i en globaliserings-kontekst – som også er kapitalistisk, men som de er tvunget til å akseptere? Eller vil regjeringene i landene til de «nye» økonomiene være seg bevisst at dette er umulig, og orientere seg mer i retning av nasjonalstat-prosjekter?

 

 

KampanjeStøtt oss

3 KOMMENTARER

  1. Nei og nei så gledelig – og imponerende – å få lese en fersk Samir Amin-artikkel på Steiganbloggen. Og så i denne kvalitets oversettelse av Anne Merethe Erstad, Det er nesten sånn at en begynner å øyne noe lys i tunellen. Tusen takk.

  2. Blir for mange ord for undertegnede, så jeg føler et behov for forenkling:

    Det vi står over for, er ikke «populisme som går globalt» – det er nasjonalisme som går lokalt, basert på de internasjonale, bindende avtaler, inngått i forbindelse med freden i Westfalen i 1648.
    Det vi står overfor, er ikke «populisme» – det er et ønske om selvbestemmelsesrett.
    Det vi står overfor, er ikke «fake News» á la Huxsley eller Orwell (eller om noen foretrekker «propaganda», á la Edward Bernays) – det er sannhet.

    Konklusjonen blir, at uansett hva vi utsettes for, av løgner, vil sannheten alltid vinne frem.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.