oss 100 kroner!
Tunisia, krisa og salafismen
Gjerningsmannen bak terrorangrepet på julemarkedet i Berlin skal ha vært den 24 år gamle tunisieren Anis Amri. Siden han ble skutt og drept av italiensk politi i Milano vil vi aldri få høre hans egen historie, men må basere oss på hva andre sier. Han skal ha vært en salafist med tilknytning til Den islamske staten. Han tilhørte angivelig ei terroristgruppe i Tyskland med tilknyting til IS. Moren hans sier at han han begynte som kriminell på grunn av fattigdom og reiste fra Tunisia med båt under den såkalte ”arabiske våren” i 2011.
Hva er det med Tunisia?
La oss gå ut fra at de har skutt gjerningsmannen og at disse opplysningene er riktige. Hva kan det si oss om situasjonen i Amris hjemland? Tunisia var der den ”arabiske våren” startet etter at grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi brente seg sjøl til døde i protest 17. Desember 2010. Opprøret førte til at den egenmektige presidenten Zine El Abidine Ben Ali måtte trekke seg etter 23 år ved makta. Sjøl fikk han den makta gjennom et kupp i 1987 som skal ha vært satt i scene av den italienske militære etterretningstjenesten.
Ben Ali var altså Vestens mann og han sto da også for en politikk eksportrettet økonomi, privatisering og integrasjon med den globaliserte kapitalismen. Dette gjorde et milliardærklubben World Economic Forum i 2010 rangerte Tunisia som nr. 1 i Afrika og nummer 32 i verden når det gjaldt businessvennlighet. Men nettopp denne økonomiske politikken hadde skapt store klasseforskjeller. Fattigdommen i utkantene var stor og arbeidsløsheten blant ungdom var svært høy.
Etter at Ben Ali trakk seg ble det holdt et valg der den islamistiske Ennahda-bevegelsen ble største parti og dannet regjering. Partiet klarte ikke på noen måte å løse den politiske og økonomiske krisa i landet. Sjøl om Ennahda er islamistisk og har tilknytning til det muslimske brorskapet ble det utfordret av salafister i Ansar al-Sharia. De rekrutterer blant misfornøyd ungdom og beskylder Ennahda for å være frafalne fordi partiet ikke ønsker å innføre islamsk lov, sharia, i Tunisia. I 2013 ble Ansar al-Sharia stemplet som en terroristorganisasjon og 6500 medlemmer og sympatisører arrestert. Dette har fyrt opp under salafismen i landet. Ved valget i 2014 tapte Ennahda en tredel av stemmene og ble nest største parti. I dag sitter partiet i regjeringskoalisjon med et sekulært parti.
Arbeidsløshet og tapte drømmer
Særlig i det indre av Tunisia og i små byer og landsbyer er arbeidsløsheten blant unge høy og misnøyen stor. Etter 2011 har Tunisias økonomi fått en knekk. Økonomien har stått på tre bein: turisme, eksport av olje og gass samt eksport av fosfat. Turismen sysselsatte 400.000 mennesker og utgjorde 7% av landets inntekter. Terrorfaren har imidlertid ført til at turismen har falt som en stein. Samtidig har eksporten av fosfat falt drastisk. Det siste hele året i Ben Alis regjeringstid var eksporten 8,1 millioner tonn. Den samlede eksporten i 2011–2014 var ikke på med enn 11,2 millioner tonn og bransjen har tapt to milliarder dollar i samme periode. Underskuddet på statsbudsjettet er skyhøyt og veksten i BNP er redusert til en tredel av hva den var før 2011.
Sjøl om fattigdommen på landsbygda gjør rekrutteringa lettere for jihadistene, så er det ikke nødvendigvis de fattigste som blir rekruttert. Undersøkelser viser at studenter og andre fra middelklassen er overrepresentert blant rekruttene. Dels kommer det av at middelklassen nå ser at dens drømmer faller i grus og dels at ”kalifatet” IS har gitt dem ”en mening med livet” – de har fått ei sak å dø for. Tunisiere er da også overrepresentert blant IS-soldatene i Libya og Syria. Det sies å være 4000 av dem som slåss i Libya og 3000 i Syria.
IS og al-Qaida har forsynt «opprørere uten en sak til å knytte seg til en sak», som Olivier Roy skriver:
The success of Osama Bin Laden is not to have established a modern and efficient Islamist political organisation, but to have invented a narrative that could allow rebels without a cause to connect with a cause.
Eller det en rapport fra Carnegie kaller en «opprørets grammatikk». Etter salafistenes syn er den sekulære nasjonalstaten «illegitim». Det legitime er de religiøse diktaturet til «kalifatet». Slik sett er salafistene muslimske «globalister» og narrativet deres forener jihadister rundt hele Middelhavet. Hvis historien om terroristen Anis Amri er riktig, så kan han sies å være et typisk produkt av salafistbevegelsen i hjemlandet.
Problemet er imperialismen
Tunisias og Afrikas problem er den globaliserte kapitalismen. Problemet er ikke mangel på ressurser. Når det gjelder naturressurser er Afrika et mye rikere kontinent enn Europa. Fattigdommen og elendigheten kommer ikke av ressursmangel, men av den imperialistikse plyndringa av Afrika. Både høyreglobalistene i World Economic Forum og venstreglobalistene i trotskistisk og venstresosialdemokratisk tapning hevder at løsninga på Afrikas problemer er migrasjon.
Fra et marxistisk standpunkt er dette en totalt feilaktig analyse og den avsporer og skader kampen mot imperialismen. Løsninga for Tunisias ungdom er ikke å emigrere til Europa, det er tvert om kontraproduktivt. Der havner de bare i en ny form for fattigdom og i enda større avmakt. Løsninga er å bli i hjemlandet og kjempe for frigjøring fra imperialismen og sosialisering av ressursene og produktivkreftene.
