Slaget om Aleppo og narrativen som kollapset

0
Terrorgruppa al-Nusra i Syria

Det har vært svært merkelig å betrakte reaksjonene på jihadistenes strategiske nederlag i slaget om Aleppo. Kommentarene fra liberalt og venstreorientert hold har vært nærmest identiske med kommentarene fra USAs FN-ambassadør Samantha Powers. I FN sa hun:

«To the Assad regime, Russia, and Iran — three Member States behind the conquest of and carnage in Aleppo — you bear responsibility for these atrocities. By rejecting UN-ICRC evacuation efforts, you are signaling to those militia who are massacring innocents to keep doing what they are doing. …

Denying or obfuscating the facts, as you will do today — saying up is down, black is white — will not absolve you. When one day there is a full accounting of the horrors committed in this assault of Aleppo — and that day will come, sooner or later — you will not be able to say you did not know what was happening. You will not be able to say you were not involved. We all know what is happening. And we all know you are involved.
«Aleppo will join the ranks of those events in world history that define modern evil, that stain our conscience decades later. Halabja, Rwanda, Srebrenica, and, now, Aleppo.»

Jan Egelands melding på Twitter er ikke stort annet enn et ekko av Samantha Powers:

The Gov’ts of Syria & Russia are accountable for any and all atrocities that the victorious militias in Aleppo are now committing!

Avisa Klassekampen kunne fortelle sine lesere at det pågikk Massakre i Øst-Aleppo, og formidlet utsagn fra jihadistmilitser. På sosiale medier lever fortsatt illusjonen om det angivelige «opprøret i Syria», som de siste fem årene ikke har vært noe annet enn en intervensjonskrig der Vesten, Tyrkia og oljediktaturene har finansiert, væpnet og støttet leiehærer av islamistiske terrorister. Men å lese kommentarene til jihadistenes nederlag fra angivelig venstreorientert hold har vært som om det skulle ha vært Pariskommunen som falt. Bare at manuset er skrevet i US State Department.

Den libanesisk-amerikanske forfatteren og statistikeren Nassim Nicholas Taleb har all mulig grunn til å hate eller mislike Assad-regjeringa, men i en kort artikkel redegjør han for hvorfor han setter dette til side. Han skriver:

Assad father’s operatives blew up my house in Amioun when my grandfather, then MP, voted for Bashir. In Skin in the Game I discuss this as “acting against one’s interest” (the opposite of conflict of interest). So as a scientist and a humanist, I have been setting my grudge aside in considering the far, far, far, greater cancer of Salafism or Islamofascism.

Og i likhet med meg er han sjokkert over å se at «venstresida» tar stilling for al-Qaida:

In the end I never imagined seeing the “left” siding with the AlQaeda of Sept 11, mourning the fighters of Aleppo and, aside from such independent journalists as Robert Fisk, spreading all manner of concoctions.

Den liberale venstresida har slukt USAs narrativ med krok, søkke og snøre. Fortellinga om at dette dreier seg om «en revolusjon mot diktatoren» lever i beste velgående, til tross for at det er veldokumentert at det dreier seg om hensynsløse, hodekappende jihadister. Denne heltefortellinga lever til tross for at ingen av de mediene som forteller den har turt å sende sine reportere inn til heltene sine, vel vitende om at de da sannsynligvis ville bli drept eller tatt som gisler og solgt til andre fanatikere, som antakelig ville ha drept dem. Igjen har vi et eksempel på at når man først har kjøpt en narrativ, vil den svært lenge motstå konfrontasjon med fakta.

Og forestillinga om diise «syriske revolusjonære» lever til tross for at de eneste som kom ut av Øst-Aleppo var jihadister. Noen moderat væpnet opposisjon har ikke vært å se, ikke under kampene og ikke etterpå.

 

Forrige artikkelPolitisk krise i Polen
Neste artikkelHvor ble det av De hvite hjelmene?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).