Nei, jeg tror ikke at Bjørgulv Braanen ser på seg sjøl som en Pythagoras eller at Mímir Kristjánson ser seg som en inkarnasjon av Aristoteles. Klassekampens julekalender har plassert redaksjonen med omland inn i Rafaels maleri Skolen i Aten, og det har de jo bare gjort for moro. Jeg ble rent i godt humør av å se det.
Dels ble jeg i godt humør fordi Rafaels (eller mer presist Rafaelskolens) malerier i Vatikanet tilhører noe av det ypperste i renessansekunsten – og dels fordi disse bildene samtidig er propagandakunst av det grovkalibrede slaget. Det er jo en artig kombinasjon.
Alun, rikdom og renessanse
Vi må tilbake til 1453. Da gikk kristenheten på et av sine store nederlag. De muslimske tyrkerne erobret det som hadde vært Øst-romerrikets hovedstad, nemlig Konstantinopel. For vestkirken og Vatikanet betydde det et politisk tap av de helt store, men også et betydelig økonomisk tap. Blant annet fikk man ikke lenger tilgang til mineralet alun, som man til da hadde fått fra Lilleasia og Østen via Konstantinopel. Alun var viktig i alle renesessanseindustrien. Det bruktes i papiproduksjon, glassproduksjon, i lærindustrien, i trykking og ikke minst i farging av tøyer. En italiensk venn sa: alun var like viktig som brød. Vatikanet var storforbruker av klær med purpurfarge og andre eksklusive tøyer. Uten alun var det dårlig stell, for å si det enkelt.
Men hell over alt hell. På 1460-tallet var det en reisende, som hadde vært mye i Østen, en Giovanni di Castro, som var på en tur i Monti della Tolfa nordvest for Roma. Der fant han enorme forekomster av alun og dro øyeblikkelig til Pave Pio II Piccolomini og rapporterte om funnet.
Det viste seg at forekomstene var så rike at det bare kan sammenliknes med å finne olje i vår tid. Og dette lå så å si på tomta til paven, due passi, to skritt, fra Roma. Dermed begynte rikdommene å flyte til Vatikanets kasser. Pengestrømmen ble så stor at den ble brukt til å grunnlegge verdens første banker, bankene i Siena og Firenze. Produksjonen var så stor av havna i Civitavecchia måtte utvides og bygges på nytt for å ta seg av all eksporten. Havneanlegget ble tegnet av Michelangelo og Bernini. Alle de rike familiene på den tida i Italia var innom. Der var Medici, Pazzi, Orsini og en rekke andre. Chigi-familien brukte stein fra området til å bygge Palazzo Chigi på Piazza della Colonna i Roma – det som nå er regjeringsbygget. Og pave Piccolomini brukte noe av rikdommen til å bygge det som var tenkt å være idealbyen Pienza i den byen han kom fra.
Og endelig i 1503 var Vatikanet blitt så rikt at man kunne rive den gamle Sankt Peter-basilikaen og bygge den nye Peterskirken, slik vi kjenner den i dag. Den første byggherren var pave Julius II, også kalt «krigerpaven» eller «Julius den forferdelige».
Han ga Bramante i oppdrag å tegne den nye kirken. Den skulle demonstrere kirkens makt og dens imperium. Blant de andre som ble engasjert var Michelangelo, Bernini, Luca Signorelli, Perugino og Rafael.
Rafaels oppdrag
Det Rafael Sanzio og hans elever fikk i oppdrag å gjøre var å illustrere de viktigste rommene i det pavelige maktsenteret. Bildet Skolen i Aten, som KK har lagd sin ironiske parafrase over, befinner seg i det som heter Stanza della Segnatura, som antakelig var krigerpavens private bibliotek og kontor. Det hevdes at det var paven sjøl som valgte ut hvilke historiske personligheter som skulle avbildes. Deretter var det en teologisk komité som gjorde detaljutvalget. Hensikten var naturligvis å bygge opp pavens presisje og plassere ham på skuldrene til Platon, Aristoteles, Sokrates og de andre.
Rafaelskolen malte også andre store verker. Mine to favoritter er Konstantins dåp og Overrekkelsen av Romas nøkler. En sak er at de er så godt utført. Men det morsomme med dem er at de er tvers gjennom løgnaktige. De representerer hver for seg historieforfalskninger av det helt store slaget.
I Konstantins dåp ser vi en knelende, halvnaken keiser Konstantin som kneler for en pave i fulle pontifikalier og tar i mot dåpen. Hallo! Konstantin var gudekeiser. Han var hersker over datidas mektigste rike. De kristne menighetene var ledet av en ubetydelig biskop av Roma. Så skulle altså gudekeiseren legge seg på kne for denne ubetydeligheten og ta imot hans velsignelse? Rafaels folk har, på oppdrag fra paven, snudd historien på hodet.
Og like morsomt: Overrekkelsen av Romas nøkler. Der kneler Konstantin foran paven og gir ham nøklene til Den evige stad. Dette har naturligvis aldri skjedd. Det er en narrativ som fortsatt gjenfinnes i Vatikanets emblem og våpenskjold i form av korslagte nøkler. Men det er bare løgn og sludder.
Falske narrativer
For det viktige med Rafaels bilder var å lage en serie med falske narrativer som skulle bygge opp Vatikanets makt og prestisje. Og det handlet slett ikke bare om åndelig makt. Det handlet i høyeste grad også om verdslig makt og rikdom.
I dag er det jo så mye snakk om falske fakta og falske narrativer at det er en usedvanlig velvalgt og artig idé av Klassekampen å velge blant kunsthistoriens kanskje største samling av falske narrativer når man skulle velge motiv for julekalenderen. Gratulerer!