Fidel Castro – karismatisk revolusjonær som trosset alle odds

0

Av Peter Mayo

Fidel Alejandro Castro Ruz (90), som døde i forrige uke, var sønn av en spansk immigrant fra Galicia i Spania. Som en betydelig verdenspersonlighet i andre halvdelen av det 20. århundre var Castro ansett som en ypperlig soldat, atlet, strategiker og folketaler (noen av talene hans varte i timevis) – uansett om han var elsket eller hatet. Han er allment anerkjent som en person utstyrt med usedvanlig intelligens. Han virket usårlig – gang på gang smatt han unna kulene. Det har vært rapportert utallige attentatforsøk mot ham, planlagt av CIA.


Av Peter Mayo – Oversatt av Anne Merethe Erstad


Etter utdanning ved De Lasalle høyskole i Santiago de Cuba, deretter hos jesuitter ved Colegio de Dolores i samme by og Colegio de Belen, ble Castro uteksaminert fra Universitetet i Havanna som jurist. Han gikk videre til å bli den karismatiske arkitekten for en revolusjon som avsatte Fulgencio Batistas diktator-regime, og opprettet en sosialistisk stat. Fidel Castro holdt seg ved makten fram til ganske nylig, da han overlot tømmene til sin bror Raul Castro, som nå er 85 år. Han har lovet å trekke seg tilbake i 2018. I skoletiden og på universitetet utmerket Fidel Castro seg i sport, men var også involvert i politisk aktivisme, ofte med støtte til Det ortodokse partiet, ledet av Eduardo Chibás. Situasjonen var ustabil. Drap forekom og student-grupper spilte en fremtredende rolle.

castro-sh

I 1947 deltok Fidel Castro i en mislykket ekspedisjon for å avsette diktatoren i Den Dominikanske Republikk, Rafael Leonidas Trujillo Molina. Som deltaker på en studentkongress året etter, var han involvert i et opprør i Bogota i Colombia, det såkalte «bogatozo». Deretter satte Castro seg fore å endre status quo i et land som i stor grad både var USAs lekeplass og vel kjent for sine mafia-interesser under Batista-regimet. Sammen med flere andre, deriblant broren Raul, iscenesatte han et fåfengt angrep på Moncada-kasernen som etter hans syn skulle bane veien for en revolusjon. Datoen 26. juli 1953 var ment å være skjellsettende.  Castro insisterte senere på at dette var starten på den cubanske revolusjonen. Angrepet ble imidlertid fomlet bort og Castro ble omringet sammen med mange andre. Mens noen av hans kamerater ble henrettet, ble Castro dømt til 15 års fengsel. Han hadde vært særdeles heldig med løytnanten som tok ham til fange: Pedro Sarria simpelthen nektet å la ham skytes eller bli overlevert til kommandøren for kasernen, som ville ha fått Castro skutt etter å ha latt ham gå gjennom den mest grufulle tortur. Den typen tortur Castro nevner i sine brev fra fengselet.

Mens han satt fengslet skrev Castro en formidabel pamflett: «Historien vil frikjenne meg». Hans forsvarsskrift foran rettssaken, et skrift som siden skulle bli sirkulert vidt og bredt på Cuba. Han slukte alt han kom over av bøker og hjalp til å sette i gang en skole i fengselet. I 1955 ble han benådet og løslatt og dro til slutt til Mexico, der han møtte den argentinske legen som hadde blitt revolusjonær: Ernesto «Che» Guevara. Et stort antall potensielle revolusjonære, deriblant mange cubanere, sluttet seg til den hemmelige bevegelsen hans; 26. juli-bevegelsen. Om bord på den skranglete, gamle yachten «The Granma» dro troppen med revolusjonære til Cuba og gikk i land på øya 2. desember 1956. De var organisert i ulike kolonner som ble spredt under sammenstøt med fienden og mange mistet livet. Av den opprinnelige gruppen på 82, gjensto bare elleve. De trakk seg tilbake til Sierra Mastre og iverksatte angrepene sine derfra. De økte gradvis i antall etter som lokalbefolkningen sluttet seg til rekkene. Etter erobring av flere ulike områder marsjerte til slutt Castro og hans «compañeros» mot Havanna 8. januar 1959. Da hadde Batista allerede flyktet fra landet. Fidel ble først utnevnt til kommandant for de væpnede styrkene og siden til statsminister. Det ble raskt satt i verk en jordbruksreform som stykket opp store landeiendommer, som ble fordelt mellom bøndene – noen av dem organisert i kooperativer.

Etter å ha besøkt USA, signerte Castro en handelsavtale med Sovjetunionen. Dette førte til en serie sanksjoner fra USA, spesielt etter avvikling av mange av USAs cubanske formuer og nasjonalisering av flere oljeraffinerier. Da Castro var i New York for å snakke i FN, bodde han og hele delegasjonen i Harlem. Der ble det knyttet sterke bånd mellom den kubanske kampen og undertryktes kamp i andre deler av verden, spesielt til afroamerikanerne. USA brøt de diplomatiske forbindelsene til Cuba. Gjennom CIA og i samspill med eksil-cubanere og mafia-sjefer planla USA en invasjon med landgang i «Bahia de los cochinos» (Grisebukta) – som viste seg å bli en ren katastrofe. Det ble også forsøkt tallrike anslag mot Castros liv.

Med Cubas sterkere dreining mot den sovjetiske interessesfæren spisset situasjonen seg i forhold til USA, spesielt da Khrusjtsjov fikk tillatelse til å utplassere raketter på øya som vender mot Florida – som gjengjeldelse for USAs raketter i Tyrkia og andre steder nært Sovjetunionen. Denne anspente situasjonen mellom de to supermaktene ble løst bak Castros rygg. Tidligere hadde USAs president John Fitzgerald Kennedy beordret en økonomisk blokade av Cuba, som er blitt opprettholdt inntil nylig og som til og med ble forsterket etter Sovjetunionens kollaps i 1991. Castro hadde også brutt forbindelsene til den katolske kirken på grunn av dens påståtte forbindelser til Batista-regimet, men forholdet til Vatikanet tinte betydelig mot slutten av 1990-tallet. Noe som ble markert med pave Johannes Paul IIs besøk i landet. På det tidspunktet hadde kirken fått tillatelse til å komme tilbake på Cuba. Under Castro tok landet kolossale steg framover innen utdanning, medisin, vitenskap, sport, internasjonale utvekslingsforhold og bærekraftig utvikling – på tross av alle de økonomiske vanskelighetene.

Den cubanske revolusjonen tjente som et løfterikt håp ikke bare for den utarmede befolkningen i Latin-Amerika, men også for resten av den «Trekontinentale verden». Dette begrepet ble brukt unders Castros besøk i FN og deretter i Harlem i New York. Castros oppfatning av «trekontinental» refererte til utbytting og kolonisering av befolkningen i Latin-Amerika, Asia og Afrika. En trekontinental konferanse ble senere holdt i Havanna i 1966. Den tilbød en militant versjon av Tredje verden-alliansen mot fortsatt vestlige imperialistiske mønstre – en allianse som hadde rot i Bandung-konferansen elleve år tidligere. Begrepet «trekontinental» fanger et viktig trekk ved den cubanske revolusjonen – dens «Sør-til-Sør»-internasjonale etos av samarbeid og solidaritet.

fidel-castro2b

Cuba spilte en betydningsfull rolle i avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika, et poeng Nelson Mandela understreket. Cubas radikale visjon av «trekontinental» var imidlertid ikke bare geografisk bestemt. Det forpliktende båndet til afroamerikanere vitner om at Castro og hans samarbeidspartnere var fullstendig bevisst eksistensen av en «tredje verden» innenfor grensene av den «første verden». I 2004 tilbød Castro hjelp til de «elendige og undertrykkede» i USA. De undertrykte, i dette tilfellet, var de fattigste i New Orleans.

Dette skjedde umiddelbart etter orkanen Katrina. Castro tilbød å skaffe adgang til Cubas uendelige antall høyt kvalifiserte leger og helsearbeidere for å hjelpe dem som hadde fått både hjem og lokalsamfunn fullstendig ødelagt av stormen. Noen tolket den humanitære gesten som den ultimate fornærmelsen mot hans mektige nabo. Og USAs ledere må faktisk ha tolket det slik, for de avviste tilbudet omgående. Denne gesten ble tolket som et signal om at Cubas forpliktende engasjement for det globale Sør ble definert vidt. Under Castros lederskap stilte Cuba sine utdannings- og medisinske ressurser til rådighet ikke bare for sitt eget folk og celebriteter, men også for vanlige mennesker i Afrika, Asia og mange andre steder i verden. Det ble inngått en serie av bilaterale, trilaterale og multilaterale avtaler innenfor konteksten «Sør-til-Sør»-samarbeidet. Dette står i kontrast til de mer globale og dominerende modellene av hierarkiske Nord-Sør-forhold, som ofte blir anklaget for å opprettholde et kolonialt grep om tidligere kolonier. Et eksempel på prosessen med å «løsne grepet» var byttet av billig olje fra Venezuela mot lærere, leger og helsearbeidere fra Cuba i årene under Chavez og Maduro. Lærere i skrive- og leseferdigheter fra Venezuela ble opplært i den pedagogiske «Yo si Puedo»-metoden, utviklet av den cubanske pedagogen Leonela Realy. Resultatet av Cubas hjelp til Venezuela på dette området var at en og en halv million mennesker lærte å lese og skrive. Det er noen som har stilt borgerrettighetsspørsmål ved dette; om kvalifisert personell hadde mulighet for å nekte denne utvekslingen med arbeidsoppdrag i utlandet.

I likhet med Nicaragua på et seinere tidspunkt, var Cuba tvunget til å håndtere overveldende hindringer i sin anstrengelse for å tjene som en revolusjonær modell for andre land innenfor den den interkontinentale sfæren av USAs innflytelse på Amerika (verdensdelen, overs. anm.). Til tross for alt dette kunne Cuba legge fram betydelige resultater, spesielt innenfor forebyggende helse og utdanning. «Universidad de la Habana» (Universitetet i Havanna) har en medisinsk utdanning som er regnet blant verdens beste – til tross for at universitetet ikke er regnet med i toppen av den verdensomspennende rangeringslisten som det nå stadig refereres til. Mange ambisiøse studenter fra det tidligere Anglo-koloniserte Karibia sies å streve hardt for å lære seg spansk, slik at de kan komme inn på dette universitetet.

Det samme gjelder Cubas vitenskapelige sentra, ett av dem hyllet mot slutten av 1980-årene som en bemerkelsesverdig institusjon innenfor sitt slag. I 2000 valgte den tidligere argentinske fotballspilleren, Diego Maradona, i likhet med andre, å reise til Cuba for rehabilitering fra en livstruende, stoff-relatert sykdom.

Ifølge WWF-rapporten fra 2006 (tidligere kalt Verdens Villmarksfond i Norge) er Cuba det eneste landet i verden med bærekraftig utvikling. Cuba kombinerer høye standarder for menneskelig utvikling (høye tall for lese- og skriveferdigheter og helse) med et lite økologisk fotavtrykk. Dette inkluderer raten for forbruk av elektrisitet og utslipp av CO2 per innbygger. Ved å gjøre bruk av gamle biler og andre produkter, som de får til å virke takket være noen ypperlige mekanikere og teknikere, har Castros Cuba rustet seg mot den rådende «konsumentkultur-ideologien» av foreldelse og de ødeleggende virkningene denne ideologien har på planeten.

Noen organisasjoner protesterer mot disse resultatene og statistikkene som ligger til grunn, ved å peke på Cubas dårlige plassering i forhold til menneskerettigheter. Dette fremkaller en rekke diskusjoner om i hvilken grad man kan tillate borgerne frihetsrettigheter i en stat under beleiring, blant annet fra en gigantisk, svoren fiende rett utenfor døra. Det er ingen grunn til å romantisere Cuba. Det er stor fattigdom i landet. Prostitusjon, for eksempel, ble opprinnelig taklet rett på sak av den revolusjonære regjeringen, gjennom utdannings- og rehabiliteringstiltak slik som skoler for prostituerte. Men det dukket opp igjen, spesielt i turistområder (i likhet med andre land), til tross for at det er ulovlig.

Cuba gjennomførte en politikk med streng kontroll av avreiser og ankomster av innbyggere fra utlandet. Denne politikken har nylig vært gjenstand for revisjon, fordi situasjonen har endret seg dramatisk siden revolusjonens første år, da Cuba mistet en stor andel av sin «hjernekraft» – doktorer og andre akademikere – til USA. Om ikke annet, så driver den lille nasjonen nå proaktiv eksport av slik «kraft».

Cuba har også en overproduksjon av kvalifiserte personer uten at det finnes motsvarende økonomiske investeringer for å integrere dem. Det har vært hevdet at man ikke ene og alene skal skylde dette på den beryktede blokaden. Etter manges mening kunne ikke blokaden rettferdiggjøres i nyere tid, etter at den sovjetiske «trusselen» mot USA ble ikke-eksisterende. Da blokaden nylig ble hevet, ble den fordømt av en rekke verdenskjente personer. En av dem, avdøde pave Johannes Paul II, var selv en sterk opponent mot Sovjets kommunisme og alminnelig ansett for å ha vært en katalysator for unionens fall. Hevingen av blokaden, som selv pave Frans gikk inn for, ble gjennomført nylig etter normaliseringen av forholdene mellom de to landene. Det gjenstår å se om Donald Trumps administrasjon respekterer arven etter Obama når det gjelder forholdet mellom USA og Cuba.

 

Dette minneordet er omarbeidet fra en artikkel av Peter Mayo om Castro i Encyclopedia of Modern Political Thought, CQ Press (Sage), 2013.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.