Kampkraft

3. oktober 2016

Steppeulven

Sola skinner, Autobahn 30 fra Holland er nesten fri for trafikk. Jeg har et stramt, men lovlig opplegg til ferga i Hirtshals. Svinger inn på Autobahn 1 ved Osnabruck og fortsetter mot Bremen. Trafikken er liten også her, klokka er ni på morgenen. Det er lørdag 10. september 2016.

29,8 kilometer framme er motorveien stengt, men det veit ikke jeg. Ingen skilting, ingen varsling. Jeg skal stå fem timer og tjue minutter i kø, og samtidig få en av de største opplevelser jeg har hatt på disse ti turene jeg har gjort på kontinentet de siste tre årene.

-o0o-

Å skrive konkret om det som skjer på landeveien i dag begynner å bli vanskelig. Maktforholdene er i ekstrem ubalanse. På åtti og nittitallet var vi flere tusen norske eksportsjåfører, vi kunne boikotte en kafe hvis eieren var muggen, vi kunne blokkere Oslo når vi ikke fikk parkeringsplass. Vi lagde organisasjoner, hadde forhandlingsutvalg med fergeselskapet, innkalte Tollvesenet og Miljøpolitiet til møte. Vi lagde oppslagstavler på kafeer og fergesteder. Hvis vi klarte å stå sammen kunne vi forhandle med bileier, og kjørte vi for en speditør kunne vi spille på motsigelser mellom bileier og speditør. Sammen hadde vi en stemme, selv om den aldri blei sterk nok.

I dag er vi redusert til en håndfull. På de ti siste turene har jeg møtt ti norske sjåfører, åtte av dem på ferga eller fergekaia. Tre av dem bileiere, tre avløsere.

Da jeg skreiv i Klassekampen på åttitallet var jeg beskytta av anonymitet. Ikke alle arbeidsgivere liker omtale. Allerede på nittitallet var det lastebileiere som ringte til bileier og mente jeg burde få sparken når jeg i en artikler for Transportmagasinet skreiv at vi kjørte med overlast. Han lo. Den gang ville det vært utenkelig. For mange lastebileiere var det et poeng å lære opp, og beholde sjåfører. Dette blir kanskje siste tur for meg.

I dag er jeg ikke lenger anonym, har verken folk eller organisasjon rundt meg. Guy Standing* mener jeg ikke en gang er en del av proletariatet, men en prekar, en del av det nye prekariatet. Vi kjennetegnes ved at vi ikke har fast jobb, ikke faste avtaler, og samtidig får deler av inntekta fra offentlige midler. Vi blir oppringt når man trenger oss, og sendt hjem når det ikke lenger er bruk for oss. Vi veit aldri hvor mye vi tjener neste måned, vi jobber ofte for bemanningsselskaper, eller, mer vanlig på landeveien, for enbilseiere eller bileiere med noen få biler, og kjører i oppdrag for transportfirma som er internasjonalt organisert. Mange av disse transportfirmaene har avdelinger på alle fem kontinenter, har sjø, luft, bane og veidivisjoner. Maktforholdet mellom dem og bileieren er skjeivt. I den grad kontraktsforholdet har foregått lenge finnes det menneskelige bånd mellom befrakter og sjåfør, mellom befrakter og bileiere, men disse blir brutt ved nyansettelser og omorganiseringer.

Enbilseiere går konkurs rundt meg. Dette er arbeidsfolk som har valgt å eie bil, men lever hele livet på landeveien som sjåfør. De selger seg til en speditør.

Det skeive maktforholdet gir seg utslag i meldinger av typen: Fra og med førstkommende mandag vil prisen du har for kjørt kilometer bli redusert med 20 %. Gi beskjed dersom du ikke lenger vil kjøre for oss. Vennlig hilsen …

En annen av gigantene endret plutselig utbetalingsrutinen slik at det tar tre måneder fra et oppdrag er utført til det blir avregnet. Diesel, veiavgift, reparasjoner, alle driftsutgifter må dermed betales av oppspart kapital eller kassakreditt enbilseieren kanskje ikke har, mens det multinasjonale selskapet tjener litt ekstra rentepenger.

Konkurransen er steinhard. I følge en hollandsk transportør i Rotterdam kjører en innleid polakk til Trondheim for samme pris som en innleid hollender kjører til Oslo. Så lenge det er penger i kassa bruker han hollendere.

-o0o-

Denne turen har vært fæl. Stress og dårlige opplegg fra start til nå. Tralla jeg trekker er den femte (!) jeg har bak trekkvogna fra turen starta for fem døgn siden. I tillegg hadde jeg på ei sjette hvor jeg ikke fikk lysa til å virke. Det blir sagt at det bare er ateister som tror på tilfeldigheter. Hør på denne lista:

Befrakter har feil info om størrelsen på noen containere jeg skulle laste. Dermed blir tralla full, må sendes med ferga som løstrailer. Jeg må begynne å laste ei ny tralle klokka tre på ettermiddagen.
Rekker så vidt å trøkke på lasset før ferga går, får ikke tid til å sortere mottakerne.
Tidspunkt jeg fikk oppgitt for fergeavgang var feil. Må vente en time på kaia før jeg kjører ombord.
Kjører av ferga som en av de siste bilene. Mister en halv time.
Det er feil på papirene. Venter over to timer i Hirtshals mens toller og spedisjonsfirma akkorderer.
På første lossing, hvor papirene var feil, er truckfører uerfaren, og trucken har for korte gafler. Ting tar tid.
Etter en time er det tjue minutter til neste kunde stenger. Vi får ikke antallet til å stemme. Teller 26 kolli. Fraktbrevet sier 23. Vi skriver 26.
Jeg kommer et minutt etter stengetid til neste kunde. Klarer å losse likevel.

Slik fortsetter det.

Etter å ha levert Hamburg kjører jeg innom en av de gamle, gode rasthofene for å få et godt måltid mat. Den er stengt.
Før jeg snur i Holland må jeg levere ei tralle på havna i Rotterdam, og plukke opp ei som er ankommet fra Norge. Fem lokale sjåfører i kø slipper meg fram fordi jeg har det travelt. Men papirene mangler, jeg venter nesten en time etter at de andre er ekspedert.
Tralla jeg skal hente mangler sveiv til støttelabbene. Havna er tom. Når jeg får tak på sveiv må jeg plundre med lyskoplingene.

Stadig sterkere kjenner jeg følelsen av å komme til et t-kryss uten skilt, og vite at uansett hvilken vei du velger så skulle du valgt motsatt. Og uansett hvilke løsninger du velger, så handler det om hvilke som blir minst feil.

-o0o-

Sju kilometer før avkjøringa til Neuenkirchen-Vörden er det bom stopp i begge kjørefelt, og kø i to spor så langt jeg kan se. Vi kjører tredve meter. Står et minutt. Kjører noen meter. Står noen sekunder. Kjører en bit. Står noen minutter. Slik hakker vi oss framover. Straks det blir for stor avstand foran en lastebil smetter personbilene inn.

Slik går det ene timen etter den neste. Jeg har tid til å tenke gjennom livet, men bruker den til å tenke på å komme fram.

Etter nær fire timer kan vi skimte avkjøringa. BMVene begynner nå å snike forbi i standsporet. De skal kanskje hjem til middag? For hver bil som passerer kommer vi andre en bil seinere fram. Jeg skal nå ei ferge i Hirtshals for å levere viktig gods til oljeindustrien på vestlandet, og strever med å begrense bruddene på kjøre- og hviletida.

Så legger plutselig en av de andre semitrailerne seg inn i standsporet og kjører opp på sida av meg.

Med kjappe håndbevegelser markerer han at han blokkerer slik at vi kan komme fram. Jeg gir tommelen opp. Han holder seg litt bak, men glir av og til opp på sida av meg og flirer.

I det vi nærmer oss en sperrebukk sakker han akter for å legge seg inn bak meg igjen. Der kan han bli sperra av personbiler som har irritert seg over blokaden vår, så jeg åpner vinduet på høyresida, klatrer over og vinker han fram. Peker han inn foran meg. Nå begynner smilet å bli breit. Jeg holder igjen, han legger seg inn foran, vi passerer sperrebukken og han smetter raskt inn i standsporet og venter. Han jubler med begge henda, viser muskler og tomler opp. Etter ei stund åpner jeg vinduet, og han gjør det samme. Speak english? Han snakker godt tysk, og vi får oss en virkelig fornøyelig halvtime. Han er slovak, bor i en liten by oppe mot grensa i nord. Han skal losse Bremen. Har aldri vært i Norge, men har hørt det er vakkert. Jeg har lasta konfeksjon i Trencin, men det var mens landet het Tsjekkoslovakia. Jeg har også kjørt over Rajka en gang på vei til Budapest og Romania. Vi sludrer i vei.

På et tidspunkt presser to svarte SUVer med sota vinduer seg inn foran oss. En ung desperado med motorsykkelvest hopper ut. Jeg studerer ansiktsuttrykket til min nye slovakiske kamerat. Dette er en fyr å gå i krigen med. Motorsykkelgutta er ikke interessert i oss.

-o0o-

Jeg så ikke min nye slovakiske venn igjen etter motorveiavkjøringa. Det var en kort episode på en slitsom tur. Men, som Dag Solstad skreiv et eller annet sted, det peker. I en verden hvor slovakene, latvierne og polakken overtar den internasjonale transporten i Europa, og hvor hetsen mot utenlandske sjåfører er stor blant enkelte som sier de tilhører det norske transportmiljøet, i en verden hvor vi er i ferd med å bli utradert, så peker det noe voldsomt.

Truckers of the world:
UNITE!!!