– Ikke behandle oss som ei dørmatte! Filippinene vil ut av USAs grep

14

Planene for felles patruljer og flåteøvelser mellom USA og Filippinene i det omstridte Sør-Kina Havet er satt på vent, og 107 USA-tropper som foretar drone-overvåkning av militante muslimer må også ganske snart forlate landet, har Filippinenes forsvarsminister sagt.

Og president Duterte har sagt at han ønsker at den pågående felles amfibie-øvelsen på trening av landgang blir den siste i hans 6-årige presidentperiode.


Sammendrag og kommeentar av Knut Lindtner


«Dette året er det siste», hevdet Duterte fredag i Davao, i det sørlige Filippinene. «Så lenge jeg er her, la vær å behandle oss som en dørmatte for det vil dere angre på», la han til. «Jeg kan alltid henvende meg til Kina».

USAs utenrikspolitiske talsperson, John Kirby, sa at Washington ikke hadde mottatt noen offisiell henvendelse om å stoppe de felles militær-øvelsene.

Eksperter sier at Filippinenes presidentens planer å avgrense nærværet til USA-troppene vil hindre Washingtons hensikt å styrke USAs nærvær i Sør-Øst Asia for å møte Kina.

«President Duterte «å-skyte-fra-hofta»-stil er en form for snever demokrati, og den er dypt bekymringsfullt», sier Carl Thayer som er ekspert på Sør-Kina-Havet. «Hvis Duterte gjør alvor av å stanse USAs rotasjons-nærvær fra basene på Filippinene, vil dette undergrave USAs evne til å avskrekke Kina ikke bare vedrørende forsvaret av Filippinenes suverenitet, men også den regionale sikkerheten.»

Forsvarsjef Lorenzana fortalte en gruppe utenlands-journalister fredag at Manila sannsynligvis ville revurdere forholdet landet hadde til USA og fordelene med alliansen, og forsikret at landets militærvesen ville overleve selv om Washington trakk tilbake hjelpen fullstendig.

«Vi kan leve uten den», sa Lorenzana. Verdien militærhjelpen utgjør er «ikke så stor», sa landets forsvarsminister og hevdet at representanter for det militære kunne be nasjonalforsamlingen på Filippinene å sørge for bortfallet på $50-$100 millioner i året fra Washington.

Kommentar Knut Lindtner: Uten at jeg vet hva den underliggende årsaken til at forholdet mellom de to landene forsures så fort som disse meldingene tyder på, kan jeg tenke meg minst en åpenbar forklaring i tråd med at en alltid skal «følge pengene».

Kina har i en årrekke lansert et økonomisk utviklings- og kommunikasjonsprogram, stort sett oversett i Norge, som kalles «Silkeveien» eller OBOR. Her fristes det med store økonomiske investeringer som vil kunne gi alle som deltar et betydelig samfunnsmessig løft. Og Kina er i dag verdens sterkeste økonomi, nesten uansett hvordan dette måles, og den er i en rivende utvikling – dette i motsetning til økonomiene til USA, EU og f.eks. Japan. Verdens økonomiske tyngdepunkt flyttes derfor nå fra USA-Vest-Europa til Stillehavsregionen hvor Kina er motoren. Det USA kan tilby er våpen og militærhjelp som ikke løfter landet økonomisk, mens Kina frister med store økonomiske gevinster og en rivende samfunnsmessig utvikling.

 

I valget mellom pisk og gulrot velger alle gulroten – hvis da ikke pisken tvinger dem til det motsatte.

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

  1. Duterte er en råtass og en bakgårdsterrier, og usedvanlig hard i klypa i visse interne forhold. Det tør være vel kjent. Men filippinerne liker ham og «no bullshit»-stilen hans, i den siste meningsmålingen fra Pulse Asia sa 91% at de stolte på ham. Pulse Asia regnes som noe biased til fordel for Duterte, men selv om man tar høyde for dette er president Duterte antakelig den mest allment populære statsleder på Filippinene på flere hundre år, kanskje noensinne.

    Og jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Det er få ting i nyhetsbildet nå for tiden som gjør meg så glad og varm innvendig som hver gang Duterte leser amerikanerne og presidenten deres teksten. Han sier rett ut at han er villig til personlig å dø/ la seg myrde av CIA for å ha sitt på det tørre i presidentgjerningen.

    Nå gjelder det bare å klare å ikke tenke for mye på våre hjemlige lakeier i sammenlikning, for da spretter det muligens noen bitre tårer her.

    • Ikke bare bra med kineserne heller. Narkotikaproblemet på Filippinene er stort, og mange familier er ødelagte av narkotika. Det er først og fremst den kinesiske mafiaen som sørger for at narkotikaen flommer innover Filippinene. Med Duterte har de narkomane blitt fritt vilt, enten drepes de av politiet, eller de drepes av mafiaen hvis de frykter noen vil tyste på dem, og ingen bryr seg lenger om drap på en narkoman, samme om det er loven eller mafiaen som står bak.

      Men det har blitt betraktelig fredeligere, de narkomane har gått under jorda og deres familier betaler for beskyttelse i påvente av behandling, som har blitt «big business». Den allminnelige filippiner kjenner seg selvsagt lettet over å slippe narkomane ungdomsgjengers herjinger.

      Kineserne har lange handelstradisjoner med Filippinene, men de ser seg selv som en slags overklasse og lever i helt segregerte områder, innhegnet i luksusgettoer bak høye murer og beskyttet av væpnede vakter. Luksusen i disse boligområdene er svært kvalmende, særlig sett opp mot fattigdommen utenfor.

      • Helt riktig, og det var denne situasjonen og Duterte-regimets medansvar for den jeg hadde helt fremst i tankene når jeg antydet at fyren er hard i klypa. Det er selvfølgelig mye mer å si også, hvis man vil bruke vestlige menneskerettighets- og humanisthyklerske målestokker på Duterte eller Filippinene. Det nytter ikke. Og ja, vanlige filippinere er glade for beskyttelse mot bander og desperate misbrukere, men dette er også, uansett hva man liker eller skulle ønske, en rimelig macho kultur på mange måter, og det er ikke så uvanlig for en filippinsk mann og familiefar å tenke omtrent som Duterte, og de sitter ikke på ræva og lar seg overkjøre mer enn nødvendig heller. Livet er hardt for de fleste på filippinene, og se på historien, de har vært okkupert og rævkjørt så inni helvetes mye så lenge av så mange store sterke. Filippinerne er harde som nøtter og er ikke skuggredde. De tar en fight uansett, men er selvfølgelig glade for og noen ganger avhengig av myndighetenes involvering lokalt.

        Men poenget er i hvert fall at min egen entusiasme for Duterte kun gjelder hans verbale og diplomatiske utfall mot USA og Obama. Det er bare en frydefull, emosjonell og litt barnslig greie; noe i meg synes han er fryktelig barsk og er villig til å gi ham litt slækk på menneskerettighetene også, så lenge han fortsetter å kjefte på Obama og prøver å balansere stormaktsklemma si litt ved å minne om Kina. Litt av et farvann å legge landet sitt i de har valgt seg, disse filippinerne. Altfor interesssant adresse.

        • Ja, Filippinene vil nok blomstre så lenge Kina gjør det. De har mye godt utdannet folk og de fleste snakker bra engelsk. Men et stort problem er fremdeles at de får så altfor mange barn, de har en befolkningsvekst på et par prosent i året og er vel oppe i godt over 100 millioner mennesker nå. Naturen er veldig nedslitt, men de har satt i gang et program for tilbakeføring av mangroveskogene som skal være av de mest suksessfulle i verden.

          Men de er glade mennesker som lever i nuet, kanskje en del av den spanske arven? Sammen med de spanske etternavnene, som ble tvangsinnført for å kunne skattelegge og registrere dem. Før spanjolene hadde de ikke etternavn. Og de lever høyt på karaoke og søramerikanske såpeoperaer, samt en hel del egenproduserte. Vel mye såpeoperaer er jeg redd, litt for mye intriger i de filippinske miljøene etter min smak, i alle fall i de kvinnelige. Men når de finner fram karaoken er alt glemt!

          • Jeg tipper den høye «glade mennesker som lever i nuet»-faktoren skriver seg fra dype røtter i natur og en før-spansk-kolonistisk tid. På bygda på Filippinene lever folk ganske mye fra hånd til munn under enkle kår, og når det går akkurat passe rundt så man klarer seg, aldri blir rik, men føler at man har innflytelse på egen hverdag og matforråd og inngår i et passe lite felleskap, da er mennesket stort sett mer lykkelig enn de fleste. Det er ikke verre tror jeg. At kvinnfolka har temperament og lager sinnsyke intriger er bare et tegn på at ting er rimelig stabilt og greit. 😀

          • Det med mange barn er derimot kanskje spanjolenes feil, med den fordømrade katolske anti-prevensjonsgreia si.

      • Snakker om sola … Nå ser jeg akkurat på nyhetene at den filippinske kjøteren vil skyte absolutt alle narkomane, faktisk. Herre.

        • Og vestlige propagandamedier beskriver det umiddelbart med uttrykket «mulig folkemord». Det pleier å bety vestlig intervensjon kort tid etter. Han gir dem jo det de vil ha på sølvfat med en så overkill linje, bokstavelig talt. Nei, hold deg til å skjelle ut Obama, mann.

          • Ja, ei venninne til kona har to narkomane brødre og hun må sende nedover penger for å gjemme dem fram til de får plass på en avvenningsklinikk, hvor det er lange ventetider nå, og uten hennes støtte ville de ikke fått råd. Så de narkomane må gjemme seg nesten som jødene i Amsterdam under nasismen. Heldigvis er det ikke forbudt å skjule narkomane ennå.

            Bakmennene er selvsagt også redde, og har de den minste mistanke om at en narkoman vil tyste på dem blir de skutt. Så her kommer til å flyte mye blod.

          • Jeg ser ikke bort fra at politiet presser de narkomane til å røpe bakmennene før de dreper dem, for slik å gjøre bakmennene så redde for å bli avslørt at de dreper de narkomane før politiet finner dem, slik at politiet slipper å gjøre drittjobben med å skyte dem.

          • Det blir mye blod, men det har vel også gått med tusener allerede i denne «krigen» over flere år. Derfor blir jeg bekymret når vestlig fokus på dette kommer først akkurat nå, og at det da skal snakkes om folkemord. Greit, det er folk, og det er mord. Men kanskje ikke sånn FN-definert folkemord. Det er som sagt noe som gjerne følges av vestlig militær intervensjon for demokrati og menneskerettigheter fra lufta og på bakken. Kuppmakeri og politiske drap kan også duge. Men ingenting er gitt. Spennende å følge. Måtte det ikke bli altfor spennede.

          • Ja, og uansett hvor godt Duterte liker kineserne kan vi nok regne med at kvinnene der vil foretrekke høye, hvite amerikanske menn i mange tiår enda. Og vi nordmenn blir regnet med her 😉

            I Norge var jeg «white trash», mens for de Filippinske kvinnene er man «white gold». Som om man forvandles eller transformeres fra søppel til gull gjennom tidssonene.

  2. «Jeg ser ikke bort fra at politiet presser de narkomane til å røpe bakmennene før de dreper dem, for slik å gjøre bakmennene så redde for å bli avslørt at de dreper de narkomane før politiet finner dem, slik at politiet slipper å gjøre drittjobben med å skyte dem.»

    I prinsippet en framifrå metode, men det er vel kanskje ikke enten-eller, men både-og? Tror ikke det er altfor vanskelig å finne filippinske politifolk som gjør den jobben med et mildt smil, men det er jo en svær jobb, så la nå gjerne målene skyte litt på hverandre også, liksom. Bare mine to pesos …

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.