oss 100 kroner!
Flertallet som stemte for brexit i juni 2016 var en allianse av deler av finanseliten og store deler av arbeiderklassen. I antall var finanseliten få, men deres støttespillere kontrollerte begge de viktige Brexit-bevegelsene – Leave.eu og VoteLeave. Den lille finanseliten som er for Brexit har andre strategier enn hovedvekten av eliten i Storbritannia. De ser for seg andre muligheter enn fortsatt EU-integrering.
Her er litt informasjon som belyser hva ulike «sosio-økonomiske grupper» stemte den 23. juni 2016. Statistikken er henta fra den offisielle rapporten som ble levert det britiske underhuset den 29. juni. Den viser at de gruppene med lav sosial grad – cd og e tenderte å stemme for ut og de høyere gruppene – ab og c tenderte å stemme for å bli:
http://researchbriefings.parliament.uk/ResearchBriefing/Summary/CBP-7639
Vi ser også at jo høyere utdanning man har, jo mer stemte man for å forbli i EU.
Fordi det var finanseliten som kontrollerte kampanjene, var det også deres ideologi som prega Brexit argumentene. Fokuset ble på et klasseløst «vi vil bestemme selv her i UK», som om arbeiderklassen og finanseliten i UK har fellesinteresser og «mot innvandring» generelt. Som om ikke arbeiderne, uansett etnisitet og opprinnelse, i UK har fellesinteresser mot eliten.
Det som er opplagt er at arbeiderklassen har stemt for brexit pga av den EU-vennlige politikken til både de Konservative og Labour. De har stemt mot den rådende politikken som innebar EU-medlemskap på 70-tallet og som nå går in for fortsatt EU-medlemskap.
Til tross for det klare flertallet er arbeiderklassen splitta i spørsmålet. Det finnes tall som viser at flertallet av de unge (uavhengig av klasse) stemte for å bli, at flertallet av de med stemmerett blant innvandrerne stemte for å bli. Men det endrer ikke det generelle bildet.
Bildet ville ha blitt en annen dersom det hadde vært en stor ut-kampanje som var dominert av sentrum/venstresida. Da ville flertallet blitt enda større. Men standpunktet til den nyvalgte Labour-ledelsen og trotskistisk innflytelse hindra dette.
Hva kan vi lære av Brexit?
Viktigst er at det er arbeiderklassen som er hovedkraften mot den rådende politikken. Arbeiderklassen i England retter seg mot sosial dumping, økt arbeidsløshet og dekonstruksjon av velferdsstaten som er et resultat av den EU-vennlige politikken som baserer seg på de fire frihetene: Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.
I Norge er det Høyre, FrP og AP som er de viktigste EØS-partiene. Og den viktigste konsekvensen av EØS-avtalen er sosial dumping i brei forstand. Med det mener jeg undergraving av tariffavtalene, undergraving av fagbevegelsens rettigheter, undergraving av fagbevegelsens politiske stilling, undergraving av arbeiderklassens rettigheter i lovverket, blant annet fjerning av forbudet mot bemanningsbyråer, vikarbyrådirektivet, endringene i arbeidsmiljøloven som innebærer enda mer midlertidige stillinger, tilrettelegging for mer kriminalitet i ulike bransjer gjennom EØS-avtalens bestemmelser om fri flyt av tjenester og arbeidskraft osv.
Sjølråderett
Men, vil noen innvende – den viktigste grunnen til at flertallet stemte mot er «vi vil bestemme i eget land». Som påpekt over, er det nok riktig og skyldes både den falske idéen om felles interesser mellom en imperialistisk finanselite og arbeiderklassen og noe annet som er mye viktigere. En avgjørende side ved sjølråderetten for arbeiderklassen er at den er nødvendig for framgang for arbeiderklassen. Arbeidsfolk har erfart at jo mer politisk makt de greier å kjempe fram, jo bedre levevilkår får de. Arbeiderklassen har kjempa internasjonalt for de samme mål, men den konkrete kampen har foregått i den enkelte nasjonalstat. Ser vi bakover de siste hundre åra ser vi at når arbeiderklassen har fått økt politisk innflytelse ved for eksempel å kjempe fram stemmerett, streikerett, landsomfattende tariffavtaler osv har arbeiderklassen fått bedre livsvilkår. Det er når arbeiderklassens politiske stilling har blitt svekka gjennom Thatchers angrep på fagforeningsrettigheter, EU-medlemskapet med «fri flyt», Labours totale svik ved å gå helt over til en nyliberalistisk politikk osv at levekåra har blitt svekka.
Derfor stemte arbeiderklassens flertall for Brexit. Men fordi det er finanskapitalen som har kontrollert begge sidenes kampanjer, kommer ikke arbeiderklassens interesser nå til uttrykk i en alternativ politisk retning som kan utfordre finanskapitalens herredømme i UK og EU.
Kampen i Labour handler dessverre ikke om en pro-arbeider linje mot en borgerlig linje. Jeremy Corbyns fløy er naturligvis å foretrekke, men hans politikk vil ikke føre UK ut av finanskapitalens grep. Han fortsetter å propagandere at EU medlemskap er bedre for UK. Han vil i framtida befinne seg i selskap med andre dagdrømmere som tror på et reformert «sosialt EU».
Mot frihandel
I Norge må vi fortsette langs det sporet som venstresida i fagbevegelsen og Nei til EU hittil har jobba: stor fokus på kamp mot sosial dumping og EØS-avtalens negative virkning for arbeidsfolk. Framover vil det bli luftige debatter om Norge og nye handelsavtaler. Det sentrale i disse debattene blir å framholde at frihandel ikke er av det gode for arbeidsfolk flest, uansett om avtalene heter WTO eller EFTA. Investoravtalene – EØS, TTIP og TISA er heller ikke noe alternativ for arbeiderklassen, men løsninger som sikrer de internasjonale bedriftenes rettigheter i land som ikke er deres hjemmebase.
Brexit er et varsel om at arbeiderklassen er i ferd med å bryte opp og finne nye veier. At den ikke lengre vil følge toryene eller Labour. Den vil følge en annen vei. Det blir en spennende tid framover der det forhåpentligvis vil dannes nye politiske konstellasjoner som representerer arbeiderklassens interesser. Det er grunn til optimisme til tross for at situasjonen på venstresida i UK ikke er lystelig.
Les også:
