EU faller fra hverandre langsomt, men sikkert

0

Når til og med EU-presidenten sier at EU er i ei eksistensiell krise, kan det neppe herske noen tvil om at unionen sliter med å holde sammen.

Det er knapt et år siden fem EU-presidenter (såpass må man ha) la fram en plan om å avskaffe de nasjonale parlamentenes makt innen 2025, og bare noen få måneder siden Tyskland leste opprørsloven for Viségrad-landa og forlangte disiplin og samling om en rask integrasjon i EU.
Men det virker som om det var evigheter siden. Brexit var det som skulle til for å få de andre sprekkene i byggverket til å bli synlige.

babel-brussel

De forsøkene som kommer på løsning fra Brussel viser tydelig at Europa kan velge union eller demokrati, men ikke begge deler. Nå har da heller aldri hensikten med EU vært å skape noe europeisk demokrati. Hensikten har vært, som Mikael Nyberg viser i sin artikkel Resa i Bryssels inre, å skape best mulige betingelser for de kapitalistiske korporasjonene i Europa.

Det uhellige ekteskapet mellom fransk etatisme og tysk effektivitet har skape en Juggernaut, et monster. Franske etatister har alltid drømt om å skape et system der eliten kan utstede dekreter som folket skal følge, de har bare ikke helt fått det til. Men tyskerne har den gjennomføringsevnen som skal til. Når fransk og tysk embetsverk har gått sammen har de i prinsippet lykkes i å skape en overnasjonal stat som driver detaljregulering uten uønsket innblanding fra et uorganisert og villedet folk.

Men ingen kjede er sterkere enn sitt svakeste ledd, og sjøl det mest imponerende byggverk er avhengig av både sterke bærebjelker og tilstrekkelig fleksibilitet. Ellers raser det hele ned under sin egen vekt.

euro smelter

Det vi opplever i Europa nå ser ut som et slikt sammenbrudd i langsom kino. Euroen ble gjennomført som et kupp, uten forankring i en virkelig felles økonomi. Håpet var å etablere en ønsket virkelighet ovenfra som så skulle omskape den faktiske virkeligheten i de enkelte medlemslanda. Ved hjelp av Goldman Sachs forfalsket man til og med dataene om gresk økonomi for å presse Hellas gjennom nåløyet.  Franske og italienske unionister var så glade for å få være med på dette tsore prosjektet, som ga dem fine titler og høye lønninger, inkludert romslige utgiftskonti, at de ikke tenket et øyeblikk på hva som skjer når økonomier med svak konkurransekraft møter verdens den gang største eksportøkonomi, Tyskland.
Det ble rått parti.

Nå har EUs ClubMed samlet seg for å danne en fraksjon for omlegging av EUs økonomi fra innstramming til budsjettlettelser. Kypros, Frankrike, Hellas, Italia, Malta, Portugal og Spania har vedtatt det de kaller Aten-erklæringen.

De vil ha:
Styrking av EUs indre sikkerhet og grensekontroll (les militarisering og arbeid med EU-hær)
Forsterke EUs migrasjonspolitikk. European Agenda on Migration går ut på å gjøre immigrasjon til en sentral prioritering.

ClubMed består av land som merker den ulovlige innvandringa, og de håper at resten av EU skal dele byrdene med dem.

I et diffust punkt om en ny økonomisk politikk krever de «vekstorienterte strukturreformer», som er kode for underskuddsbudsjettering og brudd med Tysklands nedskjæringspolitikk og budsjettdisiplin.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble avfeide hele erklæringa nokså arrogant: «Når sosialistiske partiledere møtes, pleier det ikke å komme så mye fryktelig intelligent ut av det».

I øst har Viségrad-landa samlet seg om en annen plattform, nemlig en politikk for et «EU av 27 nasjonalstater», som Ungarns Viktor Orbán sier. Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungran vil ikke ha noe av at EU pålegger dem flyktningkvoter eller noe annet som de sjøl ikke ønsker.

I nord er det tendenser til at det oppstår en tysk-nordisk blokk. Luxemburg vil ekskludere Ungarn og nederlandske politikere har ymtet om et «mini-Schengen» med Tyskland som viktigste stat.
På hver sin måte er dette sprekkdannelser i EU som har sprengkraft til å sprenge unionen i stumper og stykker.

Presidenten for EU-parlamentet, den tyske sosialdemokraten Martin Schulz, krever på sin side en full omlegging av styringssystemet i EU. Dette er hans reaksjon på britenes #Brexit. Schulz vil ha en folkevalgt regjering for EU, noe som vil være et langt skritt mot å gjøre EU til en overnasjonal stat. Dette gjorde han i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung.

I dagens situasjon har det ingen annen virkning enn å skjerpe de eksisterende motsigelsene og kjøre ytterligere kiler inn i de sprekkene som allerede er mer enn synlige. Samtidig blir EU mer og mer irrelevant i global økonomi. Når Jean-Claude Juncker forteller om sin frustrasjon under G20-møtet i Kina, så handler det om harde realiteter. Han sa at «Europa hadde sju stoler ved bordet under dette viktige møtet, og til tross for dette var det flere spørsmål enn felles svar fra vår side».

De europeiske «lederne» ble spurver i tranedans når gigantene Kina og India ble enige om å forene krefter og Asia og Russland diskuterte samarbeidsprosjekter og strategi. I møte med den nye økonomiske virkeligheten i dagens verden kommer EU fullstendig til kort og disse sjølhøytidelige lederne framstår som de operettefigurene de er.

 

 

Forrige artikkelResa i Bryssels inre
Neste artikkelDen franske arbeiderklassen kjemper videre
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).