oss 100 kroner!
I rekkehusstrøket vårt bodde en sliter i et av husene i første rad. I mitt favorittbilde av ham – et sort hvitt foto av fotballaget fra en tankbåt i en havn et eller annet sted i verden – så jeg Nils i hvit t-skjorte som en blanding av James Dean og Elvis Presley.
Han var en god del eldre enn meg, jobba på Verftet, gikk til sjøs tidlig i tenårene som man gjorde på våre kanter på femtitallet – og drakk opp kvota si litt for raskt.
Vi delte musikksmak, lånte og kopierte kassetter. En dag ga han meg en kassett han sa han ikke likte, med Guy Clark og Steve Young på den ene sida, Waylon Jennings og Gary Stewart på den andre.
He’s a drifter, a driller of oil wells
He’s an old school man of the world
He taught me how to drive his car when he was too drunk to
And he’d wink and give me money for the girls
Dette var jo Nils’ verden, men sjøl fortrakk han Don Williams. «Fin når du trenger noe rolig søndag 
formiddag.»
Kassetten blei med meg på den første langturen jeg gjorde – fra Sørlandstripa til nord for Polarsirkelen. Med Desperados Waiting for the Train og The Last Gunfighter Ballad var jeg hekta før Brevikbroa. Å skrive tekster som Guy Clark kunne jeg bare drømme om, historiene hans derimot kunne jeg drømme til. Og jeg drømte.
Spillelista fra de tre låtene til Guy på kassetten blei raskt utvida. Jeg har vært velsigna med gode venner som har tatt seg av min musikalske oppdragelse. Hos Erling i Tromsø fant jeg The South Coast of Texas, men det var 
naturligvis ikke bare Guy Clark som fikk innpass. Hermund i Bergen ga meg Guitar Town av Steve Earle, kort tid etter at den kom ut. Favorittsanger blei henta inn og filtrert fra kassett- eller cd spillere i lastebilhytter rundt forbi, der man kanskje delte ei pils og ei historie eller to seine nattetimer mens man venta på lass, på tollere, på papirer, på grenser eller veier som skulle åpne. Langsomt fyltes kassettkofferten opp med det som er blitt countrydelen av lydsporet i mitt liv. Et lydspor som også påvirket cowboyenglene mine når de var med på langtur.
17. mai 2016 var det slutt for Guy Clark; I min verden blir denne nasjonaldagen huska for akkurat det. Men skattekammeret til Guy ligger der, åpent og fristende, selv om det nå er andre som nå må jobbe med påfyllinga.
The day ‘fore he died I went to see him
I was grown and he was almost gone.
So we just closed our eyes and dreamed us up a kitchen
And sang one more verse to that old song
Come on, Jack, that son-of-a-bitch is comin’
We’re desperados waitin’ for a train
What Is Truth?
Musikksmak er noe dypt personlig, og jeg tror ikke det finnes «rett musikk». Men som all kultur har den naturlig nok også ei samfunnsmessig side. Mange av oss som oppdaga verden gjennom Vietnam krig og kamp mot EEC medlemskap, oppdaga den i ei kulturell pakke med Rolling Stones, The Who, Doors og Jimi Hendrix – hvor countrymusikk sto for noe fælt. President Richard Millhouse Nixons valgkamplåt i 1972 gjorde den ikke bedre. Og aldri var countrymusikken fra Nashville glattere, mer propagandistisk og virkelighetsfjern enn på denne tida. Det blir sagt at fram til Waylon Jennings ga ut Honky Tonk Heroes i 1973, (hvor 9 av 10 spor var skrevet av Billy Joe Shaver), slapp du knapt inn på en kafé i Nashville uten nypussa sko, slips og hvit cowboyhatt.
Men samtidig, på andre sida av byen fantes et alternativt miljø, slik det stort sett alltid gjør. Guy Clark var sentral blant de dongerikledde med langt hår.
I boka Hardcore Troubadour – The Life and Near Death of Steve Earle skriver Lauren St.John at Steve Earle kalte musikken på Guitar Town for Hillbilly music, til stor ergrelse for de gutta på andre sida av Nashville som prøvde å gjøre countrymusikken stuerein og oppfatta Hillbilly som et skjellsord. En måte å ta språket tilbake på? Noe å tenke på for oss enøyde ekstremister fra søttitallet?
Shotgun Hotel
Guy Clark vokste i hovedtrekk opp hos sin bestemor som dreiv et hotell i småbyen Monahans vest i Texas, og flere av typene hans bodde der.
He was a elevator man in a cheap hotel
In exchange for the rent on a one room cell
And he’s years old before his time
No thanks to the world, and the white port wine
I trailersjåførkulturen har historiefortellertradisjonen vært helt sentral. Ofte historier hvor fortelleren
selv er involvert, men det går også uttallige historier om navngitte sjåførpersonligheter. Noen av sjåførfortellerne kunne målbinne et langbord på ferga i timevis, og utviste en muntlig genialitet som jeg gjenfinner i Guy Clarks skriftlige tekster.
Ivar Lo-Johansson uttrykk alt det spennende fins i arbeiderklassen kunne gjerne vært mottoet til Guy. Figurene er ofte arbeiderklasse på grensa mot filleprolatariat, og jeg har sansen for varmen, sympatien og poesien i historiene, men også humoren og ofte en stolt og ærlig uærbødighet mot dem som fortjener det. Kanskje er det kulturelle landskapet vi har vokst opp i ikke så ulikt? The South Coast of Texas og Bibelbeltet på Sørlandet, som med sin stupide kristelige borgerlighet prøver å forme folk og innskrenke folks tanker og kulturelle frihet.
Et nav mer enn navn
Da mine to cowboyengler begynte å vokste til fikk jeg hjelp til å se nye sammenhenger. Eldstesønn 
kom med kultfilmen Heartworn Highways og flere cd’er av Townes van Zandt, Guy Clarks forlover og familiens beste venn. Mens yngstemann ga meg boka The Life and near Death of Steve Earle. Heartworn Highways viser det alternative miljøet på andre sida av Nashville fra tida hvor Nixon gjorde seg lekker for musikkindustrien.
Når jeg hører, leser, med den tilgang til nett og kunnskap vi ikke hadde i 1982, ser jeg at Guy og hans kone gjennom førti år, Susanna, er bindeleddet i svært mye av den musikken som har prega lastebilhyttene mine.
Kanskje var Susanna og Guy Clark enda større som nav enn som navn. I likhet med Townes, David Allan Coe eller Jerry Jeff Walker, slo de aldri helt gjennom i mainstream, men de skapte et miljø for alternativ musikk. Steve Earle sier at han aldri ville fått sin egen karriere uten den musikalske oppdragelsen fra Guy og Townes. Nanci Griffith sier hun aldri ville blitt den låtskriveren og musikeren hun blei uten Townes.
Det er Emmylou som korer på Desperadoes waiting for the Train, og det er Susanna som har skrevet Emmylous I’ll be your San Antone Rose og malt coveret til Quarter moon in a ten cent town.
Min nyeste heltinne, Mary Gauthier turnerte med Guy i et år; han viste meg hvordan man bruker en akustisk gitar og enkle ord for å gi publikum a world of story and meaning.
Mens Jason Isbell tweeter: He was the king of Texas songwriters, and a huge influence on anybody out there trying to do it the right way.
Hvor god var Guy?
Du har kanskje hørt Steve Earle si at Townes var verdens beste låtskriver, og han ville stått på Bob Dylans kaffebord i cowboystøvlene sine og si det. Townes svarte lavmælt at han hadde sett Dylans bodygards og trodde Steve aldri ville kommet i nærheten av det kaffebordet. Bob Dylan på sin side, holdt Guy Clark som en av de fem, seks beste låtskriverne i verden.
Whats the use in dying – if you don’t die trying?
For noen artister er de to, tre første skivene, eller bøkene de beste, så blir man rik og feit, bukker under for presset eller fanges opp av mainstream.
Guy kommenterer problemstillinga på en enkel måte på Cold Dog Soup i 1999:
There ain’t no money in poetry
Thats what sets the poet free
And I’ve had all the freedom I can stand
Sin eneste Grammy Award fikk han i 2014 – for sin aller siste plate My favoritte picture of you.
Kilder
Hvis du skal høre en Guy Clark sang vil jeg foreslå Let him Roll, om heisføreren i bestemors 13 roms hotell, og finne ut hvorfor Himmelen er ei hore fra Dallas.
Bok
The Life and near Death of Steve Earle av Lauren St.John
Youtube
The Highwaymen: Desperados Waiting for a Train
Richard Nixons valgkamplåt 1972.
How high is the Watergate Martha?
When Nixon met Cash
We were kinda crazy then Jerry Jeff & Susanna
Jason Isbel: Desperados waiting for the Train
I’ll Be Your San Antone Rose
The Death of Sis Draper
Artikler:
Guy Clark Official web page
Guy Clark Wiki av Kurt Wolff & Steve Leggett
Guy Clark dies: one of the great storytellers of modern music av Martin Shilton
Bob Dylan Reveals His Favorite Songwriters
Steppeulven tar sommerferie fram til august.
