Klassekampene i Belgia og Frankrike

22
Demonstrasjonen mot loi el Khomri i Paris

Det går en massiv bølge av streiker, okkupasjoner og demonstrasjoner over Belgia og Frankrike. I begge landene dreier det seg om de såkalte «arbeidslivsreformene» som regjeringene ønsker å drive igjennom for å svekke arbeiderklassens rettigheter og gjøre det lettere for kapitalen både å si opp folk og å senke lønningene.

Demonstrasjonen mot loi el Khomri i Paris
Demonstrasjonen mot loi el Khomri i Paris

Titusener av demonstranter fylte gatene i Brussel 24. mai 2016 for å protestere mot «Peeters-loven» som vil øke den ukentlige arbeidstida fra 38 til 45 timer, redusere retten til overtidsbetaling og frata fagforeningene en rekke faglige rettigheter. De protesterte også mot regjeringas kutt i velferdsordninger og kutt i budsjettene til offentlige tjenester og utdanning. Både studenter og arbeidere deltok i demonstrasjonen.

Etter terrorangrepet i Brussel i februar har den belgiske regjeringen gitt seg utvidete fullmakter, og de ble brukt mot demonstrantene. Opprørspoliti med vannkanoner og tåregass ble satt inn mot demonstrasjonen.

Kart som viser streiker og demonstrasjoner i Frankrike
Kart som viser streiker og demonstrasjoner i Frankrike

I Frankrike foregår en helt parallell kamp. Den «sosialistiske» regjeringa til François Hollande har vedtatt å innføre en ny lov for arbeidslivet, loi El Khomri – etter arbeidsminister Myriam El Khomri, som gir kapitaleierne muligheten til å innføre 46 timers arbeidsuke og skjære ned lønningene. Loven møter motstand fra alle de faglige landsorganisasjonene, fra studentbevegelsen, kvinneorganisasjoner og andre…

Hollande er nå den minst populære lederen Frankrike har hatt i nyere tid. Støtten til ham svinger mellom 20% og 13%, skriver The Guardian.

I Frankrike har aksjonene pågått lenge. Det er demonstrasjoner, blokkader og streiker. 26. mai 2016 var det demonstrasjoner over hele landet.

Den faglige landsorganisasjonen CGT gjennomfører en blokade av bensinstasjonene som virkelig rammer fransk økonomi. Dette har ført til lange køer og bensinrasjonering enkelte steder. Det er streiker ved oljeraffineriene og atomkraftverkene.

Hele Frankrike demonstrerer. Her demonstrasjonen i Nice.
Hele Frankrike demonstrerer. Her demonstrasjonen i Nice.

Den «sosialistiske» statsministeren Manuel Valls nekter å bøye seg for protestene og påstår at demonstrantene og de streikende arbeiderne bare er et mindretall som vil undergrave demokratiet. Faktum er at 70% av det franske folket støtter kravet om å trekke arbeidslivsloven. Motstanden kommer fra alle partier, men er sterkest blant tilhengerne av Front National (77%), noe mindre på venstresida (65%) og fra høyre og sentrum (54%). Et lite flertall av «sosialistpartiets» velgere forsvarer loven.

Den franske regjeringa også har gitt seg sjøl unntakslover som blir benyttet for å slå ned protestene. Under demonstrasjonen i Paris ble opprørspolitiet satt inn mot demonstrantene og mange ble skadet. I Caen ble en politimann filmet i det han sparker en demonstrant som ligger på bakken. Klippet av episoden er spredd i sosiale medier og har rimeligvis økt forbannelsen over brutaliteten til politiet. Manuel Valls benytter seg også av paragraf 49-3 i grunnloven som gir statsministeren muligheten til å innføre loven uten avstemning i parlamentet.

Klassekampene i Belgia og Frankrike er utvilsomt blant de viktigste klassekampene i Europa på lenge. Endelig reiser arbeidreklassen og ungdommen seg sammen for å slå tilbake overklassens nedskjæringspolitikk, endelig viser fagforeningene styrke. Da er det litt underlig å se at avisa Klassekampen har vært fullstendig taus om begivenhetene. Verken massemobiliseringa i Brussel eller demonstrajsonen i Paris, som faktisk var førstesak på den ellers så sløve Dagsrevyen, er verdiget plass i avisa med det forpliktende navnet.

Da er det fristende å sitere veteranjournalist Alf Skjeseth, som i en kommentar i avisa 26. mai 2016 skriver: Framleis er klassekampen noko meir enn eit avisnamn, postmodernisme eller ikkje.

 

KampanjeStøtt oss

22 KOMMENTARER

  1. HISTORIEN

    I seg sjøl og for seg sjøl, ja
    for oss alle sammen.
    Er der hele tida, men nå
    kastes hverdagshammen.

    Alle møtes atter her på
    valen og på vangen.
    Det som må forhindres er den
    felles undergangen.

    *

    «Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper.
    Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn – kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang.»
    https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm

  2. «Klassekampene i Belgia og Frankrike [og Spania, Tyskland og Italia]»

    Vi/de som følger med har forlengst registrert at nærmest hele det gamle EUs folk er i opprør for tiden. Takk til Steigan for det oversikt-givende kartet. Men i Norge er det svimende stille. – Mens lovhjemmel for overvåking øker (jf. «dataavlesing») og nyliberalist-regjeringen kjemper for kommune-sammenslåing for å kunne styre lettere mot folkets vilje.

  3. Dette får jo meg til å spekulere på om «terrorangrepene» i Frankrike og Belgia var noe helt annet,
    for at man forberedte seg til å kunne bruke sine terrorlover mot streikende Franskmenn og Belgisere.

  4. Om å ta seg sammen. Så vidt jeg kan overblikke er nå Pål den eneste fra lederskapet i AKP som fremdeles er en skarp politisk aktivist. Bare dette faktum hadde fortjent en bok da mange av hans kamerater forsvant som dugg for sola da historien bød på noen motbakker. Og dette omfatter folk som hadde digre revolusjonære kjefter.
    Utfra dette faktum har jeg nå lenge rost Påls virksomhet som helt unikt og enestående,blomster fra meg.
    Men den assosiasjonen jeg ofte får med Påls avsluttende kommentarer om Klassekampens taushet om imperialisme og taushet om klassekampene, er den eldre Leo Trotsky som helt til isøksa rammet han,nektet å innse at Sovjetunionen var noe helt annet enn det han ønsketenkte seg. Mange av hans tilhengere brøt med ham på grunn av tragisk illusjonsmakeri.
    Overfor Klassekampen og «venstresida» opptrer Pål som moralist. Han kommer med den ene meldingen etter den andre av typen Tante Sofie i Kardemomme By og på dette området legger han bort marxismen som han er godt skolert i.
    Skal vi få gjort noe med den politiske krisa som hersker i Norge,trenger vi analyser av vilke historiske momenter som har frambrakt en «venstresida» som verken har noen pasjoner for klassekamp eller Natos krigsforberedelser.
    Uten at noe sånt blir gjort,blir vi alle gående rundt som tante Sofie helt til bombene hagler rundt ørene på oss.
    Denne bemerkningen er rettet til oss alle. Stadig blomster til Pål.

  5. Til Jan Hårstad og alle oss andre.

    Vi har mye analyse av de politiske forholdene, men dårlig med målsetninger og fravær av politisk strategier for venstresiden. Det virker som om vi ikke har tro på noen framtid. La oss fylle Påls blogg med forslag til politisk strategier,
    for å få debatt og vise veien framover. Det er viljen det står på.

  6. Jeg kjenner ikke marxistisk teori, utover det jeg har plukket opp ad omveier. Jeg har riktignok prøvd å lese Kapitalen, siden jeg har den i bokhylla. Problemet er at jeg sovner hver gang.

    Ut i fra den lille debatten som har bølget i KK i vår, mellom Sandemose/Skog og de som har like lite peiling som meg, forstod jeg at Hellas var dømt til å tape, siden de ikke hadde en avansert industri-arbeiderklasse? Er ikke arbeiderklassen i ferd med å flytte til Kina, sammen med produsjonsmidlene?
    Det er jo også ganske ironisk at det første arbeiderklassen gjorde, da de fikk sjansen, var å låne seg inn i småborgerskapet.
    Nå da det eventyret nærmer seg slutten, er det mye som tyder på at neste stopp er filleproletariatet.

    Jørgen Sandemose viste en tydelig forakt for småborgerskapet, deler dere den?

    Jeg antar at det heller ikke er noe .kjærlighet til filleproletariatet, så da er vel løpet kjørt?

    Eller vi kan begynne å se i litt andre retninger – som til Kansas, Missouri, der MMT (moderne pengeteori) utvikles.
    http://neweconomicperspectives.org/

    Det kan virke ugjennomtrengelig, men det er mye mer forståelig enn Marx. Særlig hvis en har litt erfaring med regnskapsføring.

    Ellers vil jeg på det sterkeste anbefale «The Lost Science of Money» av Stephen Zarlenga.
    Det er et bemerkelsesverdig stykke forskning, presentert på en velskrevet måte.

    Kanskje noen av dere kunne anbefale meg en bok om marxistisk teori, som jeg klarer å holde meg våken av?

    • Tenk det, flere som har fått med seg Zarlenga. 🙂 Tykk og dyr bok, men verdt innsatsen.

      Om marxistisk økonomisk teori funker kanskje «Marx on economics», ed. Robert Freedman, Pelican books 1961? (Evt. søk bruktbok på Abebooks.com).

      Jørgen Sandemose er en flink økonom.

      *

      «[D]et første arbeiderklassen gjorde, da de fikk sjansen, var å låne seg inn i småborgerskapet.»

      – Tilgi dem, alle søker anstendig gode liv. Til internettet kom var elendigheten vi lever på mye mer skjult hinsides horisonten. De/vi begynte å tro på at verden var så bra som den så ut fra drabantbyene. Og bare litt opprydding gjensto, som kunne ordnes via enkeltsaks-aktivisme og sånt («Ikke mobb kameraten min», slutt å være slem mot homoene, si «brun» og ikke «svart», ikke bruk harde ord offentlig – og andre politiske lettvintheter). Ellers ble det viktig «å pleie seg selv» spirituelt, selv om selvutviklings-remediene var dyre å kjøpe (høy pris på kurs og krimskrams ble sagt å indikere at en tok seg selv alvorlig). At 40-50 % av folk i verden lever på <$2 pr. dag, og (fortsatt) henimot 1 milliard sulter, ble for stor tanke for små borgere. Likesom at småborger-livsstilen sprakk likevekten i klimaet. Og at vekst som formål – uten å skulle nå voksenhet – gir eksponensialkurver også innen alt uønsket.

      Tilgi dem – de har ikke oppdaget selvstendig ansvarlighet.

      Har ingen "forakt for småborgerskapet". Bare tar dem ikke helt alvorlig. Og gjør "antropologisk deltagerobservasjon" av dem på shoppingsentrene de er trent til å samles på, fordi det er der eierne ar gitt dem "mykje lys og mykje varme" året rundt. – Forakter ikke småstein heller, selv om en må tråkke på dem.

      • Litt sent: Takk for en meget bra, konsentrert buljongterning her, Ullern. 5 likes til deg fra meg (likes er fremtidens standardvaluta, ta godt vare på dem! 🙂 ).

      • Jeg leser boka på nytt akkurat nå, og det er like spennende som første gang.

        Jeg er overbevist om at kunnskap om hvordan penger fungerer, og ikke minst forståelsen av hvilket fantastisk redskap det er, er helt avgjørende for hvordan fremtiden vår ser ut.
        Kombinert med MMT har vi det vi trenger for å snu dette systemet på hodet.

        Hvis dem ikke slipper bomba på oss før det.

        Det kan godt hende at Sandemose er en flink økonom. Han har bare en merkelig måte å vise det på.
        At han framstår som bare sint og bitter, er forståelig, med tanke på hvordan arbeiderklassen svikta ham. Hatet hans til småborgerskapet, er jo egentlig selvhat og han får sikkert feedback gjennom korridorene på UiO.
        Men det er neppe noe bra utgangspunkt for ny forståelse.

        Når det gjelder arbeiderklassens selvstendige ansvarlighet – så er sa de i fra seg den, da de satset på at vi skulle utdanne oss til velstand. Bare se hvor selvstendig ansvarlige de er – de som er ferdig utdannet.

  7. Olav Boye: jeg har store problemer med å forstå kommentaren din som går ut på at det er viljen det står på,bortsett fra det er tenkningen noenlunde bra.
    Jeg ser det da helt omvendt: et miljø som oppkaster Syriza,Corbyn,Podemos til alliansepartnere og sogar fyrtårn,er dømt til undergang. Her har vi kun partier som er systemloyale – EU,Nato og i tilfellet Syriza er hatsk fiende av arbeiderklassen som man må grave lenge i historien for å finne maken til. (Noske/Ebert i 1919?)
    Det man trenger en analyse av er vilken klasse det som finner slike venner? Det er stadig det viktigste tema i politikk: hvem er våre fiender og hvem er våre venner.
    Det skulle ikke forundre meg om dette miljøet havner på USA/Natos side i krigen mot Russland.
    Vilje-teorien er da etter mitt skjønn en feilvurdering.

  8. Jeg kan fastslå at det er mye beskrivelse av situasjonen. – det vi kan kalle analyse av forholdene. Det er ikke så vanskelig å beskrive elendigheten. Hva skal vi sette opp som politiske målsetninger? Vil ha en sosialisering av bank- og finansieringsselskapene? Vi vil ha folkevalgt styring på energi, kollektiv transport, helse, utdanning, – alle de viktige velferdsoppgavene? Vil ha Norge ut av NATO og oppsigelse av EØS-avtalen? Mitt svar er ja til dette og mer til. Jeg etterlyser vilje til å stå fram med klare politiske kampsaker, i tråd med sosialistiske målsetninger. Ennå mindre vilje er det til å komme med konkrete forslag til politiske strategier. Hvordan skal en få en positiv politisk utvikling hvis ikke mange av oss står fram med våre synspunkter, men også engasjerer oss? Politisk oppslutning skjer ved å skape troverdighet og tillit til sine alternativer.

    Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og de andre såkalte borgerlige partiene følger EUs markedsstyring og skaper en tro på at det ikke nytter å ha egne meninger og målsetninger. Jeg var begeistret nå Corbyn vant ledervalget i Labour, men det gikk fort over. Hele ingen tillit til Syriza og Podemos. Sosialistisk Venstreparti har prostituert seg og sammen med Senterpartiet vært med på NATOs terrorbombingen av Libya. Hvilke muligheter har Rødt til å stå fram med politiske målsetninger og en slagkraftig strategi, som kan vekke store deler av velgerne? De har en del bra folk og har muligheten til å slå igjennom. Har Rødt evnen, slagkraften, troverdigheten til å hamre ut de politiske svarene? Sjøl har jeg meldt meg inn i Rødt og vil bidra til framgang og seier i valget til neste år. Da blir spørsmålet om dere andre som har meninger på blogger og avisinnlegg, har vilje til å kaste dere inn i kampen. Kom ned fra gjerde, for pokker.

  9. Olav Boye: som jeg ser det,er det mange av de sakene som du nevner som ikke står på den aktuelle dagsorden selv om det er relevante tema. Etter mitt skjønn er Natos krigsforberedelser,Arabisk-Islamsk imperialisme,masseinnvandringen som er de sentrale sakene. Jeg leser ikke Rødts blog hver dag, men sist jeg gjorde det,tenkte jeg: Rødt er et vedhengparti til globaliseringen.
    De partiene i Europa i dag som er store arbeiderpartier er de som går imot politisk korrekt multikulturell globalisering og disse omtales i «venstresida» i Norge som nyfascister. Det er noe så utrolig stagnert over situasjonsoppfatningen til det norske «venstre».
    Jeg fastholder mine tese om at det er noe grunnleggende galt i de politiske prioriteringer som «venstre» gjør.
    Selv holdt jeg foredrag i går om det som «venstre» stort sett unnlater å snakke om. Det hjelper ikke med tusen viljer såfremt disse ikke begriper de aktuelle situasjonene. med vennlig hilsen Jan H.

    • Bildet som kanskje illlustrerende er av ulike kompasser i de ulike partiene med nåler som går i alle retninger, og alle mener at deres kompass er det rette.Kanskje like greit å se på terrenget først og fremst , for uenigheten blir da mindre.
      Tverrpolitisk arbeidsgruppe i alle partier om de store sakene de kan samles om, er det noe ?

      • Glem partiene. De har utspilt sin rolle, slik de fungerer. Å være politisk aktiv i partipolitikken i dag, krever så mye at det er umulig å holde seg politisk informert. Å ikke se skogen for alle trærne-greie. Å vite hvilken skog en befinner seg i, er ikke å tenke på engang.
        Hvis vi MÅ ha ledere, så holder jeg en knapp på loddtrekning. Og åremål.

        Les Chestertons Napoleon of Notting Hill – kort, morsom og tankevekkende.

  10. […] I denne artikkelen tar hun opp et hovedspørsmål for arbeiderbevegelsen og venstresida: Hvordan skal vi forholde oss til at ytre høyre, det være seg høyrepopulister eller beint fra fascister, står fram som forsvarere av standpunkter som deler av venstresida har forlatt? Frankrike er et svært aktuelt eksempel. Der står Front National som den tydeligste forsvareren av 35 timers arbeidsuke etter at Sosialistpartiet endret arbeidsmiljøloven på tross av massive streiker og protester.  […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.