oss 100 kroner!
Det går en massiv bølge av streiker, okkupasjoner og demonstrasjoner over Belgia og Frankrike. I begge landene dreier det seg om de såkalte «arbeidslivsreformene» som regjeringene ønsker å drive igjennom for å svekke arbeiderklassens rettigheter og gjøre det lettere for kapitalen både å si opp folk og å senke lønningene.
Titusener av demonstranter fylte gatene i Brussel 24. mai 2016 for å protestere mot «Peeters-loven» som vil øke den ukentlige arbeidstida fra 38 til 45 timer, redusere retten til overtidsbetaling og frata fagforeningene en rekke faglige rettigheter. De protesterte også mot regjeringas kutt i velferdsordninger og kutt i budsjettene til offentlige tjenester og utdanning. Både studenter og arbeidere deltok i demonstrasjonen.
Etter terrorangrepet i Brussel i februar har den belgiske regjeringen gitt seg utvidete fullmakter, og de ble brukt mot demonstrantene. Opprørspoliti med vannkanoner og tåregass ble satt inn mot demonstrasjonen.
I Frankrike foregår en helt parallell kamp. Den «sosialistiske» regjeringa til François Hollande har vedtatt å innføre en ny lov for arbeidslivet, loi El Khomri – etter arbeidsminister Myriam El Khomri, som gir kapitaleierne muligheten til å innføre 46 timers arbeidsuke og skjære ned lønningene. Loven møter motstand fra alle de faglige landsorganisasjonene, fra studentbevegelsen, kvinneorganisasjoner og andre…
Hollande er nå den minst populære lederen Frankrike har hatt i nyere tid. Støtten til ham svinger mellom 20% og 13%, skriver The Guardian.
I Frankrike har aksjonene pågått lenge. Det er demonstrasjoner, blokkader og streiker. 26. mai 2016 var det demonstrasjoner over hele landet.
Den faglige landsorganisasjonen CGT gjennomfører en blokade av bensinstasjonene som virkelig rammer fransk økonomi. Dette har ført til lange køer og bensinrasjonering enkelte steder. Det er streiker ved oljeraffineriene og atomkraftverkene.
Den «sosialistiske» statsministeren Manuel Valls nekter å bøye seg for protestene og påstår at demonstrantene og de streikende arbeiderne bare er et mindretall som vil undergrave demokratiet. Faktum er at 70% av det franske folket støtter kravet om å trekke arbeidslivsloven. Motstanden kommer fra alle partier, men er sterkest blant tilhengerne av Front National (77%), noe mindre på venstresida (65%) og fra høyre og sentrum (54%). Et lite flertall av «sosialistpartiets» velgere forsvarer loven.
Den franske regjeringa også har gitt seg sjøl unntakslover som blir benyttet for å slå ned protestene. Under demonstrasjonen i Paris ble opprørspolitiet satt inn mot demonstrantene og mange ble skadet. I Caen ble en politimann filmet i det han sparker en demonstrant som ligger på bakken. Klippet av episoden er spredd i sosiale medier og har rimeligvis økt forbannelsen over brutaliteten til politiet. Manuel Valls benytter seg også av paragraf 49-3 i grunnloven som gir statsministeren muligheten til å innføre loven uten avstemning i parlamentet.
Klassekampene i Belgia og Frankrike er utvilsomt blant de viktigste klassekampene i Europa på lenge. Endelig reiser arbeidreklassen og ungdommen seg sammen for å slå tilbake overklassens nedskjæringspolitikk, endelig viser fagforeningene styrke. Da er det litt underlig å se at avisa Klassekampen har vært fullstendig taus om begivenhetene. Verken massemobiliseringa i Brussel eller demonstrajsonen i Paris, som faktisk var førstesak på den ellers så sløve Dagsrevyen, er verdiget plass i avisa med det forpliktende navnet.
Da er det fristende å sitere veteranjournalist Alf Skjeseth, som i en kommentar i avisa 26. mai 2016 skriver: Framleis er klassekampen noko meir enn eit avisnamn, postmodernisme eller ikkje.
